Nyheter

Målene. Kampene. Heltene. Tårene.

Diego Maradona, Pele, Zico, Ronaldo ... VM består av øyeblikk man husker for livet. Egil «Drillo» Olsen har alltid hatt en helt spesiell helt.

Bilde 1 av 6

Av Reidar Sollie, Jørn H. Skjærpe og Haakon Thon

Pele! Egil «Drillo» Olsen visste ikke hvilket fotballhistorisk øyeblikk han var vitne til der han sto i svingen på Ullevi i Göteborg. Det var VM i fotball, til og med i Sverige og han hadde tatt fri fra sommerjobben i Fredrikstad for å haike til Göteborg som skulle ha verdenspremiere på en spiller som skulle erobre fotballverdenen.

Historisk debut

Pele debuterte i VM og i kampen mot Sovjet skulle han og Brasil møte verdens beste keeper: Lev Jashin.

Å se Brasil i levende live i 1958 var en unik opplevelse for en 17-åring fra Østsiden i Fredrikstad. Og veldig mange andre også. Datidens fotballstjerner kunne man bare lese om i avisene. Og brasilianske spillere spilte klubbfotballen i Brasil.

Fotball-VMs kraft

Det er nesten en skjebnens ironi at akkurat i dag leder Egil Olsen Norge anno 1998 i mimrekamp mot nettopp Brasil, 20 år etter bragden i Marseille.

– Det er jo ikke bra, ler han.

– Ikke bra?

– At en oldboyskamp blir den mest sette i Oslo så langt i år. Ikke bra, gjentar han.

Men dette skal ikke handle om oldboys-kampen på Ullevaal. Dette skal handle om hvordan fotball-VM hever seg over alle andre mesterskap i sport og kan gi varige spor. «Drillo» vil ikke utelukke at han ble formet som spiller etter det han så i Göteborg denne junidagen for 60 år siden.

Garrincha (t.h.) hjelpes av banen etter å ha blitt utvist i semifinalen i 1962. Foto: AP/NTB scanpix

Garrincha (t.h.) hjelpes av banen etter å ha blitt utvist i semifinalen i 1962. Foto: AP/NTB scanpix

En annen helt

Men det var ikke Pele som fascinerte «Drillo» der og da. Det var mannen som mange brasilianere fortsatt setter aller høyest: Manuel Fransisco dos Santos. Eller bare «Garrincha», som ble hans oppnavn.

– Det han drev med ute på høyrevingen lignet mye på det jeg prøvde mye på senere. Han var en stor inspirasjon. Han hadde noen eventyrlige rykk og var hurtigere enn meg, sier Egil Olsen til Dagsavisen når vi ber han utbrodere hans første store VM-minne.

Garrincha betyr «liten fugl» på brasiliansk, og det var søsteren hans som ga ham navnet fordi han var så liten av vekst. Han var også født med flere fysiske handikap, blant annet var høyrebeinet seks centimeter lengre enn det venstre.

Socrates og Zico var to herlige spillere i Brasils 86-lag. Foto: AP/NTB scanpix

Socrates og Zico var to herlige spillere i Brasils 86-lag. Foto: AP/NTB scanpix

Gullduoens VM-debut

Kampen mot Sovjet ble mer historisk enn noen kunne ane. Brasil måtte vinne. Og landslagssjef Vicente Feola trosset legens råd og presenterte Brasils nye gullduo.

Det ble Garrinchas VM-debut. Det ble Peles VM-debut. Brasil hadde innledet med seier over Østerrike og 0–0 mot England (VM-historiens første målløse oppgjør).

Vidunderbarnet Pele var skadet og Garrincha var satt ut. Mot Brasil var begge med fra avspark. «Drillo» visste faktisk ikke hva han var vitne til. Etter to minutters spill fosset Garrincha fram på kanten og skjøt i stanga. Like etterpå gjorde Pele det samme.

– Så kom Garrincha på et nytt raid og hadde et hardt skudd nede i hjørnet som Jashin utrolig nok var nede og reddet. Det er øyeblikket jeg husker. Det var uvirkelig. Jashin er jo den eneste keeper som senere er blitt kåret til Europas beste spiller. Det var store personligheter jeg fikk se i den kampen, sier «Drillo».

En tredje legende, Vava, scoret kampens to mål.

Brasils Garrincha i aksjon på Ullevi i 1958.

Brasils Garrincha i aksjon på Ullevi i 1958. Foto: AFP/NTB scanpix

Tapte aldri sammen

Det ««Drillo»» ikke visste var at han fikk se verdenspremieren for et brasiliansk eventyr som fortsatt er det største. Pele og Garrincha slo ikke bare Sovjet 2–0 i den kampen, de vant hele VM i Sverige (5-2 i finalen over Sverige) og de gjentok prestasjonen i Chile-VM fire år senere. Da ble Garrincha matchvinner i finalen og ble kåret til VMs beste spiller. Og: Brasil tapte aldri en kamp med Pele og Garrincha på banen samtidig.

– For meg var Garrrincha den største. Jeg rangerte han foran både Pele og Mario Zagallo, sier Olsen.

Hva som særpreget Garrincha?

– Dribleferdighetene og farten, sier «Drillo».

Og her ligger jo også kjernen i hvorfor Norges senere landslagssjef ble kalt nettopp «Drillo». Navnet fikk han av lagkamerat Per Schjerwen Olsen i Vålerenga på 60-tallet. «Drillo» gjorde som Garrincha, løp, stoppet opp, driblet og løp videre.

– Han hadde en høyre-venstre-finte vi ikke hadde sett maken til.

Drakk seg i hjel

Det er skrevet bøker og laget filmer om Garrincha. For han ble en brasiliansk tragedie. Han taklet ikke berømmelsen og livet utenfor.

Mannen etterlot seg 14 barn verden over (ett av dem unnfanget i Sverige under VM i 1958), han fikk store økonomiske problemer, ble gradvis alkoholisert og døde av alkoholforgiftning i 1983, 49 år gammel.

Ved begravelsen var det millioner av mennesker som fulgte prosesjonen fra Maracanã til Pau Grande i Rio de Janeiro, der han ble født.

Paolo Rossi senket Brasil i Spania-VM i 1982. Foto: AP/NTB scanpix

Paolo Rossi senket Brasil i Spania-VM i 1982. Foto: AP/NTB scanpix

Kjapp på gymnaset

Egil Olsen var en begynnende fotballspiller i 1958, men han var utålmodig og gjorde også skolen kjapt unna.

– Dette var siste året på gymnaset for meg, jeg var rødruss litt før de andre, jeg tok realskolen på ett år og gymnaset på to. Måtte være kjapp på skolen, sier «Drillo» i dag.

Siden ble det en fotballkarriere som egentlig ennå ikke er over hvis vi involverer alle oppdrag han har fått. Snart reiser han til Russland for å kommentere 16 kamper i VM, inkludert finalen 16. juli. Den første han skal kommentere er Egypt – Uruguay.

– Du har sett mange VM-kamper live både som norsk trener (i 1994 og 1998) og som TV-kommentator. Andre internasjonale minner?

– Vil nok trekke fram Brasil – Italia fra VM i 1982. Da Paolo Rossi scoret tre ganger. Forferdelig brasiliansk forsvarsspill, svarer han.

Lars Lagerbäck har hatt mange roller i VM. I 2006 måtte han håndtere Zlatan Ibrahimovic.

Lars Lagerbäck har hatt mange roller i VM. I 2006 måtte han håndtere Zlatan Ibrahimovic. Foto: Joerg Sarbach/AP/NTB scanpix

Lagerbäcks minne

Egil Olsen er eldre enn Lars Lagerbäck. Dagens norske landslagssjef ble ti år sommeren 1958 (fyller 70 år dagen etter årets VM-finale). Han skrur også tida tilbake til VM i Sverige der han husker han ble hekta på fotball.

– Jeg var for liten til å være til stede, men jeg husker jeg så semifinalen på TV der Sverige slo Vest-Tyskland 3–1 og Sverige var faktisk klare for finalen. Jeg skjønte på omgivelsene hvor stort dette var, sier Lagerbäck til Dagsavisen.

Svenskene var ikke bare foran Norge i fotball, men tydeligvis også på TV-siden. Her i landet var ikke TV tilgjengelig ennå.

Lagerbäck visste naturlig nok ikke hva som skulle komme. Siden 1990 (da han var sjef for Sveriges U21-landslag) har han vært involvert i alle VM-sluttspill selv. I 2006 ledet han Sverige og hadde Zlatan Ibrahimovic som en passende utfordring.

Men de største svenske navnene fra den gangen (Orvar Bergmark, Kurt Hamrin, Gunnar Gren, Nisse Liedholm) er legender i svensk idrett i dag. Spillerne var større navn enn deres engelske trener George Raynor.

Lagerbäck er en av få trenere på den internasjonale scenen som bare har vært landslagstrener.

Han er fascinert av VM fordi det har sine begrensninger.

– Her kan ikke spillere kjøpes for å sette sammen lag. Her handler det om tilhørighet og kultur, sier mannen som har jobbet med landslag mer eller mindre i 28 år nå.

I dette VM skal han lukke seg inne og se alt på TV.

Solbakkens VM

Island, Sverige og Danmark er med i VM. Ikke Norge.

Ståle Solbakken lever midt i den danske fotballen som trener i FC København og vet hvilke forutsetninger Åge Hareide har. Han var med på det norske eventyret i 1998 og spiller mimrekampen på Ullevaal i dag. Det var han som fikk Egil Olsen til å dytte inn på Jostein Flo i stedet for Egil Østenstad i de helt avgjørende sluttminuttene i 2–1 seieren over Brasil. En kamp denne nasjonen aldri vil glemme, men her holder vi oss til den store verden.

Solbakkens VM-minne handler om hvordan en spiller kan avgjøre et helt mesterskap.

– Det må bli VM i 86 i Mexico. Jeg satt meg ned og gleda meg hver gang Diego Maradona skulle spille. Man satt og håpa på at en mann skulle få ballen hele tida. Det var spesielt, sier Ståle Solbakken.

– Det er hele mesterskapet som er minnet. Jeg var 18 år og vi samla oss og kikka på kampene. Han dribla hele England og det var helt utrolig, ingen trodde at det kunne skje igjen, og så gjorde han det igjen mot Belgia i semifinalen. Det var perfekt, sier han med beundring og smil.

– Du vinner ikke et VM alene, men det er så nært man kommer.

Slik blir det ikke med Danmark i år. Christian Eriksen kan ikke vinne VM alene for dem. Men han er lagets store frontfigur.

– Jeg tror Danmark går videre fra gruppespillet. Det står mellom dem og Peru. De bør slå Australia, jeg ser på dem som det dårligste laget i den gruppa. De har jo Peru i første kamp, så den blir veldig viktig, sier Solbakken som holder Frankrike som naturlig favoritt i Danmarks pulje.

Ronaldos sveis

Dagens landslagskaptein må også reise til Brasil for å finne sitt sterkeste inntrykk. Men det handler ikke bare om resultater. Det handler også om hårsveis.

– Jeg var elleve år og Ronaldo avgjorde finalen mot Tyskland (VM i 2002). Han var helt latterlig god og så hadde han den dotten foran på hue i tillegg. Ronaldo i den formen hadde alt og jeg ble uhyre fascinert, sier Stefan Johansen, som også har vage minner fra Zinedine Zidanes VM-finale fire år tidligere. (Frankrike slo Brasil 3-0).

Også han bekrefter hvilken kraft fotball-VM kan ha som fascinasjon og inspirasjon.

Hans prosjekt i landslaget er å få Norge til et sluttspill igjen. Til VM i Qatar er han 31 år, spilleren som gjør sitt comeback i Premier League med Fulham i august.

Ingen minner!

– Hva er ditt beste VM-minne, Joshua King?

– Jeg har ikke noe VM-minne, jeg har ikke vært med i et VM, sier Bournemouth-spissen til Dagsavisen.

– Nei, men hva med fra TV-ruta eller lignende?

– Den dagen jeg spiller i et VM, hvis det skjer, så blir nok det mitt beste minne. Men jeg har ingen følelser for fotballen når jeg ikke er med selv. Jeg ser kampene, men jeg er ikke noen fan av andre landslag. Jeg liker å se Brasil spille, jeg liker teknisk fotball. Men det er null følelser involvert. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hvem som vinner, sier landslagsspissen fra Romsås som ble matchvinner mot VM-nasjonen Panama denne uka.

Måtte slutte og leke

– Du må slutte å leke og komme inn og se på TV!

Slik endret livet seg for Aleksander Schau i 1982. Han var på sommerferie, og som 7-åringer flest var han ute og lekte.

– Jeg husker ikke hvem som ropte meg inn, men jeg måtte komme og se på Maradona. Maradona? Hva var det? Et romfartøy? Så fikk jeg se en fotballspiller som lekte seg med ballen, ble taklet stygt og tok igjen. Det forandret rett og slett livet mitt, sier Schau til Dagsavisen, og fisker opp telefonen sin og viser klippet han har liggende med Maradona da han ble utvist i VM i Spania i 1982!

Nå skal han pludre seg med et skjevt blikk gjennom VM via sendingene fra Kontraskjæret de neste ukene og har banken er full av VM-minner. Men det var Brasils Zico som ble hans største helt senere.

Maradonas magi

Og mitt eget? Som utsendt reporter for Arbeiderbladet, sittende øverst på Azteca stadion i Mexico by. Å bivåne øyeblikket som er avbildet på inngangssidene. Diego Maradonas historiske raid mot England der han avslutter med å vippe ballen forbi keeper Peter Shilton. I samme kamp scoringen med «guds hånd». Vi skjønte det jo ikke der og da. Dette ble kampen som siden har vokst seg mye større enn de nitti minuttene som ble spilt der.

Får vi slike kamper igjen?

Starter med Salahs Egypt

Vi får vende tilbake til Egil Olsen og dagens virkelighet. Olsen teller nasjoner han har besøkt, og Russland betyr ingen ny registrering. Så tallet over antall nasjoner han har besøkt har foreløpig stoppet på 78.

– Men jeg får sett mange nye byer. Det mest stressende for meg nå er sikkerhetskontrollene på flyplassene. Jeg har så mange skruer i foten som gir utslag, ser han.

Den første kampen han skal kommentere (fra Oslo) er Egypt – Uruguay kommende fredag. Kommer Mohamed Salah på banen? Blir han en av VMs profiler?

Uka etter reiser han til Russland og en reiselogistikk som er ganske hinsides noe tidligere fotball-VM.

– Det er ganske åpent, jeg tror fem-seks lag kan vinne: Spania, Tyskland, Frankrike, Brasil, Argentina med Uruguay og Belgia som spennende utfordrere bak der.

Av de nordiske landene tror han Danmark kan komme lengst. Ikke bare fordi de har norsk trener.

Og søndag 15. juli kan vi oppsummere. Hva blir det store minnet fra dette mesterskapet?

Wikestad ble frelst

«Mitt sterkeste VM-minne er fra Mexico i 1986. Brasil – Frankrike. Tror den kampen nesten har definert resten av livet mitt. Det var etter den fotball gikk fra å være gøy til å bli altoppslukende.

Jeg holdt med Brasil. Kampens to største stjerner, Socrates og Platini, brant hver sin straffe i straffesparkkonkurransen. Stopyras straffe gikk i stolpen og i bakhodet til Carlos og i mål. Hjerteskjærende.

Selve kampen var et fyrverkeri. Det kunne vært en haug med både flere mål og kort.

Siden har stort sett Brasil vært laget mitt i VM, men det fantastiske med disse mesterskapene, er at det alltid er noen andre også som sjarmerer deg. Man får nye favoritter hver gang, og det kan være hvem som helst. Men Brasil er alltid der.»

Kasper Wikestad, TV 2

Alsaker så tårene renne

«Mitt største VM-minne er semifinalen i Brasil 2014 da Tyskland slo vertsnasjonen 7–1. Brasil kom til kampen uten sin store stjerne, Neymar som ble skadet i kvartfinalen mot Colombia. Under nasjonalsangen holdt den brasilianske kapteinen, David Luiz opp Neymars trøye – han skulle være en del av denne semifinalen, lagkameratene skulle vinne den for ham. Slik gikk det ikke, tyskerne ledet 5–0 etter en halvtime og ga seg ikke før tidenes ydmykelse av en vertsnasjon var et faktum. Brasil skulle revansjere et nasjonalt traume i dette VM; finaletapet for Uruguay i 1950. I stedet fikk den fotballgale nasjonen en ny, stygg flenge i sin stolthet. Tårene i Belo Horizonte glemmer jeg aldri

Øyvind Alsaker glemmer ikke tårene i Belo Horizonte. Foto: Terje Pedersen/NTB scanpix

Øyvind Alsaker glemmer ikke tårene i Belo Horizonte. Foto: Terje Pedersen/NTB scanpix

Øyvind Alsaker, TV 2

Olseth tippet nærmest ...

«Den VM-kvelden som sitter best hos meg, er tirsdagen for fire år siden, da Tyskland og Brasil møttes i semifinalen. Her hjemme i Norge var det TV 2 som hadde semifinalene, dermed hadde jeg frikveld. Anledningen var perfekt til å invitere noen venninner på grillmat, øl og fotball. Vi skrev ned resultattips i forkant. Før halvtimen var spilt, ledet Tyskland 5–0. Det var en helt ellevill førsteomgang, og etter 90 min sto det hele 7–1. En kamp man ikke glemmer med det første. Så lurer du kanskje på hvem som hadde best resultattips?

Mitt håp om tysk 2-0-seier var nærmest ...»

Carina Olset, NRK

Mer fra Dagsavisen