«Lykkeland»: Følelsen av en skjebnetid

4

TV-DRAMA

«Lykkeland»

NRK1 premiere søndag

«Lykkeland» er høstens storserie på NRK1, en dramatisert gjenfortelling av hvordan vi ble landet med noe sånt som 8.700 milliarder kroner på bok. Her gjenskapt av blant andre manusforfatter Mette Bølstad («Nobel», «Kampen om tungtvannet») og regissør Petter Næss («Elling») og etter en idé av Siv Rajendram («Frikjent»). Uten høyremannen Arne Rettedal hadde ikke Stavanger blitt Norges oljehovedstad. Uten Arne Rettedal hadde ikke «Lykkeland» blitt så bra som serien er heller. I 1969 visste Høyrepolitikeren like lite at Norge skulle finne verdens største oljefunn på havbunnen, som at han skulle bli en hovedfigur i en stor dramasatsing på Norsk Rikskringkasting.

Les også: Trolig den beste «Halloween»-filmen siden originalen (DA+)

Det er på høy tid at det første kapitlet om Norges oljeeventyr blir fortalt, et spennende og epokegjørende stykke norsk historie. Når «Lykkeland» tar oss inn i historien har de store internasjonale oljeselskapene gitt opp å finne svart gull på norsk sokkel i Nordsjøen. Amerikanske Phillips Petroleum bestemmer seg for å gjøre et siste forsøk. Og treffer jack pot.

Dette funnet kan gi rikelig med olje i flere tiår sammen, konstaterer en amerikaner. Uten at det får kommunestyret i Stavanger til å ta av. Det eneste som tok av i denne søvnige, fattige vestlandsbygda i 1969 var menighetsmøtene. På dette gudfryktige, gudsforlatte sted hadde den minste forandring i tankesett dårlige forutsetninger. Bare Arne Rettedal øynet mulighetene, og visste å bruke list og frekkhetens nådegave å sørge for at forholdene ble lagt til rette for en norsk oljeindustri, og helst lokalisert til Stavanger.

En amerikaner i «Stævengur». Teksaneren Jonathan (Bart Edwards) vil sikre Phillips Petroleum den potensielle oljeformuen på norsk sokkel. FOTO: NRK

«Rettedal er amerikaner», konstaterte oljefolka fra Texas, en som fikk ting gjort, og som handlet først og ba om tilgivelse etterpå. Arne Rettedal har en viktig rolle i «Lykkeland» – selv om han egentlig er en bifigur. Det er «Lykkeland»s utfordring, å formidle et drama basert på faktiske hendelser, og samtidig gjøre historien levende, interessant og underholdende – uten at fiksjonen skal overgå, svekke eller forfalske de faktiske hendelsene. I «Lykkelands» tilfelle kunne serieskaperne ha satt mer lit til virkeligheten, for historien om Norges første skritt til å bli en oljenasjon er spennende nok.

Her er fire unge mennesker som får livene påvirket av oljen, men skjebnene deres beveger seg ikke utenfor periodedramaer vi har sett før. Sammenligna med den episke virkelige historien, blir fiksjonen denne gangen lit tam, overfladisk og tidvis noe forutsigbar. Det er nesten så «Lykkeland» risikerer å bli et «Himmelblå» med oljeglans. I skjæret av oljen oppstår det heftige følelser og situasjoner, og at enkelte at noen vil bli skuffa og andre vil få hverandre er lett å se. Her er også den nærmest obligatoriske troskyldige ungjenta fra en liten plass som har havna i uløkka – 17-åringen Toril (Malene Wadel).

Les også: Robyn er her igjen – fra fortvilelse til forelskelse (DA+)

Men det er altså gjennom Anna (Anne Regine Ellingsæter), en ambisiøs ungjente fra en karrig gard vi i stor grad skal oppleve årene 1969 til 1972. Hun er ambisiøs og flink, og får jobb på Arne Rettedals kontor i rådhuset. Hun blir referenten på Høyremannens møter, og dermed øyenvitne til alt det store som pågår. Anna er forlova med Christian Nyman (Amund Harboe), redersønn og arving til et fiskerederi, med hermetikkfabrikk, trålere og alt.

Les også: «Mordene i Kongo»: Går inn i mørkets hjerte

Han vil heller være dykker og ta sjanser på havets bunn. Familien Nyman er symbolet på Norge i skjæringspunkt mellom gamle dagers tradisjoner og den nye tids muligheter. Rederfamiliens gode kår trues av nedgangstidene. Stavanger er Norges fattigste by, Nordsjøen tømmes av fisk og Rogaland sliter med høy arbeidsledighet og lavere gjennomsnittsinntekter enn resten av landet. Familien Nyman skal kanskje også bidra til å gi «Lykkeland» et sus av den svenske krønikersuksessen «Vår tid er nå», men balanserer i stedet farlig nær det danske lystspillet «Badehotellet» i stedet.

Det skyldes at Nyman-familiens ikke lider sjelers kval spesielt lenge av gangen, og motgangen deres er ganske overfladisk skildret. Dykke dypere i de mørkere deler av menneskesinnet passer dramaet seg godt på å unngå, selv om denne historien altså handler om muligheter for store penger og uendelig rikdom – sånt som gjerne gir god grobunn for menneskets mindre prisverdige egenskaper – grådighet, misunnelse, smålighet og egoisme. Det rispes bare overfladisk i menneskesinn i dette lykkelandet.

Hit kommer også teksaneren Jonathan, som har reist til «Stævengur», til tross for at her er verken «skikkelig vinter, skikkelig sommer, og ingen bar». Texaneren spilles av briten Bart Edwards og gjør en bra figur. Det gjør også Pia Tjelta som rederfruen Ingrid Nyman, Vegar Hoel som Arne Rettedal og Anne Regine Ellingsæter i rollen som Anna. For å nevne noen. Skuespillet er helt på stell, filmingen av det lekre slaget, akkurat som scenografien og gjenskapelsen av 60-tallsmote, sveisene, buksedressene, interiøret og bilparken. Tidskoloritten er overbevisende. Ordførerens forværelse som tatt ut av «Mad Men». (Men at noen slipper ut av seg ordet «lokasjon» må være en glipp, for dette er vel blitt et ikke-norsk pynteord først i vår tid).

«Lykkeland» er på sitt beste når det tar litt av, som når serien insinuerer at Arne Rettedal ikke skydde noen midler i kampen for å gjøre Stavanger til oljehovedstaden – når industrikomiteen fra Stortinget er på befaring, og Rettedal sørger for å lokke gubbene i komiteen på fyllekalas og linedance med bygdas jenter. Spesielt cliffhangerne byr på store øyeblikk, som når den første gassflammen tennes på det kommende Ekofisk-feltet, til lyden av Sølvguttenes «Deilig er jorden». Det gir ståpels.

Les også: «Cold War»: Kanskje årets vakreste film (DA+)

At de tre store rollene Anna, Christian og Toril spilles av tre debutanter i 20-åra, er egentlig vanskelig å tro.

Disse karakterene blekner fort når personer fra virkeligheten – som nevnte Rettedal – trer fram. Det er da historien våkner til liv, vekker nysgjerrigheten og får den virkelige episke følelsen. Som når en annen framtredende figur fra norsk oljeindustri dukker opp i Stavanger – en viss Arve Johnsen. Det er i disse sekvensene som skaper følelsen av at dette var en skjebnetid. Men her foregår veldig mye på rådhuskontorer i Stavanger.

Hva som egentlig foregikk i rikspolitikken, på Stortinget, i maktens korridorer i hovedstaden blir vi fortalt fint lite om. Hva skrev riksavisene? Forsøkte de amerikanske storselskapene å true Borten-regjeringen og storting fra å etablere Statoil, eller prøvde oljebaronene seg bare på rådhuset i Stavanger? Var det ikke noe offentlig ordskifte om oljepolitikk på denne tida? Var noen i det hele tatt opptatt av sånt som miljø? Verdivalg?

Et bredere perspektiv kunne gjort dette til den store historien om da Norge ble en oljenasjon, til en større episk opplevelse. Og hvis Stavanger sto stille da Stortinget hadde den avgjørende debatten om valget av oljehovedstad, så formidler ikke serien det heller. «Lykkeland» passer seg også vel for å bli politisk. Det er likevel stort å oppleve Arne Rettedal, en respektert Høyremann, gå så klart inn for nasjonal kontroll av oljeforekomsten, og være talsmann for statlig styring. Det kan jo være en tankevekker for partifellene hans av i dag.