Nyheter

«Loro»: Portretterer Silvio Berlusconi som en moralsk korrumpert lurendreier

En av Italias fremste filmskapere dissekerer Silvio Berlusconi.

4

Drama

«Loro»

Regi: Paolo Sorrentino

Italia, 2018

Aj, dette er saftig stoff! «Loro» er en slags søskenfilm til Paolo Sorrentinos barberbladskarpe «Il Divo» (2008), der Toni Servillo spilte den kristendemokratiske statsministeren Giulio Andreotti. «Loro» er rundere i kantene, og portretterer Silvio Berlusconi som det vi allerede mistenker at han er: en moralsk korrumpert lurendreier som kunne ha solgt isbiter på Nordpolen. En konstant rastløs smørsjarmør, med et påtatt hjertelig smil og en tom sjel. Sorrentino er ikke først og fremst interessert i å tegne et portrett av Berlusconi, og er mer opptatt av å skildre hvordan han forgiftet det italienske samfunnet, og spilte på befolkningens mest primitive behov. Han er bare et symptom på sykdommen i det italienske folkesjelen, som dyrker rikdom og berømmelse mens opportunister kravler over hverandre for å få en sjanse til å grabbe til seg en håndfull gullstøv. Uten dem ville ikke menn som Berlusconi ha vært noen verdens ting. Sånn sett kunne det være skikkelig spennende å se Sorrentino takle en biografisk film om Donald Trump, den eneste politiske populisten som muligens er mer vulgær, korrumpert, smakløs og narsissistisk enn selv Silvio Berlusconi. «Loro» utspiller seg i årene mellom 2006 og 2009, mens Berlusconi var i politisk eksil. Ikke lengre statsminister, men fortsatt en av Italias mektigste og rikeste menn.

Les også: En stor skjønnhet

Den første timen dreier seg bare indirekte om Berlusconi, og mer om det sosiale klimaet som sørget for hans suksess. Innledningsvis fokuserer «Loro» på den eplekjekke, ambisiøse talentspeideren/halliken Sergio Morra (Riccardo Scamarcio) og hans kjæreste Tamara (Euridice Axen). De har store planer om å vekke oppmerksomheten til den tidligere statsministeren med en stall full av lettsindige partypiker. Sjarmøren Sergio leier et overdådig sommerhus i Sardinia, rett i synsfeltet til Berlusconis villa, i håp om å friste oppmerksomheten hans og presse seg inn i den innerste sirkelen. Da vi først møter Silvio (Toni Servillo) er han utkledd som en beduinkvinne, i et mislykket forsøk på å muntre opp den deprimerte kona Veronica (Elena Sofia Ricci). Han prøver å holde seg på matta i håp om å redde ekteskapet, selv om det gjør dem begge miserable. Uten et publikum er han hjelpeløs, og mangelen på oppmerksomhet tærer på Berlusconis humør. Kanskje en fest kan muntre ham opp?

Les også: En fest for gamle menn

Selv med en så begrenset tidsperiode biter «Loro» over litt mer enn Paolo Sorrentino klarer å tygge; med en masse sidehistorier, bifigurer og hendelser som veves inn i hverandre. Mye er godt kjent fra mediebildet i Italia, mens en del trolig er diktet opp for å understreke Sorrentinos poenger. Man kunne ha laget mange, lange filmer om Silvio Berlusconis utallige skandaler, taskenspill og sleske bedrifter, men bare Paolo Sorrentino kunne ha laget en film som «Loro». Han morer seg muligens i overkant mye med å iscenesette de lange scenene med orgier, rumpesex og lettkledde eskortejenter; mens kameraet hans kjæler med de nakne kroppene deres. Denne entusiasmen for hedonisme sørger samtidig for at «Loro» så definitivt ikke blir langtekkelig, selv med sine to og en halv time.

Sorrentino skygger heller ikke unna det stakkarslige med Berlusconis såkalte Bunga-Bunga-fester; patetiske spetakkel der prostituerte partypiker med neseborene fulle av kokain tørrjukker, vrikker og danser påtatt fristende med iskalde øyne, i et absurd skuespill for å friste en selvforelsket, syttiårig gubbe med løstenner. Jeg hadde allikevel forventet at «Loro» plasserte Berlusconi i et enda dårligere lys, og filmen er ikke uten sympati for denne sjelløse svindleren. En av filmens høydepunkter kunne ha utspilt seg på en teaterscene: etter å ha fått en pep-talk av sin mangeårige forretningspartner Ennio Doris (Toni Servillo i en dobbeltrolle) innser Silvio at han kun trenger å forføre seks senatorer over på sin side for å vinne tilbake makten. I en kombinasjon av narsissistisk selvbekreftelse, retorikktrening og sjarmøvelse bestemmer han seg spontant for å ringe opp en tilfeldig valgt husmor, og selger henne en leilighet som bare eksisterer i hodet hans. Produktet spiller ingen rolle, for Silvio dreier alt seg om salg.

Les også: Bernardo Bertulocci var den siste legenden

I Italia ble «Loro» sluppet i to separate filmer, mens her hjemme får vi en forkortet kombinasjonsfilm som ble klippet sammen i forbindelse med Oscar-nominasjonene i fjor. Det er trolig at en del av de abrupte tidshoppene skyldes at historien er snauset ned med rundt en time, men for å være ærlig er allerede «Loro» lang nok. Redigeringen har allikevel gitt «Loro» en haltende rytme: der enkelte scener dras ut i lengste laget, mens andre ser ut til å mangle helt. Flere av sidefigurene fra den første halvparten av filmen forsvinner sporløst mot slutten, og en del blir hengende i løse luften. Man merker at Fellinis «La Dolce Vita» har vært en stor innflytelse, trolig også Scorseses «The Wolf of Wall Street» – og selv om Sorrentino ikke når høydene til noen av dem har han fortsatt skapt en skikkelig interessant film her. Eller rettere sagt: to interessante filmer, så da er det jo litt synd at vi inne får muligheten til å oppleve de komplette utgavene av dem på norske kinoer.

Mer fra Dagsavisen