Lokalfilosofen skapte et verdensur

Av: Engwall Pahr-Iversen

Verdensuret var et forunderlig klokkeverk som på mange måter også summerte opp Mauritz Kartevolds livsanskuelse og filosofiske forankringssted. Kartevold så nemlig på universet som et eneste stort urverk, og derfor følte han det naturlig at hans tankegods, også ble presentert gjennom et urverk – og ikke først og fremst mellom to bokpermer.

Tok ni år

Ni år av Kartevolds liv gikk med til å få uret nøyaktig som han ville. Han startet på arbeidet i 1880, og først i 1889, kunne han sette den siste brikken på plass i det imponerende urverket. På samme måte som Kartevolds tankeverden omfattet mer enn den lokale og nasjonale arena, skulle hans livsverk nå langt utover de lokale og nasjonale grenser.

Ved to verdensutstillinger, i Chicago i 1893 og i Paris syv år senere, fikk verden oppleve dette uret som ikke hadde sin make, uttenkt som det var av et merkelig medmenneske som bodde langt utenfor den internasjonale allfarvei. At det første verdensuret skulle bli forløst i Sandnes, var det vel ingen i hele den kjente verden som kunne ha tenkt seg.

Selv kalte Kartevold sitt ur for Universal Tempel – inspirert av den reformerte kirkes grunnlegger, sveitseren Ulrich Zwinglis ord: «Alt som er godt, alt som er sant, kommer fra Gud, hvem som enn sier det …»

Forholdet til ur

Jærforfatteren Jon Line beskrev i et lite skrift fra 1892 hva slags forhold Kartevold hadde til sitt ur, hvordan han i bokstavelig forstand så på det: «Naar han viste sit ur frem, fortalte og forklarte, glimtet det forunderlig lyst i hans øyne. Man ble dybt grebet av det dybe religiøse alvor, den hjertelige oppriktighet, hvor med han arbeider. Han har en slik lende trang til aa tale ut av hele sin sjel – og man vilde nekte ham adgangen. Han skulde bindes, nedtrykkes, knebles – ikke et ord fra ham mer; han skulde udstøtes fra det gode selskab, forfølges, bespottes. Man kommer uvilkaarligt til at mindes hva Jesus en gang sa: «Hvis dere taug, da skulle stenene tale!»

Ja er det ikke saa sant, saa herlig sant. Er der et sannhetsord som skal frem – man kan bruke alle mulige midler for at stenge det inne; fengsel, sult bannlysning – dog maa det frem. Det skal ut, om det saa skal gjennem fjellveggen, om saa stenene skal tale, om det skal klinge …»

Så kan man selvsagt spørre – hva som også til stadighet ble gjort av hans samtidige – hva er i grunnen et verdensur? Og hvorfor i det hele tatt finne på tanken om å lage noe slikt? Det er spørsmål som ekteparet Anne Lofthus og Rolf Solheim har besvart på denne måten i et omfattende bokverk om Mauritz Kartevolds liv, både på hjemme- og bortebane, så vel som i den frie tankes forunderlige verden:

«Kartevold bygde egentlig to filosofiske ut. Det første er en forgjenger til hovedverket som i dag står i Sandnes bibliotek. Det første utkastet står nå på det norsk-amerikanske museet Vesterheim i Decorah i Iowa. Sønnen Theordor hadde det i sin eie, og hans datter ga det videre til museet i 1985, da forretningen i Brooklyn ble solgt.

Når andre filosofer skriver bøker, gjorde Kartevold det som var naturlig for en urmaker: han bygget en klokke for å illustrere sin verdensanskuelse. Han kalte det Universaltempel eller Mitt Symbolske Uhr. Det er en slags syntese av filosofi, vitenskap og religion.

Verdensuret sto ferdig på hundreårsdagen for den franske revolusjonen 5. mai 1889. Det er uvisst hvorfor han ikke brukte den offisielle hundreårsdagen den 14. juli, som vitterlig er datoen han har gravert inn på boken som frihetsgudinnen holder i sin venstre hånd. Det tok ni år å fullføre uret.

Som utgangspunkt brukte han to astronomiske ur han hadde kjøpt på auksjon. De hadde tre separate verk, som han monterte sammen for å drive de mange små messingfigurene han graverte med den største omhu. Han delte opp sin mekaniske illustrasjon av menneskehetens åndelige og mentale utvikling i tre «kamre» og en ytre ring.

Noen figurer beveger seg, mens andre står stille. Som stillestående basis for menneskets filosofi finner vi de utdødde religionene. Han mente at disse dannet grunnlag for de nåværende syv levende verdensreligionene. Videre plasserte han de filosofer, vitenskapsmenn og forfattere som han anså hadde bidratt mest til samtidens kunnskap og forståelse av mennesket og universet.»
Av sin samtid ble Kartevold oppfattet på ulike vis. Sigurd Jakobsen som i en årrekke var journalist i 1. ste Mai under signaturen Jacobus, minnes Kartevold på dette viset: «Jeg skal aldri glemme den vare sommerferiedagen da jeg gjennom ankeldyp leirsøle ruslet langs Norestraen i Sandnes, gikk opp den litt bratte trappen til Kartevolds urmakerforretning og verksted og hørte den sprø klangen av klokken som hang over døren.

«Innflytelse på mitt liv»

Her var ur i mengdevis, små og store, enkle og innviklede, og stein lå det overalt. Men grunnen til at jeg kom, var et tips fra bestefar: Jeg måtte se Kartevolds profetiske ur. De originale, og for sin tid temmelig revolusjonerende tanker dette merkelige urverket innebar, sto naturligvis ikke klart for meg da jeg som 10–11 åring sto foran uret og fikk det forklart. Men inntrykket av den gamle, gode og blåøyde mannen med det store skjegget og de veldige vyer den gamle risset opp for meg med enkle ord, det sitter. Personlig tror jeg Kartevold har hatt større innflytelse på mitt liv, og på min fars og bestefars, enn vi alle egentlig har erkjent. Trolig ga han i alle høve meg det som har betydd mest gjennom livet: den urokkelige tvil.»

Da Kartevold fylte 70 år i 1903, risset den senere landbruksministeren Sven Aarrestad en begeistret jubileumsrune som på sitt vis kastet et lyssøyle innover denne forunderlige menneskeskikkelsen. Aarrestad skriver blant atskillig annet: «Folk likte svært godt å snakke med Kartevold. Han var så morsom. Han visste så meget. Og så rammende og treffende som han kunne få sagt det han ville. Særlig interessant ble samtalen når han fikk fatt i noen som hadde lest litt. Da likte Kartevold seg. Da lyste det opp i det kloke, intelligente ansiktet, da spraket og knitret det av vidd og ånd. Og da hadde han alltid god tid.

Naturligvis kom han til å støte og forarge folk. Og det har han fått lide for. Men han har båret dette uten bitterhet. Han har vært overlegen nok tilt å forstå at den ikke kunne være annerledes. Han visste at det skulle ta tid før en mer tolerant tenkemåte kunne bli den alminnelige. Alt i alt vil jeg si om Mauritz Kartevold at han står for meg som en av de merkeligste menn Jæren har fostret».

Kartevold – en «merkelig» mann

At Mauritz Kartevold på sine eldre dager ble framstilt som en «merkelig mann», hadde for øvrig ikke den nære familien tilsynelatende problemer med å forholde seg til. Da merkelappen «merkelig mann» nærmest ble brukt av kreti og pleti, ga hans datter uttrykk for disse synspunktene på folkeflertallets oppfatning av faren som «merkelig»:

«Det var vel ikke rart at han ble merkelig. Han som vant til å diskutere i større forsamlinger, og som alltid hadde vært aktiv på nesten alle felt, skulle plutselig bryte tvert av og holde inne med det han visste. Men Kartevold klarte det ikke, og så ble han bygdeoriginalen som gikk på jernbanestasjonen og labbet langs kaiene og snakket med gud og hvermann.»

Journalisten og forfatteren Theodor Dahl både møtte og mente meget om Kartevold, eksempelvis dette: «Kartevold er en av de betydeligste menn som er født i Rogaland. En autodidakt av usedvanlige dimensjoner. Han vil bli fortalt om i ættenes gang. Fordi slike legendeskikkelser ikke kan dø i folkeminnet. Dertil var han for stor og eiendommelig.»

Verdt å bli nærmere kjent med

Mauritz Kartevold var en mann vel verd å bli nærmere kjent med. Han hadde alltid mye mer enn jern i sin stadig brennende ild. Blant atskillig annet var han sterkt involvert i koppergruvene på Vigsnes i Karmøy. Gruvene er formodentlig mest kjent i dag for at de frembrakte og leverte det kopperet som ble benyttet da franskmennene skulle hylle USA med en imponerende og sterkt synlig gave.
 
Det var en frihetsgudinne som fra sin sentrale plassering ved innseilingen til New York, har ønsket langt flere enn nordmenn velkommen til en ny verden og ikke minst, en mulighet til å realisere drømmen om et nytt og bedre liv. Om kopperet en tid sto sentralt i Kartevolds liv, var det urmaker han var, og han forble ved sin urmakerbenk gjennom mange og lange år.

Riktignok drev han også i en periode med både bakeri og vanlig krambuhandel, men han hadde sine egne bestyrere for den virksomheten. Johan Torkelsen eltet deigen og solgte sandnesbuen det daglige brød, mens Ole Idland sørget for kassaapparatets klingklang i krambua. Forretningsdriften opptok Kartevold bare i beskjeden grad. Han følte seg etlet til langt mer enn å telle dukater.