Marias åpenbaring

– Det kan være ganske jævlig om det går dårlig. Spesielt når man lever seg veldig følelsesmessig inn i det man skriver. Men det er på en måte verdt det, når det går så bra.

Flaks den boka ikke var forgjeves. «Kinderwhore», at den ble så godt mottatt av et unisont kritikerkorps, med ett unntak. At den skulle gjøre Maria Kjos Fonn brageprisnominert forrige uke. Det var ikke noe hun hadde venta seg.

HER kan du se hvem andre som er nominert til Brageprisen.

Og nå sitter hun på Sagene lunsjbar, et sneipkast unna der hun selv bor, og snakker om ost. Dette fordi mannen på nabobordet fem minutter tidligere har fortalt at han har vært på Oste-VM i Bergen, der det ble dobbelt norsk seier. Og Kjos Fonn kan informere om at hun i dette øyeblikk oppdager at hun er tagget i ei venninnes Facebook-status om ost, og at «vi har sånn oste-humor», etter at en fyr som skulle «flørte» med henne, mente at hun ikke skulle spise så mye ost. Underforstått: Da legger du jo på deg.

– Han er veldig opptatt av sånn «The Game»-sjekking, sier hun.

For de uopplyste, er «The Game» sjekkebok-versjonen av Jordan Petersons «12 Rules for Life: An Antidote to Chaos», der sjekketriksingen i hovedsak går ut på det å få jenter til å føle seg mindre verdt enn mannen, for så å bli med ham hjem. Ja, den kom lenge før #metoo.

Sjekketrikset om å unngå ost funka ikke. Nå går det bare i ost.

Les Dagsavisens anmeldelse av «Kinderwhore»

Tung å skrive

Iblant reagerer man motsatt av det andre forventer. Spesielt i pressede situasjoner. Med «Kinderwhore» har Kjos Fonn forsøkt å få leseren til å se hvorfor noen av oss iblant velger å påføre andre vondt, eller utsette sin egen kropp for ulike typer smerter.

Romanen handler om den 7 år gamle Charlotte som har en pillemisbrukende mor, som ikke ser datteren sin, og som tar med ulike kjærester hjem. Den siste utsetter Charlotte for grusomme overgrep. Da har hun rukket å bli 12 år. Pillene til moren hjelper på smerten, og herfra går mye galt.

«Mange har skrevet godt om at det er for jævlig å være ung. Men få har gjort det bedre enn Maria Kjos Fonn», mente VG som sto for den første anmeldelsen.

For jævlig var også skriveprosessen.

– Det er en bok det har kosta å skrive. Og det har vært tøft å promotere den. Jeg merka en markant endring i hvordan jeg hadde det da manuset omsider var levert. Det slo om i positiv retning.

Saken fortsetter under bildet. 

Maria Kjos Fonn forteller at hun lot seg inspirere av egne erfaringer da hun skrev boka som nå er prisnominert. Foto: Mimsy Møller 

At temaet i seg selv skulle være så «for jævlig» var heller ikke planlagt. Det bare kom av seg selv.

– Når jeg setter meg ned og skriver en bok, så tenker jeg ikke nødvendigvis at «nå skal jeg skrive en bok om incest!» Det begynte mer med en karakter, og så utvikla manuset seg veldig organisk.

Men så kommer fasen etter skrivingen, da man kastes til ulvene, og skal anmeldes og vurderes av alle. Den kan også være ganske jævlig.

– Man tenker gjerne at forfattere har dårlig psykisk helse, men det handler kanskje ikke bare om kunstnersjelen, tror hun. Det er nok mer sammensatt:

– Man jobber mye alene, og lever et ensomt liv, og så skal det bli vurdert. Man tar det jo personlig; at det her er en verdivurdering av meg.

Men selv om det har vært tungt, erkjenner hun ironisk nok at hun skriver best når hun har hatt det jævligst.

– Det er litt dumt, for det er ikke så veldig bærekraftig.

Latteren sitter like godt som osten smaker på Sagene Lunsjbar.

– Det er mange som tror at depresjon avler stor kunst. Jeg har selvsagt hatt mine runder, men det er ikke det som er hovedproblemet mitt. Når du er deprimert, så skriver du jo ikke. Men jeg har jo brukt både følelser fra eget liv og latt meg inspirere av egne erfaringer, selv om de er helt andre enn hovedpersonens.

Les også dette intervjuet med Maria Kjos Fonn: –  Hvorfor er det så viktig at kvinner skal være vakre? (DA+)

«Google it»

Bruk av egne erfaringer har også ført Kjos Fonn inn i debatten omkring etikk i virkelighetslitteratur som har blusset opp i media. Nok en gang.

– Det har blitt diskutert til alle tider. Men nå sier mange bare at «dette er en konstruksjon», og hevder at det estetiske overskygger alt. Det er en holdning hvor du ser helt bort ifra de som føler seg utlevert og det som gjør dem gjenkjennbare. Det å føle seg utlevert og såra i seg selv, er ikke noe særlig godt argument, men hvis du er gjenkjennbar for andre, og det for eksempel er beskyldninger om straffbare handlinger som ligger bak, så oppstår det jo etiske dilemmaer, sier hun.

Samtidig ser hun ikke med særlig blide øyne på det å skulle operere med faktasjekking av skjønnlitteratur.

– Det er jo sammensatt. Og alle forfattere bruker jo sitt eget liv. Jeg tror nok det alltid er spor av fiksjon i virkelighetslitteraturen, og virkelighet i fiksjonen. Men jeg blir av og til overrasket over hvor eksplisitt enkelte forfattere gjør det, hvor lite man prøver å fiksjonalisere. Og alle forfattere bruker jo sitt eget liv. Spørsmålet er hvor eksplisitt man skal gjøre det, og hvor lite man skal prøve å fiksjonalisere.

Selv hadde hun flere diskusjoner med forlaget, om moren i romanen, om folk kunne tro det var hennes egen mor, da det var lett å lese «Kinderwhore» som selvbiografisk.

– Men det er ikke det, ikke i det hele tatt. Det er en konstruksjon fra ende til annen. Min mor er førsteamanuensis i journalistikk, og ikke en pillespisende uføretrygdet mor. Jeg har en veldig støttende familie jeg er utrolig glad i. Problemene oppsto andre steder. Men det er klart, hadde jeg ikke erfart at livet kan være veldig vanskelig, så kunne jeg ikke skrevet den.

Hun mener problemet med virkelighetslitteraturen heller er at mange ganske fort setter likhetstrekk mellom forfatteren og den det skrives om.

– Jeg har sluppet relativt billig unna, fordi journalister har forstått det bedre enn jeg fryktet, at dette ikke er tilfelle. Men jeg har vært ganske åpen om egne erfaringer for å slippe spekulasjoner. Og det er litt synd at man også skal føle at man skal skrifte for å si at «dette skjedde», og «dette skjedde ikke». Det er viktig å understreke at dette er en historie som er veldig langt fra min egen selvbiografi.

– Ja, den ja, gidder vi snakke så mye om det, egentlig?

– Kanskje ikke. Nick Cave pleide å si i intervjuer: «Google it». Nå er jo ikke jeg noen rockestjerne, men jeg kan jo prøve.

Men da hun skrev «Kinderwhore» levde hun seg så mye inn i materien, at hun på en måte trodde på den.

– Jeg var jo Charlotte. Hun var ikke den beste personen å være. Kanskje i noen timer om dagen måtte jeg være henne, og det var tungt.

Usikker på hva du bør lese i høst? Her har du noen anbefalinger.

Skolert i musikk

Apropos Nick Cave: Maria Kjos Fonns tekstunivers næres av flere ting enn bare det å ha det tungt og jævlig. Sangtekster er for eksempel noe av det som inspirerer henne mest. Hun starta på musikklinja på Foss videregående. Ville egentlig holde på med jazz, og den populærmusikken som betyr mest for henne, fra 70- til 90-tallet. Men så ble hun introdusert for klassisk musikk, og klassisk moderne musikk, som Kurt Weill, Poulenc og Debussy. Dette skulle vise seg å få veldig stor påvirkning.

– Det var en musikk-skolering som var veldig givende. Man kan få veldig sterke opplevelser av musikk. Hvis jeg skulle velge mellom å bli blind, så jeg ikke kunne lese mer, eller bli døv, så jeg ikke kunne høre mer, så ville jeg valgt blind, tror jeg. Men jeg vet ikke helt, det kan jeg jo ikke sette meg inn i. Musikk har uansett vært en så grunnleggende ting i livet mitt – og en redning.

Hun har lurt på om hun ikke skulle bli kritisert for å ikke bruke mer moderne musikk som referanser i «Kinderwhore», enn Nick Cave, Hole, og Nirvana, for å skape et tidsbilde.

– Men Charlotte tar jo etter sin mor i klesstil og musikksmak og så videre, så det lar seg vel forsvare. Jeg tror liksom ikke Beyoncé hadde vært en like naturlig referanse.

Det er Courtney Love – en såkalt «kinderwhore» – som er forbildet som mora i romanen vil være og leve opp til, selv om Kjos Fonn faktisk ikke er noen stor fan av bandet hennes. Hun finner heller musikken enerverende. Synes stemmen hennes blir litt for slitsom. Kanskje var det nettopp derfor dette passa så bra i boka.

– Courtney Love har også en veldig føkka, men veldig kul og kompromissløs måte å være på. Da hun var sammen med Kurt Cobain, ble det sagt at «and she’s not even pretty». Og da lagde hun en fanzine som het «And she’s not even pretty». Det er en ganske kul måte å svare på tiltale på.

Nick Cave skulle bli soundtracket hun spilte for å leve seg inn i Charlottes «demoniske indre» i «Kinderwhore». Dette var en varm sommer for noen år siden.

– Hun er en sterk og påtrengende karakter, så mye at vennene mine kommenterte at jeg hadde blitt så ekstrem i den fasen. Det var en enorm innlevelsesprosess i skrivinga.

Les også: – Trist at flere medier gjør overgep til underholdning 

Maria og Bibelen

Omtrent samtidig som hun oppdaga Nick Cave, oppdaga hun også Bibelen. Da var hun 15.

– Det er en bok som har hatt enorm påvirkning på meg, litterært. Kanskje ikke ennå som forfatter, men det gjorde at jeg begynte å studere ved teologisk fakultet på Blindern.

Hun klarer ikke helt forklare den opprinnelige tiltrekningen til en av verdens mest leste bøker. Ikke kommer hun fra noe religiøst hjem heller. Men ved siden av Astrid Lindgren og Roald Dahl og andre barneklassikere, syntes hun barnebibelen hadde mye spennende ved seg.

– Kanskje jeg la merke til det litt grusomme som kom fram mellom glansbilde-fortellingene. Siden barndommen har jeg vært en voldsinteressert person, sier hun.

Hun vet heller ikke hvor akkurat det kommer fra. Men hun tenker det kan ha noe med urkrefter å gjøre: Aggresjon og frykt.

– Jeg er nok en person som tiltrekkes av action. Nå er jeg opptatt av mekanismer som kan utspille seg mellom offer og overgriper, som varianter av Stockholm-syndromet. Offer og overgriper, og det å være begge deler på en gang, er noe som har interessert meg så langt i forfatterskapet.

Hun husker også kjærlighetshistoriene fra Bibelen som gjorde inntrykk i tenårene.

– Det er jo alltid noen som dør. Men jeg syntes det var veldig sexy. Som historiene om Samson og Delilah, David og Batseba, og sånn.

Det var Nick Cave som førte henne til Det gamle testamente.

– Det er et Nick Cave-sitat, riktignok av nyere dato, som går sånn: «I believe in God/ I believe in mermaids too/ I believe in 72 virgins on a chain/ I believe in the Rapture/ For I've seen your face/ On the floor of the ocean/ At the bottom of the rain.» Er ikke det vakkert? Litt tounge in cheek, men vakkert. Nick Cave er veldig god på blandingen metafysisk og kjødelig lengsel.

Interessen for det mystiske og metafysiske har fulgt henne lenge. Men hun synes det er vanskelig å snakke om tro i dag, for «det blir så fort 'Dagsnytt 18'-stemning av det».

– Jeg har nok et blikk for både det stygge og det vakre ved tilværelsen, som til tider har vært plagsomt. Det kan også gi meg veldig store opplevelser til tider. Et eller annet som får meg til å føle at i møte med musikk og kirkerommet og religiøs kunst, for eksempel, at noe oppleves hellig. Det er en veldig sterk opplevelse jeg har.

– Hvorfor er det viktig at noe oppleves hellig – er det fordi det gir en slags ro?

– Ja. Motgang gjør en både mer skjør, mer mistenksom, og mer utslitt. På en annen side vekkes det jo et fighter-gen i en, på en måte. Og det har vært grunnleggende for at jeg har klart meg bra, ved siden av velferdsstat og gode mennesker og alt det der. Men i det siste har det dukket opp en annen taktikk, i møte med vanskeligheter som er mer overgivende: En om at i desperasjonen, hvis du da ikke velger den første og beste løsninga – som er å flykte, ruse det bort, eller et eller annet – så kan du oppleve verdifulle, innsiktsgivende og – om jeg tør si det i Dagsavisen – religiøse opplevelser.

Hun opplever også mye tvil. Der noen ser på tro som en enkel og litt naiv trøst når ting er vanskelig, ser Kjos Fonn på det som hardt arbeid.

– Skulle det vært et forhold mellom meg og Gud på Facebook, skulle det stått «it’s complicated».

Det er mange forskjellige måter man takler tro på, mener hun.

– Jeg var interessert i det lenge før jeg fikk behov for det, for å si det slik. Det er mye man må forholde seg til, som det ondes problem, og tvil. Men det kan også være en trøst gjennom nettene.

En annen trøst, eller overlevelses-mekanisme for både Kjos Fonn og karakterene hennes, er humor. Uten slagferdige replikker og småmorsom stil, tror hun egentlig hele «Kinderwhore» hadde vært ganske kjip å lese.

– Galgenhumor er veldig viktig for meg. Jeg har sjelden møtt noen som har hatt det tøft som ikke har en god del humor på det – i hvert fall ikke noen jeg gidder å tilbringe tid med.

Hun ler godt av sitt eget utsagn, og spør om det er innafor. Men det er jo sant. Hvis ikke blir det bare trist og slitsomt, mener hun.

– Humoren til Charlotte handler om karakterens skråblikk på verden, styrken og handlingene hennes, ting som er helt avgjørende for driften i handlingen. At det går som det går.

– Kan man kødde med alt som er fælt og vondt?

– Jeg tror ikke det er noe du absolutt ikke kan kødde med, men det handler om kontekst. Jeg så noen la ut «jeg skal bli glassmester»-vitser 22. juli i 2011. Det funker ikke helt. Men jeg tror man kan spøke med alt. Jeg bruker det jo selv i mange episoder av livet mitt som kan sees som tragiske, men som samtidig kan sees på som ganske morsomme, og som folk ler av. Det er klart det har mer verdi da, enn at man bare tenker at «det var en trist og kjip greie», og det var det.

Noen konkrete tragikomiske eksempler fra sitt eget liv er også med i «Kinderwhore». Et eksempel var da det gikk veldig dårlig med henne, og med økonomien likeså, og hun på toppen av det ble tatt i billettkontroll og billetten nettopp hadde gått ut.

– Jeg endte med å gråte, og fortalte hele livshistorien min til kontrollørene. Jeg snakka og snakka. Helt fortvila. Følte meg veldig trua. Etter hvert gikk det opp for meg at jeg var alene og snakka for meg selv. Da hadde de bare gått sin vei.

Les også: Line følte at hun bar Aps krise på skuldrene da hun varslet om Giske (DA+)

Skriving som ekstremsport

God retorikk kan med andre ord være en styrke i visse sammenhenger, som i en billettkontroll. Men språk må ikke alltid være veldig ekstravagant for å være godt, mener Kjos Fonn.

– Det kan være veldig nedpå og samtidig være bra og presist. Men samtidig, er det snakk om en psykologiske roman, bør det være en psykologisk innsikt, og relasjoner som man tror på.

Dette mener hun er blant ingrediensene som gjør virkelighetslitteratur til god litteratur.

Psykologisk innsikt har gjort henne opptatt av mentalitet og kulturen på psykiatriske institusjoner. Hvordan små fellesskap som oppstår der både kan være forsterkende og destruktive.

– Folk dealer i gangene. Og sammenligner traumer, selvskadingsarr, eller spiseforstyrrelser. Når du har mislykkes med det som samfunnet normalt venter fra deg, har du en annen måte å lykkes på, og det er å være mest mulig føkka. En konkurranse om å være sykest. I Anne Helene Guddals diktsamling «Også det uforsonlige finnes», skriver hun at den som får det sterkeste angstanfallet vinner. Den type konkurranse interesserer meg litt. Som Charlotte i romanen sier om en i hjelpeapparatet: «hun har opplevd like mye i livet sitt som jeg gjør før lunsj». Det er en forakt som kanskje ikke er helt begrunnet, men som jeg tror er ganske vanlig. Pasientene mot personalet.

Kjos Fonn kan ikke love at det ikke blir like tung tematikk i den neste boka, men hun vil ikke at den skal koste like mye som «Kinderwhore».

– Jeg prøver faktisk å ikke gjøre neste prosess like jævlig, for det har jeg ikke overskudd til.

Det er fysisk krevende å tenke mye, synes hun.

– Og når jeg føler meg fysisk dårlig, har jeg ikke mulighet til å skrive. Man må jo ha et fysisk overskudd. I tillegg er det å skrive om, og det å leve seg inn i tunge erfaringer, ekstremsport.

Det betyr ikke at det blir en sånn kattunge-feelgood-historie neste gang. Men det handler om ekstremsport. En idrettsgren som har sin egen klokke og mållinje. Ingen heiagjeng, ei heller en trener som roper fra sidelinja, eller dytter drikkeflaska inn i kjeften på en når man ligger nede. Eller forteller oppløftende ostevitser. Men selv om hun vet det kan være ganske jævlig om det går dårlig, spesielt når man lever seg veldig følelsesmessig inn i det man skriver, så vet Maria Kjos Fonn å komme i mål.

Fem favoritter 

Musikk: Nick Cave, Poulenc, Judee Sill

Film: «De andres liv», «Himmelen over Berlin» og «Hannah and her sisters»

Bok: «Elskede» av Toni Morrison, «Styrtet engel» av Per Olof Enquist, og «Fuglane» av Tarjei Vesaas

Mat: Østers, men det føler jeg er så ekstra­vagant. Vårruller er veldig godt.

Sted: Wien

Maria Kjos Fonn

* Forfatter og skribent (f. 1990) fra Årvoll på østkanten i Oslo

* Debuterte med den kritiker­­roste novellesamlingen «Dette har jeg aldri fortalt til noen» i 2014, som hun ble nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris for.

* I 2015 mottok hun Aschehoug forlags debutantstipend.

* Har studert allmennlitteraturvitenskap og teologi ved Universitetet i Oslo. Frilanser for en rekke tidsskrifter, deriblant Samtiden, Tidsskrift for Den norske legeforening og Fett, samt avisa Klassekampen.

* Novellen hennes «Love, Leen» er oversatt til tysk i antologien «Neue Nordische Novellen».

* Høsten 2018 ga hun ut romanen «Kinderwhore», som ble hyllet nærmest unisont av kritikerne, og ble nylig nominert til Brageprisen.

Kilde: Aschehoug og Wikipedia