Nyheter

«Musikkens Stillhet»: Tonedøv såpeopera

Fint lite i denne filmen gir oss følelsen av å få et autentisk innblikk i livet til sangstjernen.

2

DRAMA

«Andrea Bocelli  musikkens stillhet»

Regi: Michael Radford

Italia, 2018

«Musikkens Stillhet» er basert på Andrea Bocellis selvbiografiske roman med samme navn, og han har vært såpass tett involvert i produksjonen at den norske førpremieren var utstyrt med en introduksjon der Bocelli sende en hilsen til det norske publikummet. Så absolutt alt i «Andrea Bocelli – Musikkens stillhet» er sanksjonert og godkjent av sangeren, og fint lite gir oss følelsen av å få et autentisk innblikk i livet hans. Dette minner mest som den typen biografifilmer man lagde for TV på sytti- og åttitallet; renvasket for alt som minner om personlig særpreg, innsikt eller avsløringer. Bare en oppløftende såpeopera-tolkning av livet til en folkekjær artist, som følger den forutsigbare veien fra trange kår til stor suksess. Men selv om kårene ikke var særlig trange hadde han fortsatt sitt å stri med.

Les også: «Ramen Shop»: Snufsing og slafsing (DA+)

Den første halvtimen tar for seg oppveksten til Andrea Bocelli, som i tråd med boken er tildelt alter ego-dekknavnet Amos Parti. Født med en øyesykdom som sender ham gjennom smertefulle operasjoner som barn, og etter en fotballulykke som tolvåring mister Amos/Andrea synet helt. Men han viser seg å være et naturtalent som sanger. Spol fram noen år, og han har blitt en desillusjonert kjekkas (spilt av «Game of Thrones»-kjenningen Toby Sebastian) som sjarmerer damer på løpende bånd og blir konstant fortalt hvor talentfull han er. Filmen livner opp litt så fort Antonio Banderas dukker opp med løsskjegg for å spille Amos’ eksentriske maestro, som lærer ham selvfølgelige visdomsordfloskler med en tilbakelent karisma hovedpersonen selv er i prekær mangel på. I påvente av suksessen blir Amos stadig mer bitter. Alt ender så fort den første suksessen kommer, mens han endelig får sjansen til å opptre i en direktesendt konsert sammen med den italienske rockestjernen Zucchero.

Les også: «Når jeg faller»: Overbeviser stort (DA+)

Vi bør muligens ikke fundere så mye over om Andrea Bocelli fortjener å bli beskrevet som en av tidens mest guddommelige sangstemmer eller operatenorenes motsvarighet til heismusikk med panfløyte, men fansen blir uansett snytt for å høre ham synge noe særlig. Sangscenene er korte og langt fra hverandre. Mesteparten av spilletiden går med til intetsigende melodramatikk, Regissør Michael Radford («Il Postino») har i intervjuer vært forbløffende åpenhjertig om at han bare påtok seg jobben som en vennetjeneste, og ikke hadde nok penger til å lage filmen på en skikkelig måte. Synd ikke «Andrea Bocelli – Musikkens stillhet» ble iscenesatt med den samme graden av brutal ærlighet.

Mer fra Dagsavisen