Mange ord ved livsreisens slutt

Anmeldt av: Engwall Pahr-Iversen

I de forunderligste sammenhenger kan Ingmar Bergmann dukke opp og fram i min tankeboks. For eksempel da jeg skumleste teatrets introduksjon til «04.48 Psykose» på Rogaland Teaters Intimscene. I den het det eksempelvis «at 04:48 – det er ulvetimen hvor depressive mennesker er mest sårbare, men også mest årvåkne. I alle fall i følge den den britiske dramatikeren Sarah Kane. Og hun visste hva hun snakket om. Hun skrev nemlig stykket «04:48 Psykose» kort tid før hun tok selvmord kun 28 år gammel.»

Med dagens språkbruk forbindes vel «ulvetimen» helst med det tidspunktet på ettermiddagen da familien samles etter skole og jobb, og hvor sterke spenninger kan oppstå rundt middagsbordet. Fra middelalderen kjenner man uttrykket «ulvetimen» som det tidspunkt da mørket falt på og man ikke kunne se forskjell på hund og ulv – som kanskje lille Rødhette en gang gjorde...

I dag er det vel Ingmar Bergman-filmen «Vargtimmen» som først og fremst forbindes med «ulvetimen». I følge salig Bergman er «vargtimmen timmen mellan natt och gryning, det är timmen då de flesta människor dör, då sömnen är djupast, då mardrömmarna är verkligast. Den är timmen då den sömnlöse jagas av sin svåraste ångest, då spöken och demoner är mäktigast. Vargtimmen är också den timme då de flesta barn föds..."

Ingmar Bergmann skapte sin film - hvor selvsagt den tidligere Rogaland Teater-skuespilleren Liv Ullmann medvirket i den kvinnelige hovedrollen – i 1968. Det var tre år før den engelske forfatteren Sarah Kane ble født. Gjennom sine 28 år på jorden, opplevde hun tydeligvis ikke bare en «vargtimme», men hele hennes korte livsferd kunne kanskje oppleves som en sammenhengende «vargtimme».

I løpet av en fire års periode – fra 1995 til hun lyktes i å henge seg i et baderom på Kings College Hospital i London i 1999 – skrev hun fem teaterstykker. Først etter hennes død nådde disse en slags kultstatus med sin stundom sjokkerende, men alltid tydelige tale. Selv fikk hun ingen glede av den ros som ble hennes dramatikk til del. Den kom egentlig først da Sarah Kanes tid på jorden var over.

I teatrets bruksanvisning heter det ellers at «04:48 Psykose handler om å være menneske i vår moderne verden: Vårt ønske og håp om å elske og bli elsket og de destruktive mekanismene vi fanges i. Og hun er hard ved seg selv denne kvinnen, som er trøtt av å håpe, men som likevel er fanget i sitt eget spinn – av nettopp – håp.  Forestillingen handler på den måten både om selvmord og om kjærligheten til livet, og især om den evige menneskelige lengselen etter å etterlate seg et spor.

Psykose 04:48 er rå sjokk-poesi og en fortelling om sinnets skrøpelighet, smertens tilstand og et moralsk oppgjør med en verden hvor det kan være vanskelig å finne fotfeste og leve opp til kravene. Den er like enkel som den er komplisert og er et vakkert testamente fra en desperat og poetisk kunstner.»

Det er med helt andre ord slett ingen livsbejaende forestilling som Intimscenen byr på. Tvert om skildrer den definitive utgangen på et menneskeliv hvor verken egenkjærlighet eller kjærlighet til andre har vært til stede værende. Som Sarah Kane selv en gang har sagt: “They will love me for that which destroys me”  og «there's not a drug on earth can make life meaningful”.

Det er blitt en ganske så fysisk forestilling hvor spesielt Ragnhild Tysse også viser en ganske så imponerende kroppsbeherskelse og plastikk i sin tolkning av den suicidale kvinnen. Det er om hennes livssituasjon handlingen spinner og hvor hennes to medspillere fremstår som trygge sceneakkompagnatører. De få musikalske innslagene står for øvrig sterkt, og hvor spesielt Svein Solenes viser at han har en solid sangstemme – så får han heller øve litt mer på trompeten…

Observert fra mitt midtre sete, er jeg ikke overbevist om at Sarah Kane ville ha hatt samme litterære heiagjeng som hun har i mange kretser i dag – hvis hun ikke hadde forlatt livet så tidlig og dramatisk. Det var ingen kritikere som ropte høyt hurra da hennes debutstykke «Blasted» - norsk tittel «For Helvete» - ble vist. Ble det ropt noe, var det helst «fy-fy-fy».

Det er ingenting å si på det engasjement og den energi som skuespillertroikaen viser når de ruller opp og ut Sarah Kanes mange ord ved livsreisens slutt. Det er imponerende nok. Jeg fikk imidlertid periodevis mentalt besøk av en teatergigant av langt eldre årgang enn Ingmar Bergmann under premieren. En av William Shakespeares titler dukket plutselig fram fra minneboken: «much ado about nothing». Periodevis fikk jeg den følelsen – uten at det var de medvirkendes skyld…

Fakta om forestillingen

«Psykose 04:48»
Av Sarah Kane

Spilletid: 1 time 20 minutter (uten pause)

Oversatt av: 
Jon Fosse

Regissør: 
Eline Arbo

Scenograf og kostymedesigner: 
Katja Ebbel Fredriksen

Musikalsk ansvarlig: 
Thijs van Vuure

Lysdesigner: 
Karl Oskar Sørdal

Dramaturg: 
Michael Evans

Maskør: 
Jill Tonje Holter

Medvirkende: 
Ragnhild Tysse
Ingrid Unnur Giæver
Svein Solenes

Forestillingsfoto og visuelt plakatuttrykk: 
Stig Håvard Dirdal