Marihuana dyrket i gartneri på Sølyst

BYHISTORIE: Det er som kjent ikke alt som kommer i avisene. For eksempel var det ikke noen journalist som skildret hva fru Karen Abigael Sømme tenkte da hun i 1975 ble fortalt at i hennes gartneri på Sølyst, hadde politiet avslørt landets første marihuanaplantasje.

Av: Engwall Pahr-Iversen

Fruen som var født i samme år som unionsoppløsningen og som var datter av Norges sendemann til London, Benjamin Vogt, spilte i en årrekke en sentral rolle i Stavangers kulturliv.

Kulturredaktør Alf Aadnøy skrev for eksempel om Karen A. Sømme da hun ble tildelt Aftenbladets kulturpris: «Hun kunne ha vært en av de siste i sitt slag. Hadde hun levet bare femti år tidligere, kunne vi ha tenkt oss Karen Abigael Sømme som den kulturinteresserte frue i det store herskapshus, der hun gjennom kunstneriske soareer og huskonserter nådig holdt sin hånd over den lille bys smule kulturliv. Det var en rolle Karen Sømme meget vel kunne ha spilt endog i vår tid. Hun hadde så mange av forutsetningene, bortsett fra den ene: Lysten til å spille rollen. 

Kanskje var hennes første reaksjon på marihuanaproduksjonen en forfinet dialektversjon av det folk flest hadde sukket fem år tidligere da de hadde lest i avisene at «Stavanger-politiet har arrestert to ungdommer fra Oslo for å ha solgt det narkotiske stoffet «hasjisj» til skoleungdom i Stavanger. Da de to ble anholdt, hadde de på seg noen tabletter som politiet mente hadde narkotisk innhold. Tablettinnholdet var av den typen som bare betegnes som «hasjisj» av politiet.

Duoen skal ha vært til stede på en dansetilstelning på St. Svithun gymnas, og det var etter tips fra gymnasiaster på skolen, at politiet slo til. Etter det politiet fortalte til avisene, kom de to fra Oslo på motorsykkel, men uten at det var kjent hvor de lenge de hadde oppholdt seg i distriktet. Politiet visste heller ikke hvem som hadde vært deres kontaktpunkter på gymnaset. Det var for øvrig første gang at noen hadde blitt anholdt for å ha forsøkt å selge den slags narkotiske stoffer til ungdom i distriktet.»

Den gang var den folkelige reaksjonen «nå e’ blitt verkeligt gale». Det var det også mange som ga uttrykk for da Stavanger-politiet hadde lusket omkring i nabolaget til den fornemme Karen A. Sømme på Søyst. Stavanger-politiet rullet nemlig opp – etter nitid spaning en høyst spesiell og overraskende narkotikasalg. Det startet med at politiet mottok et anonymt brev – skrevet på engelsk som politiet presiserte sterkt for avisene, formodentlig for å vise at dette var noe langt mer enn utelukkende en lokalsak. Her måtte det være internasjonale forgreninger, var tydeligvis grunntanken blant lovens lokale håndhevere. Brevet beskrev nemlig – med få ord, men med et budskap som ikke var til å misforstå – at det ble dyrket marihuana i stor stil i et drivhus på Sølyst. 

Brevet ble nøye studert på politikammeret, og det ble besluttet at det skulle settes i gang spaning på gartneriet og dets ansatte. Som fungerende politimester J.S. Landmark understreket gjentatt ganger etter den strengt hemmeligholdte aksjonen: «Denne spaningen hadde vært utført av politifolk som var iført kjeledresser for at ingen av de gartneriansatte skulle kunne mistenke noe som helst …»

(Stramme politifolk med beslag fra norgeshistoriens første cannabisplantasje. Foto: Rogalands Avis)

Da politiet slo til for alvor under ledelse av etterforskerne Ragnar Anfinsen og Ola A. Husebø, beslagla det straks 625 gram marihuana. Dessuten fant politifolkene atskillige planter i vekst som kunne ha gitt en avling på nærmere 30 kilo av stoffet. Det ble antatt at dette kunne ha en omsetningsverdi på det illegale norske markedet på flere hundre tusen kroner.

Samtidig med beslaget, anholdt også politiet tre mann.

Hovedmannen i ligaen – en 22 år gammel amerikaner – var imidlertid i Danmark da razziaen skjedde, men ble arrestert straks han returnerte til Sola. Amerikaneren hadde bodd i Norge i flere år og snakket godt norsk. Han hadde fått disponere det ene drivhuset til å dyrke grønnsaker for eget bruk, blant annet hadde han forklart at han ville dyrke mais som senere skulle bli til popkorn. Alle de arresterte var for øvrig ansatt ved gartneriet, og som det het i avisene: «de skal ha vært elever samtidig ved en skole østpå». Det var formodentlig for å fortelle at det ikke var noen lokale involvert i produksjonen. 

Det skulle etter hvert vise seg at både kjemiske og botaniske eksperter ble imponert over det den unge amerikaneren hadde fått til. Det ble betegnet som nærmest en «botanisk sensasjon» at dyrkingen hadde vært mulig. Plantene krever nemlig mye sollys og en kontrollert fuktighet, og det fantes ingen tidligere tilfeller hvor slik dyrking hadde vært mulig i Norge. Sånn sett ble marihuanaprodusenten betraktet som et unikum innen denne spesielle dyrkingen.

Amerikaneren hadde fått tilsendt frøene i brev fra venner i USA, og ellers skaffet seg kunnskap om dyrkingen av dem fra en amerikansk lærebok i kunsten å dyrke cannabisplanter.

De plantene som politiet oppdaget og straks sendte til Oslo for nærmere undersøkelser, hadde blitt satt ut seks måneder tidligere, og kunne ha blitt opptil fire-fem meter høye.
I første omgang ble han varetektsfengslet i fire uker, mens flere av hans arbeidskolleger – som ikke var involvert i eller kjent med hans private drivhus-drift – ga uttrykk for at de ikke skjønte noen ting. «Han va’ jo kjekke og greie», som de sa. De hadde ikke drømt om at han dyrket cannabis, og ikke grønnsaker som han stadig sa. Også fru Karen Sømme sa sitt etter å ha kommet seg over forskrekkelsen: Hun takket den anonyme brevskriveren på det hjerteligste for at saken ble oppdaget.

Etter en måneds varetekt, tilsto amerikaneren både at han hadde dyrket plantene og at han hadde gjort det med tanke på videresalg. Det var for øvrig den første saken av dette slaget i landet. 22-åringen ble siktet etter straffelovens paragraf 162: «Den som ulovlig tilvirker, innfører, utfører, erverver, oppbevarer, sender eller overdrar stoff som etter regler med hjemmel i lov er ansett som narkotika, straffes for narkotikaforbrytelse med bøter eller med fengsel inntil 2 år. Grov narkotikaforbrytelse straffes med fengsel inntil 10 år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov, skal det særlig legges vekt på hva slags stoff den gjelder, kvantumet og overtredelsens karakter». 

Påtalemyndigheten mente at dette var en grov narkotikaforbrytelse med strafferamme på 10 år. Spørsmålet ble imidlertid: Skulle saken gå for byretten som kunne behandle saker med inntil 10 års fengsel. Siden det også kunne bli lagt ned påstand om bot, var det derfor mulig at den måtte gå direkte til lagmannsrett.

Saken havnet i lagmannsretten hvor amerikaneren ble dømt til ni måneders fengsel. At straffen ble såpass lav skyldtes at tiltalepunktet om tilvirkning av narkotika – etter en lengre juridisk betenkning av lagdommerne – ble frafalt. Lagretten svarte for sin del «ja» på om han hadde dyrket cannabis for eget bruk, men sa «nei» på spørsmålet om han skulle ha gjort det med tanke på videresalg. Det hadde da også den tiltalte hardnakket benektet under hele rettssaken. 

Døde under åpningsfest

Sammen med sin mann, skipsmegler Knud Sømme, bodde Karen A. Sømme i London fram til 1938. Etter krigen overtok de eiendommen på Sølyst etter hans mor og onkel. Hun døde under åpningshøytideligheten i 1982 av konserthuset i Bjergsted ved en sammenkomst for styret og gjester. Under bordsetet leverte styreformannen i Symfoniorkesteret, Olav Larsen, en gave til Karen A. Sømme for hennes uvurderlige arbeid for musikklivet i byen og for hennes mangeårige virke i styret for orkestret. 

Etter å ha mottatt gaven, startet fru Sømme på sin takketale, men etter kort tid måtte hun sette seg ned. Hun følte seg dårlig og det ble bedt om legehjelp, men hun døde før ambulansen rakk fram. Hun fikk imidlertid oppleve livsdrøm var gått i oppfyllelse før livet hennes ebbet ut. 

Karen A. Sømme var en markant personlighet som var merkbar i det offentlige rom. Selv husker jeg kanskje best en historie som gikk i redaksjonsmiljøet da hun som formann i tilsynsutvalget for byens utseende, tok på seg å få vekk de siste skjemmende utedoer i byen. Hun gikk rundt i gamle bystrøk og informerte folk om at de kunne få kommunal stønad til å legge inn vannklosett. 

En dag ved Badedammen fortalte hun dette til ei ungjente som sto i et åpent vindu og lyttet uinteressert. Da Karen Sømme snudde seg for å gå, hørte hun en mannsstemme si: «Ka v de’ hu ville?» Piken fortalte, og mens hun gikk, hørte fru Sømme at de to sto bak henne i vinduet og lo. Hun har senere fortalt at hun selv plutselig begynte å le så hun rystet. Hun ble sett på som byens «dodame» som var ute i oppdrag ...

I storparten av Claes Gills tid som teatersjef i Stavanger var Karen A. Sømme styreformann. Hun var vant til å ha orden i mer enn detaljene, og det var ikke alltid at Gill hadde full kontroll over sine bilag. Han klarte imidlertid alltid å komme fram med finurlige forklaringer på hvorfor bilagene likevel ikke var på plass når fru Sømme til Sølyst hadde ventet det.

En gang hadde hun mistet en smule av sin tålmodighet, men måtte akseptere Gills forklaring på at han ikke kunne framvise den. Han var på vei til teatret da sirkus Arnardos elefanter var på jernbanestasjonen for å bli fraktet til en forestilling på Nærbø. Da Gill møtte på styremøtet like etter, fortalte han detaljert en dramatisk historie om at en elefant hadde spist opp hans lommebok som ikke bare inneholdt noen pengesedler, men også alle de bilagene som fru Sømme ellers skulle ha fått. Han kunne bare beklage – som fru Sømme smilende aksepterte …