Men NÅ er det jazz

Bo Kaspers Orkester har vært et av Skandinavias mest folkekjære band i 23 år. Så populære i brede lag av folket at det faktisk har blitt oversett at de også er blant de mest stilsikre formidlerne av popmusikk i alle dens former. Unntatt rock, da.

I et lite sidesprang fra gruppa har frontmannen Bo Sundström nå laget et rent jazzalbum, «Mitt dumma jag – svensk jazz». Dette er smektende, lengselsfulle ballader for de små timer, spilt inn med et band som høres helt strøkent ut, sjangermessig sett. Fornyelsen ligger i det språklige, som Sundström gjør fint nok, mer som gjendikter enn direkte oversetter, for å sitere vår egen anmeldelse i vinter.

– Jeg kunne gjort disse sangene rett opp og ned på engelsk. Da hadde jeg hørtes ut som en vanlig crooner på pianobar. Jeg er ingen stor jazzsanger, men jeg er god til å synge på svensk. Det har jeg gjort i 30 år, sier Bo Sundström foran sin første solokonsert i Oslo.

Les også: Tilbake på gamle Club 7 (DA+)

25 år er gått siden Bo Kaspers Orkester debuterte med «Söndag i sängen», med «Det går en mann omkring i mina skor» som åpningslåt. Umiddelbart var det klart at dette var et poporkester som var mer enn alminnelig opptatt av jazz.

– Vi merket godt at vårt første album ble satt i jazzavdelingene i butikkene. Da kjøpte ingen det. Da vi kom over i popavdelingen fikk vi et bredere publikum. Vi spiller mye ren popmusikk, men den er påvirket av musikken vi vokste opp med. Da jeg hørte «Kind Of Blue» med Miles Davis første gang tenkte jeg «akkurat, sånn går det også an å gjøre det», sa Sundström allerede første gangen vi snakket med ham, i 1995.

Året da «På hotell» solgte 50.000 eksemplar i Norge. Gruppa begynte å spille på jazzfestivaler i Norge, til manges ergrelse. Magasinet Jazznytt mente at Bo Kaspers Orkester «har like lite med jazz å gjøre som Vikingarna. Bo Kasper er et mediefenomen. At han i det hele tatt er et navn i jazzkretser er fullstendig ubegripelig».

– Det er så unødvendig. Det er sånne kommentarer som har ført til at jazzen er blitt snobbete. Først var det jazzen som ble sett på som stygg og uakseptabel, men nå er den blitt en finkultur for mange, sa Bo Sundström den gangen i 1995.

Han mente at jazzen måtte ut på klubbene igjen. – Det kan være «larmigt og stöyigt», men publikum liker musikken. Det er dette som har gitt jazzen en renessanse i større byer, mente Sundström.

Nærmest profetisk i forhold det som skjedde i jazzen i Norge og Sverige i årene som fulgte.

Bo Sundström med sitt nye jazzband. Foto: Sony Music

– Jeg kunne laget et mer progressivt jazzalbum, men jeg ville henvende meg til de som liker Bo Kaspers Orkester, mer enn jazznerdene, sier Bo Sundström nå.

– Den coole jazzen på 50-tallet og tidlig på 60-tallet er den som mange liker best, legger han til han om sitt nye soloalbum.

Les også: Chick Corea er fortsatt like enestående

Som er spilt inn med Robert Östlund (gitar), Jonne Bentlöv (trompet) og Björn Jansson (saks) som alle har spilt i Bo Kaspers, men også Vladan Wirant (piano), Ulf «Morfar» Engström (bass) og Daniel Fredriksson (trommer). Albumet er produsert av Jonas Kullhammar. Som er saksofonist på årets norske spellemannprisvinner Hegges «Vi är ledsna men du får inte längre vara barn», men han spiller ikke selv på albumet til Bo Sundström.

– Vi tok ham med for å overvåke alt. Det klødde nok i fingrene hans, men sånn er det når vi er i studio, alle musikerne hører først og fremst på sitt, så det er godt å ha med en som ikke spiller selv, som hører på alt.

Bandet og produsenten fant seg en rettesnor. Dave Brubecks album «Time Out» fra 1959, med jazzklassikere som «Take Five» og «Blue Rondo A La Turk».

– Dette låt veldig moderne da det kom, men den låter vintage nå. Det var grei å gå etter når vi ville ha en bestemt følelse i lyden, forklarer Sundström.

– Helt siden 50-tallet har vi visst at det fungerer bra å synge jazz på svensk. Som tekstene Hasse & Tage og Beppe Wolgers skrev for Monica Zetterlund, sier Sundström, og nevner spesielt «Sakta vi gå genom staden», en versjon av amerikanske «Walking My Baby Back Home».

Les også: «Dette er kanskje de siste sangene vi får høre fra Kjersti Stubø»

Selv har han brukt samme metode på dette albumet. Michael Legrands «Once Upon A Summetime» er for eksempel blitt «Sommaren vi älskade varanen».

– Historien den forteller er så fin, så den er vanskelig å gjenfortelle, jeg måtte bare finne et annet sommerminne. Jeg ville lage mine egne fortellinger ut fra de opprinnelige tekstene, forklarer han.

Han har også en hyllest til Zetterlund ved å ta med Beppe Wolgers tekst til Bill Evans’ «Waltz for Debbie», «Monicas vals», som den er blitt til på svensk. Og Lisa Nilssons tekst til Lars Gullins «Danny’s dream». Dette er virkelig «jazz på svenska», men på en helt annen måte enn Jan Johanssons klassiske album fra 1964.

På konsertene sine spiller Bo Sundström låter fra albumet, med ekstra god plass for musikerne å utfolde seg, et par andre slike låter også, og noen av Bo Kaspers Orkester, men ikke de vanligste. Ikke forvent «Hon är så söt» i denne sammenhengen. Bo Sundström har hørt om Røverstadens fortid som Club 7, og ser fram til å komme til et lokale som huset så mye klassisk norsk jazz på 70-tallet.

Senere i sommer kommer Bo Kaspers Orkester til Kongsberg Jazzfestival. Og fortsatt kommer det til å bli spurt om dette er jazz.

– Jazzfestivalene i dag kan vel presentere alt som ikke er rock. Blues, soul, viser, eller Bo Kaspers Orkester, som er en mishmash av alt, mener Sundström.

Bo Kaspers Orkester har gjennom 25 år virkelig vært en overflod av pophistorie. Fra «Alt ljus på mej», som høres ut som en hyllest til Norman Whitfields stort orkestrerte Motown-produksjoner, til den Procol Harum-aktige «Hold ut», duetten med Christel Alsos,

– Vi har gudskjelov blitt tillatt å gjøre dette. Publikummet vårt bryr seg ikke hva slags stil det er. For Rolling Stones er det viktig å låte som Rolling Stones. Vi spiller ikke noe hard rock, men ellers kan vi gjøre nesten hva som helst. Musikerne er så dyktige at vi kan gjøre det. «Nå gjør vi litt Curtis Mayfield her», det er ikke noe rart med det. Og unge som er på Spotify i dag, de hører jazz og pop og soul, på spillelister der Edith Piaf og Rihanna er samtidig.

Les også: Åpen klasse åpner seg sjelden mer enn dette (DA+)

Tekstene til Bo Sundström er et kapittel for seg. Han har til og med vært på Litteraturhuset i Oslo for å fortelle om lyrikken.

– Ja, jo, jeg vokste opp i en familie der det skrevne ordet er viktig, sier han beskjedent.

– Men jeg har jo skrevet mye skit også, ler han.

Vi snakker litt om en av de mest tankevekkende tekstene, «Längre uppe i bergen» fra albumet «Du borda tycka om mig», som handler om å finne et bortgjemt sted der de fortsatt synger sanger som er blitt forbudt. Han forteller at den er inspirert av et besøk på Cuba, og ikke bare høre på musikken som spilles på turiststedene, men også der politiet ikke hører etter. «Jag tenker hålla på tills jag dör», synger Bo Sundström til slutt i denne sangen. Og det har han virkelig tenkt.

– Jeg håper det heller blir siden enn før. Jeg var i et møte med banken der de spurte om jeg sparte til pensjon. Jeg hadde ikke tenkt på sånt, men så spurte de meg om hva som ville skje om jeg plutselig ikke kunne synge lenger. Jeg fikk en tankevekker, for jeg har jo lyst til å holde på til jeg dør. Så nå har jeg begynt å løpe et par dager i uka, og ta bedre vare på meg selv.

Bo Sundström spiller på Røverstaden i Oslo 1. juni.

Bo Kaspers Orkester er på Kongsberg Jazzfestival 6. juli.