Målestasjonen i Kannik. Foto: Arne Birkemo

Luften i Stavanger måles i tråd med EU-regelverket

DEBATT: Det er ikke riktig at luftkvalitetsmålingene som foretas i Stavanger ikke er godkjent etter EU-standard, skriver Kjersti K. Tørnkvist og Siri Sorteberg.

Av: Kjersti K. Tørnkvist, Avdelingsdirektør NILU – Norsk institutt for luftforskning / Nasjonalt referanselaboratorium for luft og Siri Sorteberg, Seksjonsleder Miljødirektoratet – seksjon for transport og luftkvalitet

I artikkelen «Til kamp for planer om datokjøring» i Dagsavisen Rogalands Avis 27. februar, og igjen i debattinnlegget «Er det akseptabelt at politikere bestemmer…» publisert 7. mars, hevdes det at luftkvaliteten i Stavanger aldri er målt etter EU-direktivene, og at luftkvalitetsmålingene som foretas ikke er godkjent etter EU-standard. Det er ikke riktig, ifølge det Nasjonale referanselaboratoriet for luft og Miljø-direktoratet.

Krav til måling av luftkvalitet er regulert i EU-direktiv 2008/50/EF (Luftkvalitetsdirektivet) og Kommisjonsdirektiv (EU) 2015/1480 (med endringer til vedlegg til 2008/50/EF). Her er også krav til plassering av målestasjoner definert. I Norge er direktivene innført i Forurensningsforskriftens kapittel 7 om lokal luftkvalitet og spesifisert i kvalitetshåndbok for målinger av luftkvalitet (Miljødirektoratets rapport M39). Forurensningsforskriften stiller minimumskrav til målemetode og antall målinger, og gir Miljødirektoratet myndighet til å pålegge kommuner å måle.

I Stavanger står det to ulike typer målestasjoner for måling av luftkvalitet. Kannik er en såkalt veinær stasjon. Den skal i hovedsak måle forurensning fra trafikken og står derfor nær veien. Den andre stasjonen, Våland, er en bybakgrunnsstasjon. Den er plassert slik at den skal kunne fange opp den samlede luftforurensningen fra alle mulige kilder (trafikk, oppvarming, bynær industri, naturlige kilder, etc.).

Grunnen til at målestasjonene plasseres som de gjør, er fordi de skal stå nettopp der befolkningen antas å bli direkte eller indirekte eksponert for de største forurensningskonsentrasjonene i løpet av et gitt tidsrom. Målet er å kunne holde et øye med «toppnivåene» og varsle når nivåene overstiger det som er helsemessig forsvarlig.
For å sitere Luftkvalitetsdirektivet, «Prøvetakningssteder med helsebeskyttende formål skal plasseres på en slik måte at det kan oppnås opplysninger om følgende:

– De steder i soner eller bymessige områder der befolkningen antas å bli direkte eller indirekte eksponert for de største konsentrasjoner i løpet av et tidsrom som er signifikant i forhold til grenseverdienes modningstid

– Nivåer i andre områder i soner og bymessige områder som er representative for den eksponering befolkningen utsettes for»

Når eiere av målestasjoner, i dette tilfelle kommunen, skal plassere ut målestasjoner for luftkvalitet står de i prinsippet fritt til å velge målested og målemetoder så lenge kravene i den nevnte kvalitetshåndboken er oppfylt. I praksis henvender gjerne målestasjonseier seg til det Nasjonale referanselaboratoriet for luft (NRL) for å få veiledning til plassering av målestasjoner. Miljødirektoratet har utpekt NILU – Norsk institutt for luftforskning til NRL i Norge.

I 2014 ga Miljødirektoratet NRL i oppdrag å evaluere plasseringen av alle målestasjoner i Norge opp mot kravene i EU-direktivet og foreslå eventuelle relokasjoner eller reklassifiseringer av stasjoner. Evalueringen er tilgjengelig i form av en rapport, «Norges målenettverk for luftkvalitet» (Miljødirektoratets rapport M358). I denne er alle målestasjoner for luftkvalitet i Norge, også Våland og Kannik, grundig dokumentert og evaluert av eksperter med lang erfaring og kunnskap innen instrumentering, plassering av målestasjoner for luftkvalitet, EUs Luftkvalitets-direktiv og Forurensningsforskriften.

Både Våland og Kannik ble i denne rapporten konkludert med å være plassert i tråd med kravene til måling av luftkvalitet som beskrevet i EU-direktiv 2008/50/EF, Kommisjonsdirektiv (EU) 2015/1480 og Forurensningsforskriftens kapittel 7 med tilhørende kvalitetshåndbok.

Leif Arne Moi Nilsen etterlyser også bruk av billige luftkvalitetsmålere for å overvåke luften i Stavanger. Ifølge forskere ved NILU som har jobbet med flere typer slike mikrosensorplattformer er de foreløpig i utviklingsfasen. De fleste mikrosensorene for luftkvalitetsmåling på markedet i dag er såpass ustabile at de frarådes brukt i sammenhenger som krever høy datakvalitet og pålitelighet. Eksempler på det kan være i helsesammenheng, eller som del av overvåking med tanke på regulativ virksomhet.

Foreløpig finnes det heller ingen EU-direktiver eller annen regulering og uavhengig kvalitetssikring for mikrosensorer, slik det gjør for de målemetodene som benyttes ved målestasjonene i Stavanger i dag. Det er derfor vanskelig å være sikre på at kvaliteten på dataene mikrosensorene leverer er god nok. Det må også tas i betraktning når man skal velge overvåkingsløsninger som skal bidra til å beskytte innbyggernes helse.