– Nå er muren av frykt tilbake

JAFFA (Dagsavisen): Ingen bomber smeller lenger rundt den syriske kvinnen Abeer. For bare noen få måneder siden stormet jihadister fortsatt landsbyen hun bor i sør for Damaskus, og kidnappet folk. Selv om kampene nå er over, er ingenting likevel over for henne.

– Nå er det krigsherrene som hersker her. Assad gjenvant kontrollen ved å la lojale krigsherrer få gjøre hva de vil. Og det er det de nå gjør, sier Abeer, som ikke er hennes virkelige navn, til Dagsavisen.

Les også: – Russland er den fremadstormende makten i Midtøsten

Tilliten er kollapset

Både 32-år gamle Abeer og andre syrere Dagsavisen har snakket med beskriver en situasjon der tilliten mellom folk, etter åtte års blodig borgerkrig, har kollapset.

– Vi stoler ikke lenger på oss selv eller andre. Vi stoler ikke på regimet, vi stoler ikke på de væpnede gruppene, vi stoler ikke på noen. Vi forsøker bare alle sammen å leve så enkelt som mulig, forteller hun.

Biler i bensinkø i Damaskus. Køene er lange, og goder som mat er fremdeles dyre. Men det er tryggere i gatene.  Foto: NTB scanpix

Også i Damaskus er sikkerheten tilbake i gatene. Fortsatt ser man mangler, køene ved bensinstasjonene er lange. Grunnleggende goder som mat er fremdeles dyre.

Men i presidentpalasset ved Mezze-høyden i utkanten av Damaskus lever president Bashar Assad og hans familie tryggere enn noensinne de siste åtte årene.

Les også: Slik utnytter nabolandene krigen i Syria til sin fordel

Sluttet å telle døde

Krigen i Syria har vært en av de verste verden har sett de siste tiårene. FN sluttet å telle døde allerede i 2013, da rundt en halv million mennesker var blitt drept. Situasjonen på bakken var så farlig at ingen pålitelig telling var mulig.

I 2016 rapporterte Det syriske senteret for politisk forskning at mer enn 11 prosent av befolkningen på 21 millioner var drept eller såret. Over 45 prosent hadde flyktet fra sine hjem.

Og det var da verden sluttet å telle de døde at mange i Syria følte at konflikten hadde gått inn i nok en ny fase.

– Det var som om vi var blitt glemt, at vi ikke telte lenger, forteller Khaled, en grafisk designer fra hovedstaden.

– Men da skjedde det også noe med Vesten. Da de sluttet å telle oss, ga de også avkall på noe av sin egen medmenneskelighet, sier han.

I motsetning til de fleste andre er ikke Khaled sikker på at Assad sitter så trygt.

– Krigsherrene har fått gjøre hva de ville de siste åtte årene. Assad er svak, og krigsherrene kommer ikke til å gi avkall på makten de har gitt seg selv, forteller han.

Han sier at folk fortsatt blir kidnappet og ranet i gatene uten at noen bryr seg.

Mur av frykt

Ibrahim Hamidi, en av Syrias beste journalister, måtte til slutt flykte. Han sitter nå i London. Han beskriver et diktatorisk Syria der frykten igjen hersker.

– Sakte, men sikkert har regimet gjenopprettet en mur av frykt. I de første årene etter opprøret var vi som på en bryllupsreise – vi våget å snakke. Nå tør ikke engang regimelojalistene å si sin mening, forteller Hamidi oss fra sitt nye hjem.

Opprøret i Syria kom etter fire tiår med et brutalt Assad-regime, først pappa Assad og så sønnen Bashar. De første to årene av opprøret trodde og drømte mange at en ennå kunne få demokrati.

Les også: – Jeg ante ikke at sånne ting hadde foregått i landet mitt

Ny virkelighet

I dag, når landet ligger i ruiner, sier Hamidi at til og med Syrias allierte, Russland og Iran, prøver å gripe til seg så mange av Syrias ressurser som bare mulig.

– Nå utnytter de at Assad-regimet er svakt. Både Russland og Iran etablerer havner i Middelhavet. Dette forandrer bildet, sier han.

Men når han tenker tilbake på hva som kunne ha vært, og tenker på hva som er blitt, har Hamidi faktisk både positive og negative konklusjoner.

– Etter å ha sett Syria skulle en kanskje tro at ingen ville tørre å protestere andre steder i Midtøsten. Men folk tør. Selv etter alt dette blodet og all denne ødeleggelsen våger folk i Algerie og Sudan å kreve forandring. Også regimene der har skjønt at de trenger å gjøre ting annerledes. Og det er bra. Men når det gjelder Syria er det ingen grunn til å være optimistisk. Null. Null sjanser for forbedring der, dessverre, sier han.

Les også: "Alle" snakker om en ny arabisk vår. Hva er forskjellen?