Debatt

Maijazz – et sikkert vårtegn i fornuftens grenseland

KRONIKK: Kulturpolitikk kan ikke basere seg på markedsøkonomiske prinsipper alene.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Av: Rolf Norås, tidligere kultursjef i Stavanger

I Stavanger er det sikreste vårtegnet av alle Maijazz. Da jakter vi på de store opplevelsene. De som krever tilstedeværelse og konsentrasjon. Hvor det dukker opp noe uventet og fint. Til grenser som brytes. Til musikk som fargelegger.

Det er øyeblikkets kunst – spontan og lekende. Du blir nysgjerrig og inkluderende. Du lærer ved å lytte, - ikke ved å lese.

Maijazz har alltid vært flinke til å trekke frem nye artister, ofte lokale. Når disse mikses med etablerte og kjente jazzmusikere med rik erfaring, teoretisk kunnskap og musikalsk dyktighet, gir dette inspirasjon og viktige impulser til unge talenter. Motsatt utfordrer unge talenter etablerte musikere med nye konstellasjoner, uttrykk og kryssing av sjangre.

LES OGSÅ: (+) Maijazz er i gang: – En tidløs og levende sjanger

Dette kjennetegner jazzen. Her samarbeider utøvende og skapende kunstnere over sjangre og faggrenser. De setter personlige spor i det kollektive. De flytter grenser for hva musikk kan være, og setter tradisjoner inn i nye, interessante sammenhenger.

Jazz er et liv i fornuftens grenseland, hvor det bygges broer mellom tradisjon og improvisasjon. Mellom den klassiske arven og samtidsmusikken. Mellom det lyrisk lavmælte og det kraftfulle og dramatiske. Mellom den sofistikerte eleganse og voldsomme utblåsinger. Mellom det lyse og det mørke. Mellom det lekne og det kontrollerte.

Så hva er jazz? «Hvis du må spørre, kommer du aldri til å forstå svaret», sa Louis Armstrong.

Maijazz har gitt oss mange flotte opplevelser:
Som da Ralph Towner tok hele kirkerommet i favn på nattkonsert i Domkirken under Maijazz i 2007. Eller Nils Petter Molværs spektakulære konsert for 700 personer på Prekestolen i 2006. Eller Afro Celt Sound System, som nesten løftet taket i Folken i 1999.
Eller når det musikalske rommet mellom svulstige akkorder og kraftfulle uttrykk ble utforsket i møtet mellom John Scofield og Bjergsted Jazzensemble i Andy Sheppards Saxophone Massiv i friluft på Domkirkeplassen i 2008. 
Eller Lars Danielssons legendariske åpningskonsert i 2015. Eller Joshua Redmans konsert i 2000, som Kjetil Wold skrev «satte ny standard for hva Maijazz kunne strekke seg mot musikalsk». 
Sånn kunne jeg fortsatt lenge.

LES OGSÅ: (+) Stavanger Forum: To tredjedeler av de ansatte må gå

Det er typisk at mange eksperimentelle musikere har jazzbakgrunn. Jazzens betydning for avantgarden i norsk og internasjonalt kulturliv, kan neppe overvurderes.
Det er nesten nøyaktig 50 år siden Miles Davis gikk i studio med blant andre Chick Corea, Joe Zawinul, Herbie Hancock, Wayne Shorter, Dave Holland, Tony Williams og John McLaughlin spilte inn klassikeren «In a silent way». Dette var en kompromissløs nyskaping som ble startskuddet, inngangsporten og monumentet for en ny elektrisk retning i jazzen.
«Blir det for komfortabelt, må du komme deg unna», var Miles Davis' egen kommentar den gang.

Men jazz er også en unik kunstform som skapes der og da, særlig på konsertene. Temaer kan terpes i øvingslokalet, resultatet kan foredles i studio, men det er på scenen at musikken virkelig kan utvikle seg og møte publikum. Det er mest av alt disse øyeblikkene som huskes og som gjenfortelles.

Jazz har historisk blitt oppfattet som en trussel og misbrukt i politiske kontekster. Rogaland Teaters storsatsing i vår, «Cabaret», viste oss Berlin på 20 og 30-tallet, med erotiske nattklubber og jazzklubber. Disse hadde ofte jøder som agenter for svarte musikere. De ble hardt rammet av nazismen som vokste frem, og den uariske jazzen ble forbudt.

Tiden vi lever i nå, har mange felles trekk med mellomkrigstiden, og de samfunnsendringer som skjedde da. Politikk og retorikk som for få år siden fremsto som ekstrem, er blitt den nye normalen.

LES OGSÅ: (+) Mímir er ferdig med Klassekampen, stiller som ordførerkandidat for Rødt i Stavanger

Europa ris av populisme og fremmedhat, og 50 prosent av europeerne opplever i dag immigrasjon som den største trusselen. Det er viktigere enn noen gang å slå ring rundt våre felles verdier om ytringsfrihet og humanisme.

Jazzens har et annet verdisystem. Politiske spenninger og konflikter kan resultere i de forferdeligste ting. I musikken er slike spenninger en gave.

I 1994 startet Maijazz og SSO et unikt og dristig samarbeid, som for begge representerte store utfordringer. Maijazz fikk en ekstra dimensjon, mens orkesteret gikk inn i nye musikalske landskaper.

Samarbeidet med Universitetet sikrer viktig rekruttering av unge jazzmusikere til Stavanger. Maijazz har ofte vist tillit til at kunstnere som har dokumentert at de står for noe, også leverer når de gis armslag, frihet og ressurser til å gjennomføre prosjekter.

Kulturpolitikk kan ikke basere seg på markedsøkonomiske prinsipper alene. Dette er sårbare og uforutsigbare inntekter som kan undergrave det kunstneriske og kulturelle mangfoldet. Jazz som ikke generer kapital, men som utfordrer samtiden og oss som publikum, kan være viktigere i en kulturell kontekst enn kommersiell omsettbar musikk.

Maijazz har hatt en evne til å utvikle og fornye seg, og samtidig oppdra oss. Festivalen fremstår som en av landets beste musikkfestivaler, med et renere jazzpreg enn de fleste andre jazzfestivaler.

LES OGSÅ: (+) Se bildene: Slik er nye Tou

Suksessen skyldes mange forhold: Bredde og kvalitet, møysommelig og gradvis utbygging, gode samarbeidsrelasjoner med spillestedene, artistene, sponsorene og publikum.

Mens en del andre festivaler primært henvender seg til et tilreisende publikum, er Maijazz i all hovedsak en fest for oss som bor i regionen. Publikum tas på alvor, og har svart med en stadig større oppslutning om konsertene.

«Uten musikk ville livet ha vært en feiltakelse», sa Nietzsche. Resten av denne uken skal vi bli utfordret av musikerne sin skaperkraft. I en tid hvor alt skal gjøres umiddelbart tilgjengelig, er derfor festivalen både viktig og nødvendig.

Maijazz har beriket Stavanger og byens kulturliv i 30 år. Vi gleder oss derfor til 30 nye Maijazz-år, - ikke bare som det sikreste, men også som det vakreste vårtegnet i Stavanger. I fornuftens grenseland.

Mer fra: Debatt