Nå koser vi oss, dere!

Roman

Tore Renberg

«Ingen tid å miste»

Oktober

«Vi gir dem vår oppmerksomhet. Vi myser. Vi konsentrerer oss. Vi lytter. Dette kan vi, for vi er nysgjerrige». Slik starter Tore Renbergs nyeste roman, «Ingen tid å miste». Og slik holder den fram. Vi går hit og vi går dit, fra rom til rom i et hus. Vi ser på møbler, tapeter, lamper og toalettgjenstander. Vi kategoriserer og bedømmer alt underveis, og skildrer farger og mønster inngående.

Her bor et eldre menneske, så mye blir tidlig klart, men hvem dette er, bruker fortelleren, unnskyld vi, lang tid på å sirkle inn. «Vi myser. Vi lytter. Vi er de nysgjerrige», gjentar Renberg, alias fortelleren, eller hvem det nå er jeg som leser liksom allerede har dette intime interessefellesskapet med.

Les også:Tore Renberg (Ap) vil stoppe ensakspartier som Folkeaksjonen Nei til mer bompenger

Og allerede der ville Tore Renberg mista meg, om jeg ikke hadde som jobb å lese videre, lese ferdig, skrive noe om det jeg har lest til slutt. «Vi ber deg ikke om mye, bare noe konsentrasjon, om ikke for annet enn at disse dagene fantes og ikke gjør det lenger, bare her», avsluttes kapitlet, men den konsentrasjonen svikter. Lei for det.

For altså. Det kan veldig godt hende at mange vil elske dette grepet. At nysgjerrigheten deres vil pirres av dette vi’et, denne grundige og skildrende sirklingen rundt grøten, unnskyld møblementet, før vi(!) kommer innpå karakterene, handlingen, poenget. De vil kanskje sjarmeres av denne artige vrien, denne fiffige fortelleren. Kjenne seg engasjert, medrevet, inkludert. Som på film! Eller TV! Særlig barne-tv, i grunnen, der programlederen pludrer koselig mot seeren. Nå koser vi oss, dere!

Les også:Hedrer mormoren med roman

Jeg, derimot, blir bare mutt og sur og trassig. Jeg er fullstendig klar over at forfattere bruker alle mulige slags triks hele tida, for å dra leseren, dra meg, inn i det de skriver. Inn i fellesskapet. Det inngår i kontrakten når man åpner ei bok. Men her føler jeg meg undervurdert. Dessuten dobbelt irritert fordi jeg irriterer meg. Fordi jeg føler meg tvunget til en overdreven pronomenbruk selv. Jeg, jeg, jeg, over hele anmeldelsen. Kåmmånn, liksom, vær nå litt rausere mot dette vi’et, fokuser heller på handlingen!

Les også:Tore Renberg: – Jeg er nok født med dustete sterk selvtillit

Så. Over til handlingen. Bedre det. Og aller mest over til personene, for dette er egentlig ikke en sånn roman som fokuserer mest på hendelser. Hovedpersonen, «vår leading lady», heter Edel. Hun er født i 1914 og dermed 84 år idet boka starter, i 1998. Edel er nettopp blitt enke. Derfor er det blitt bestemt at hun og dattera Tove (f. 1942) skal møtes fast hver onsdag framover. Det er disse onsdagene romanen følger, med scener hentet med noen års mellomrom.

De to kvinnene ordner i hagen, går til legen, spiser på kinarestaurant, kjøper julemat og besøker gravlunden. Imens prater og kjekler de. Edel har det i kjeften. Hun kan være riktig så skarp, ikke minst overfor dattera, som ikke er like kjapp i replikken. Utseendet har hun også med seg, Edel, og hun vet det godt. Tove, derimot, er ikke så sneisen, mener mora, dessuten er hun rotete, og kjører en altfor gammel og stygg bil.

Les også:Forfatter Tore Renberg blir Ap-politiker

Forholdet de to kvinnene imellom er altså ikke så enkelt. Mora har sin katalog av faste anekdoter, kjepphester og forklaringer, dattera lar henne holde på med bablet sitt. Av og til presser uansett de ekte følelsene seg fram, de som ikke lar seg gjemme bak faste munnhell. Sorgen, ensomheten, bitterheten. Forholdet til Edels ektemann, Toves far. De har og har hatt sine bekymringer, begge kvinnene. Edel har hatt skral økonomi i en rik by. Tove vet at hun ikke er den typen datter mora hadde ønska seg. De er så forskjellige. Forholdet deres skjuler dessuten en hemmelighet, en stor skam. Kom kanskje ikke så godt ut fra starten.

Men litterært tenkt og gjennomført er dette godt. Faktisk veldig fint. Jeg har sansen for Edel, og sympati med Tove. Liker turene de tar rundt i den sørvestlandske byen som åpenbart er Stavanger – Renberg er og blir en glitrende skildrer av siddisens liv og lynne, av språket og klimaet og tankesettet i landets oljehovedstad i den ikke altfor fjerne fortida.

Les også:– Medløperne er alltid flest

Det fungerer å dykke innom kvinnenes hverdag med noen års mellomrom, for virkelig å understreke livets gang, i Edels tilfelle mot slutten. Menn dukker opp og forsvinner igjen, alvorlige ting skjer i den store verden, og litt etter litt forskyves også maktforholdet mor og datter imellom. Døden rykker nærmere. Ikke at det er så veldig originalt å skrive om eldre mennesker, for dem er det mange av i norsk samtidslitteratur. Men forfatterens genuint varme inderlighet – den som avslører seg i valg av situasjoner, i underkommuniserte replikker, i små detaljer heller enn i den masete vi-bruken – kler stoffet. Jeg kjenner på trassen hver gang omkvedet kommer, med «Vi ber ikke om mye. Bare noe konsentrasjon [...] Vi gir dem vår oppmerksomhet». Men det går seg litt til utover boka, når fortelleren slipper meg av kroken og oppfører seg mer og mer som en vanlig allvitende instans som kun innimellom maser om oss.

Alt i alt er det jo et sympatisk prosjekt Tore Renberg har begitt seg ut på, og noen bra damer han har skrevet fram. Hva er det igjen av et liv, mot slutten og når det er over? Jeg har egentlig lyst å like «Ingen tid å miste». Selv om jeg mista litt trua i starten.