- Mor har dødelig kreft - jeg så ikke på henne som «trygda»

Rødt-politiker Mímir Kristjánsson forteller om NAV-systemet og morens kamp mot kreft i sin nye bok

Hvem: Mímir Kristjánsson

Hva: Politiker for Rødt i Stavanger

Hvorfor: Forfatter av boka «Mamma er trygda», om livet med moren som har kreft.

Hvorfor tror du det er blitt sånn i Norge at folk på trygd fikk et snylter-image?

– Jeg tror det har sammenheng med at vi ser på folk som ikke arbeider som unnasluntrere, og at om de mottar offentlig støtte så forsyner de seg av felleskassa.

Men, vi kjenner alle noen som mottar eller har mottatt økonomisk støtte fra felleskassa, og det er vel derfor vi kaller oss et velferdssamfunn?

– Ja de fleste av oss kjenner vel noen som går på trygd, men vi har en fascinerende evne til å tro at de vi kjenner er annerledes enn alle «de andre». Det er litt sånn folk ser på innvandrere også, han ene afghaneren vi kjenner er en arbeidsom og flink fyr, det er bare alle de andre som er snyltere. Det er en dehumanisering av folk i statistikken.

Du har selv tatt deg i å ha et bilde i hodet av trygdede som arbeidsskye navere og Trump-velgere?

– Klisjéen er at navere er folk som ikke gidder jobbe fordi de vil sitte hjemme og spille dataspill. Min mor som har dødelig kreft og har mottatt trygd i mange år så jeg på som syk skolelærer, ikke «trygda». Jeg ble overrasket da jeg i diskusjoner innså at hun jo var nettop det - «trygda».

Så Einar Gerhardsen snakket med stolthet om hvordan trygdeutgiftene økte fordi han mente det var bevis for at samfunnet tok ansvar?

– Ja, nå var det riktignok en helt annen tid, men klippet av ham der han sier det, kan du finne på YouTube. Jeg har vanskelig for å se for meg noe som helst politisk parti i dag skryte over økte trygdeutgifter.

Du har også foreslått å gjøre Nav-kontorer om til kulturhus der folk kan samles for å lese og spille spill?

– Det er selvsagt en helt utopisk idé, men jeg lurer på hva som ville skjedd dersom man forsøkte å tilby trygd på en måte som aktiviserte folk. Jeg tror de fleste mennesker trives bedre når de føler seg nyttige, og en løsning der folk på trygd som orker det kan jobbe litt frivillig vil gi mange positiv motivasjon enn bare å ta pengene fra dem eller true med det.

En annen ting du skriver er hvordan vi alle, uansett alder, blir som kranglete tenåringsunger når vi er sammen med foreldrene våre ... der har jeg hatt mye dårlig samvittighet.

– Ja, en blir jo helt håpløs. Og det er fascinerende hvor vanskelig det er å være god mot de man er aller mest glad i. Man faller tilbake til rollen som trassig tenåring, og angrer seg veldig etterpå. men evner ikke å forbedre seg. Når folk er syke burde man jo kunne ta seg sammen men nei, det er like forbasket vanskelig.

Vi har flyskam, trygdeskam, pårørendeskam - lever vi i skammens tid?

– Vel, på den ene siden lever vi i en tid da budskapet er at vi skal være skamløse. Samtidig er det lett å påføre grupper i samfunnet skam, som trygdeskam. Jeg tror det er viktig å skille de to fra hverandre, ikke overdrive.

Du forteller i boka di at du kjøpte hasj til moren din som smertelindring for kreften?

– Ja, det var et rart påfunn jeg hadde i gymnastiden, i fortvilelsen over at hun hadde så sterke smerter. Og vi opplevde at det lindret. Men dette betyr ikke at jeg er en rusliberal type som er for full legalisering. Men, moren min har gått på tunge morfindoser i flere år, og jeg har vanskelig for å se argumenter mot å tillate marihuana til medisinsk bruk dersom det kan lindre.

Gratulerer med godt valg, forresten! Hva blir din viktigste oppgave nå?

– Det blir å sikre at Stavanger får et nytt flertall etter 24 år med Høyre-styre, og at det flertallet fører en mest mulig rød politikk de neste fire årene.

Vi liker å omtale Norge som et klasseløst samfunn, hva tenker du om det?

– Norge er på ingen måte et klasseløst samfunn. Det store flertallet lever av å selge arbeidskraften sin, mens et lite mindretall på toppen lever av at andre jobber for dem. Det er ingen grunn til å legge skjul på at vi fortsatt er et klassesamfunn, med økende forskjeller mellom fattig og rik.

Hvem var din barndomshelt?

– Robin Hood og Viking-spilleren Ríkharður Daðason.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– «Sin egen herre» av Halldór Laxness. Det er Nordens beste roman, og det finnes ingen roman som forklarer Island bedre.

Hva gjør du når du skeier ut?

– En gang dro jeg til Beograd på et nachspiel. Men sånt gjør jeg ikke lenger. Trur eg.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg er ikke noen særlig god lytter, det må jeg dessverre innrømme.

Er det noe du kunne gått i demonstrasjonstog for eller mot?

– Akkurat nå er det regjeringens skammelige og usosiale innstramminger i ordningen med arbeidsavklaringspenger.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Det må bli samboeren min, så vi endelig kan få noe kvalitetstid sammen etter den lange valgkampen.