Linnea Axelsson vant pris med sami-«Aednan»

– Samer er blitt sett på som laverestående, sier forfatter Linnea Axelsson til Dagsavisen.

Denne uka ble hun tildelt den prestisjetunge svenske Augustprisen for årets beste skjønnlitterære bok, diktverket «Aednan». På tittelbladet har boka undertittelen «Epos», og er en 750 siders diktfortelling om to samiske slekter gjennom tre generasjoner.

«Med 'Aednan' har den svenske litteraturen blitt beriket med et mektig diktverk», skrev den svenske storavisen Dagens Nyheter da boken kom ut i vår.

– Jeg ble overrasket over å få prisen. Det føles veldig bra. Det er tidlig å si hvilken betydning det får, men det føles som en heder personlig, og det gir boken en sjanse til å bli mer lest, sier Axelsson.

Saken fortsetter under bildet. 

Slik ser coveret på diktsamlingen ut. 

Hun er den andre i prisens 30-årige historie som vinner med en diktsamling. Den forrige var Tomas Tranströmer i 1996, som senere fikk Nobelprisen.

«Aednan» eller «eadnan» er det nordsamiske ordet for jord, land, eller også mor. I Norge er begrepet godt kjent fra «Sámiid Ædnan», det banebrytende Melodi Grand Prix-bidraget fra 1980, midt under Alta-konflikten. Også Axelssons verk beskriver territoriale konflikter mellom samer og nasjonalstatene i det flerstatlige Sapmi-område.

Samisk erfaring

– Den samiske erfaringen er kjempeviktig for meg. Men jeg har ikke hatt som mål å fylle noe kunnskapshull, eller lage et kampskrift. Jeg har først og fremst laget et litterært verk. Om det også fungerer som en skildring av samenes historie, blir jeg glad for det, sier Axelsson.

Hovedpersonene i «Ædnan» er reindriftssamer som i starten beveger seg mellom vinterbeiter i Sverige og sommerbeiter i Norge. Fram til representanter for det offisielle Norge kommer og setter grenser for beiteområdene mot vest, og finnene stenger grensen mot øst. Innestengt i Sverige blir de målt og veid, påtvunget svensk språk, sendt på internatskole og institusjon, mens den svenske staten Sverige demmer opp elvene og lager kraftverk. «Mitt dränkte rike» («mitt druknede rike»), sørger en av hovedpersonene i boken.

I de nye kraftverksbyene blir flyttsamene tilbudt leiligheter. En av hovedpersonene ender opp i småbyen Porjus, der slekten går videre. Linnea Axelsson er selv oppvokst i Porjus, som ligger sør for Kiruna, på nordlig høyde med Bodø, sentralt i det nordsamiske området. Moren har samisk bakgrunn, faren jobbet på kraftverket.

– Det er ikke min slekts historie jeg forteller, understreker Axelsson.

– Det er en blanding av indre bilder, og historier som kommer både fra min familie og fra andre. Mye av det jeg har hørt er fra Porjus, men alle sporene fra min familie ble forvandlet under skrivingen. Det føles ikke som det er levende modeller for det som står i boka, understreker Axelsson.

Saken fortsetter under bildet. 

Her er Linnea Axelsson under utdelingen av den svenske August-prisen denne uka. Foto: NTB Scanpix

Les også: 400 skaller foran Stortinget

Edda-dikt

Hun debuterte med en roman i 2010, «Aednan» er hennes andre bok. Hvorfor valgte hun å fortelle denne historien gjennom dikt, istedenfor prosa?

– Jeg kjenner meg mest som poet. Dette stoffet har jeg jobbet med gjennom flere år. Jeg hadde forskjellige personer, stemmer, erfaringer jeg hadde skrevet fram, men jeg trengte en form som kunne veve alt dette sammen og gi det framdrift. En roman tilbyr en slik form, men det kjentes falskt for meg. Det var først da jeg fant diktrytmen at det løsnet. Jeg kunne skrive et fortellende dikt.

I Norge ble boka anmeldt i Morgenbladet ved utgivelsen. Her ble den sammenlignet med de store episke diktverkene fra norrøn, gresk og romersk mytologi – «bringer tankene til verk som har definert hele den vestlige sivilisasjonen, som Eddaene, Aeneiden, Iliaden», skrev Morgenbladets anmelder.

– Under forarbeidet begynte jeg å tenke på de store klassiske helteeposene, nasjonaleposene. Det kjentes som et fint mål å sikte mot. At dette kunne være et epos, en gammeldags versfortelling med forskjellige familier og helter. Jeg hadde ikke lest så mye av sånt før. Det føltes som noe nytt og spennende å gå inn i for meg, sier Axelsson.

Undertrykt

I talen ved utdelingen kritiserte Axelsson storsamfunnets taushet og manglende interesse for samers historier.

– Nasjonalstatene har undertrykket samene gjennom århundrer. Med mange andre minoriteter har man tatt et oppgjør med historien og undertrykkingen. Men samene er fortsatt en minoritet man kan herse ganske rått med. Det ligger en kolonial historie til grunn, og det sitter dypt, at man ikke trenger ta den samiske gruppen på alvor. Man var aldri interessert, for sjablonbildene av samene er så inngrodd, sier Axelsson.

De siste årene har man sett et nytt oppsving av samisk kunst med aktivistisk tilsnitt, både i bildekunst, litteratur og film. Axelsson vil ikke uten videre plassere seg innenfor denne bevegelsen:

– Jeg er poet, jeg har skrevet dette som et litterært verk. Som samfunnsborger har jeg selvsagt mange synspunkter på samepolitikk, for eksempel, de kan jeg godt lufte. Men når man skriver om erfaringene til en minoritet, blir man gjort til talsperson for hele gruppen. Den posisjonen liker jeg ikke. Dette er mine tanker. Dette er noe jeg har tenkt, sett og skrevet. Dette er dikt, understreker Axelsson.