«kielland»: 123 personer omkom da «Alexander L. Kielland» gikk rundt i 1980. Havariet ga lærdom om HMS, men langt fra alle deler av oljevirksomheten er underlagt norsk lov. FOTO: ERIK THORBERG, NTB SCANPIX

Loven bortenfor Nordsjøen

Strandkaien i Stavanger februar 2015: En filippiner på «Skandi Skansen» klemmes til døde. Politiet må se vekk. Lærdommen fra «Kielland» gjelder ikke på flerbruksskip.

Det er en offentlig sak å dø i Norge, og dør du i en arbeidsulykke rykker myndigheter inn for å granske mulige årsaker. Pårørende skal ha svar på hvorfor det gikk som det gikk, eventuelle ansvarlige skal kunne stilles til ansvar, men nesten vel så viktig er læringen etter arbeidsulykker. «Alexander L. Kielland»-havariet 27. mars 1980 markerte spranget fra cowboytiden i Nordsjøen, til da kjent som et område vestenfor loven.

Katastrofen som kostet 123 menneskeliv, utløste et vell av HMS-forbedringer, obligatoriske sikkerhetskurs, bedre kommunikasjon og langt bedre redningsutstyr. Bak siviliseringen av Nordsjøen og avviklingen av en kultur der John Wayne var rollemodell for ledere, sto trepartssamarbeidet mellom fagforeninger, oljeselskaper og staten. Når norsk oljehistorie skrives, enten det er i den nylig utgitte «Alexander L. Kielland – hendelsen, etterspillet, hemmelighetene» i Hertervig forlags Råolje-prosjekt, eller når dykkerne skal få sin oppreisning, rettes av og til blikket framover. Hvor skjer den neste, store katastrofen? Eller: Må nye generasjoner oppleve en like skremmende og grusom ulykke som «Kielland» for at de skal lære?

«Skandi Skansen» er registrert i Nassau på Bahamas, og dødsfallet til den filippinske 43-åringen midt i Stavanger sentrum skjedde utenfor norsk jurisdiksjon. Politiet og Arbeidstilsynet rykket ut, uten at de fikk anledning til å etterforske. Den andre oljerelaterte dødsulykken i 2015 skjedde på plattformen «COSL Innovator» på Trollfeltet, der Rune Morten Narvåg (53) fra Oslo mistet livet etter at en brottsjø knuste lugaren han oppholdt seg i. Dypt tragisk og unødvendig, men for pårørende, kolleger og bransjen er det i det minste betryggende at det har vært foretatt grundig politietterforskning og sjekk av om lag 100 rigger etter «COSL Innovator». I tillegg har Det Norske Veritas innført ny margin for klaring mellom bølgetopper og undersiden av dekk. Prinsippet om å lære av feil har vært det viktigste i Nordsjøen siden «Kielland», men prinsippet har nødvendigvis ikke samme gyldighet hvis oljearbeiderne jobber om bord på et skip.

Oljearbeidere på flerbruksfartøyer som «Skandi Skansen» kan være underlagt flaggstatens regelverk, og ifølge fagforeningen Safe har deres medlemmer aldri sett myndighetspersoner fra Bahamas, Panama eller Malta som fører tilsyn med arbeidsmiljø eller petroleumssikkerhet. I et intervju HMS-ansvarlig og andre nestleder Roy Erling Furre i Safe ga til Aftenbladet tidligere i år, er flaggstatene opptatt av maritime spørsmål som stabilitet og ballast på skipene. Arbeidstid, sosial dumping og de petroleumsrelaterte sikkerhetsforholdene neglisjeres. Industri Energi har også snakket på inn- og utpust om uverdige og farlige arbeidsforhold på flerbruksfartøyer i Nordsjøen. Om kranføreren som måtte gjøre i buksen fordi han ikke fikk toalettpause, om den oljeserviceansatte som gikk nattevakt åtte uker i strekk om bord i et skip og ikke minst om dødsfallet på «Skandi Skansen». Arbeiderne er ofte leid inn på oppdragsbasis og våger ikke å ta opp spørsmål som kan oppfattes som kritikk.

Halvparten av oljeutvinningen i Nordsjøen skjer fra havbunnsinstallasjoner som styres fra land og installeres og vedlikeholdes av flerbruksfartøyenes undervannsbåter (kjent som rovere). Mens riggarbeidere i Nordsjøene kom inn under arbeidsmiljøloven i 1993, følger denne ekstremt avanserte delen av det norske oljeeventyret flaggstatenes regler. Ifølge Industri Energi jobber 2000–3000 personer på skip der arbeidsmiljøloven ikke følges.

Det er ikke nødvendig å bla lenge i statsbudsjettet for å sjekke inntektene fra petroleumssektoren. Bak oljekronene statsbudsjettene hviler på, ligger også oljearbeidernes krav om å bli tatt på alvor. Etterdønningene etter boken om «Kielland»-havariet og de mange rundene om erstatninger til Nordsjø-dykkerne, har vist et sjokkerende høyt antall åpne sår. Det er en del mennesker – spesielt på Vestlandet og Sørlandet – som sitter igjen som pårørende etter Nordsjøens dødsofre. Den politiske viljen til å gjøre noe for de lovløse oljearbeiderne har vært fraværende, men ting tyder på at stortingsrepresentant Torstein Tvedt Solberg (Ap) har overbevist Jonas Gahr Støre om hvor viktig en slik lovendring er. Regjeringspartiene Høyre og Frp er foreløpig ganske så uinteresserte, men sentrumspartiene KrF og Venstre kan bidra til at mannskapene på flerbruksfartøyer kommer inn under norsk lov – og ikke minst at den samme kulturen for læring av feil gjelder både på skip og rigger.