«Lykkeland»: Fiksjon eller fakta?

KOMMENTAR: Han var ikke nauden Alexander L. Kielland. Han skrev aldri at hans samtidsromaner utspilte seg i Stavanger.

Av: Engwall Pahr-Iversen

Det lå bare mellom linjene at byen ved sørvestkysten var Stavanger. Å blande fiksjon og fakta er åpenbart slett ingen lett øvelse. Det viser for eksempel NRKs tv-serie «Lykkeland». Av produsentene presenteres serien med følgende ord: «Lykkeland er fortellingen om velstandsutviklingen i Norge, om et land i endring, en by midt i et gullgraverrush, og fire unge mennesker som blir kastet inn i en virvelvind av nye muligheter. Vi befinner oss i Stavanger sommeren 1969. Internasjonale oljeselskaper er i ferd med å trekke seg ut. Ingen tror det finnes olje på norsk sokkel. Fisk har vært og er byens største ressurs, men Nordsjøen er i ferd med å fiskes tomt. Det er krise i Stavanger. Lille julaften 1969 borer Phillips petroleum seg inn i tidenes største oljebrønn. Og alt endres.»

Og med disse ordene in mente, blir en av datidens journalister akutt angrepet av revisjonslyst for å sjekke om tidskoloritten sånn noenlunde stemmer når den med- og mellommenneskelige handlingen rulles opp i fjernsynsruten. 

Var Stavanger den senhøsten i 1969 som serien skildrer – da «Ocean Viking» traff et oljefelt i Nordsjøen til glede for Phillips – en by i krise fordi brislingen var blitt borte? Eller som det sies: «Nordsjøen er i ferd med å fiskes tomt». Det var imidlertid ikke verre med brislingstilgangen enn at brislingsbaronen Bjelland bestilte sitt tredje fryseskip som skulle leveres året etter. Det som skjedde på Ekofisk 1. juledag var ellers at «Ocean Viking» ble tauet over til britisk sektor på grunn av dårlig vær. 

Da serien starter, hadde oljen allerede satt sitt preg på Stavanger og distriktet i fire år. Den hadde fått sine forsyningsbaser i Strømsteinen og i Tananger, og selv min gamle mor snakket med fornem fryd om folk som «jobbet offsjår» mens andre «jobbet onnsjår» – på borerigg eller forsyningsbase som begrepene betød. 

«Oljå» var egentlig blitt en del av den daglige tilværelsen, og i bystyret var det en temmelig enstemmighet om at det «så va godt for oljå, va godt for byen.» Det var på det tidspunktet at konsensus ble et lokalpolitisk mantra som viste seg å være svært så levedyktig i de politiske kroker og lønnkamre.

I 1968 ble ellers Stavangers første ishall tatt i bruk, Shell-raffineriet åpnet i Risavika, mens Rosenberg Verft – som også hadde vært med på byggingen av den oljefinnende plattformen «Ocean Viking» – leverte Skandinavias hittil største skip – «Bergebragd» på 157.000 tonn. Samme sommer dro 35 lokale oljearbeidere – sammen med like mange amerikanere – til Agadir for å bore etter olje utenfor Marokko-kysten med det Esso-leide boreskipet «Glomar Grand Isle» etter fullført boreoppdrag i Nordsjøen.

Omtrent samtidig med at Phillips bekreftet oljefunnet på Ekofisk i november 1969, startet Odeco boring utenfor Sør-Afrika med den første boreriggen som kom til Stavanger i juni 1966 – «Ocean Traveler». En lang rekke lokale oljefamilier fulgte med på den ferden.

Med helt andre ord: Stavanger var følgelig ikke noen spesial krisepreget by ved overgangen til 1970-årene. Krisestemningen hadde imidlertid reell ved inngangen til 1960-årene. Da det tiåret var til ende, var det optimisme som preget byen.

I serien skal ordfører Arne Rettedal tydeligvis spille en sentral rolle. Det får kanskje våge seg at den ellers utmerkede Arne Rettedal ikke var ordfører i den perioden som den første seriesesongen omhandler. Han var fylkesvaraordfører etter at han tapte kommunevalget i 1967, og måtte gå tilbake til sitt byggelederfirma. Byens ordfører i den aktuelle fire års perioden – da både de første oljefunn ble gjort og plasseringen av Statoil og OD i byen ble vedtatt – var Leif Larsen (Ap). Hans handlekraft var ikke mindre enn Rettedals. Det var heller ikke til byens myndigheter at Phillips-sjefen Ed Crump forhandlet om å få slippe å bore sitt siste hull. Det var en sak for Industridepartementets oljekontor og Nils B. Gulnes. (at Phillips sendte en «junioradvokat» fra hovedkontoret for å beordre Ed Crump til noe som helst er temmelig tøvet, men «junioradvokaten» trenges tydeligvis i storyen.)

At Esso Motor Hotel i mange år var et populært møte- og sjekkested for oljealmuen – toppsjiktet bodde ellers alltid på Atlantic og oppholdt seg i barkeeper Leif Elbens nærhet – er riktig nok. Det var på motorhotellet riggarbeidere møttes og søt musikk ofte oppsto i hjertene. I baren på motorhotellet var det at oljefolk på frivakt fabulerte friskt om alt det som skjedde «offshore». Historiene hadde en tendens til å bli både bedre og bedre etter hvert som kveldstimene gikk. 

Problemet for serien er imidlertid at det fantes ikke noe Esso Motor Hotel i 1969. Det var først ferdigstilt et drøyt år senere. Med helt andre ord: Serien tar utgangspunkt i en pessimisme som var tilbakelagt, og knytter handlingsgangen til steder som ennå ikke var ferdigbygget.

Den sentral kvinnefiguren som blir ansatt som sekretær for ordfører Rettedal og som syntes det var vanskelig å stenografere fordi det ble snakket så fort, har nok aldri møtt stubbebryteren fra Madla. Ett av Rettedals mange verbale maktmidler var å snakke med en nøye innstudert «bokstav-utdratt» langsommelighet.

En av hovedpersonene som tydeligvis har sin bakgrunn fra Indremisjons-forsamlingen i Bergelandsgata, blir gravid med en oljetoppsjef som forsvinner fra hennes liv. I den første oljetiden, var det nok ikke til Indremisjonen amerikanerne søkte. De kom i hovedsak fra sørstatene – ofte Louisiana – og fant sin menighetsplass i kirkesamfunn som de var oppvokst i og kjent med: som eksempelvis baptister og pinsevenner. 

Slik kan man fortsette sin «Lykkeland»-revisjon av det såkalte nitide bildet av Stavanger omkring 1969. Serieskaperne skulle gjort som Alexander L. Kielland gjorde. Ikke ha navngitt byen hvor handlingen utspilles. Da kunne man kanskje latt seg besnære av historien, og ikke la seg småirritere av språktoner og fiskehandlernes plass i torgbildet.