Endringer i den akademiske verden skjer aldri raskt, derfor er det ingen grunn til å undres over at kampen for et medisinsk fakultet til Stavanger for lengst har passert tiårsmerket. Lokalt har spesielt Ap og Høyre hatt legeutdanning på dagsordenen, samtidig som valg av tomt til nytt sykehus vegg i vegg med universitetet og pågående problemer for fastlegeordningen aktualiserer et medisinsk fakultet på Ullandhaug.
Mer enn halvparten av Norges 6000 legestudenter studerer i utlandet, i hovedsak Polen, Ungarn og Tsjekkia. Utenlandsstudier er ingen ulempe, men medisinerne som kommer ut fra sentraleuropeiske fakulteter er selvsagt ikke påkoblet norske problemstillinger som for eksempel fastlegeordningen.
I en kommentar i Dagens Næringsliv tidligere i sommer tar de to Høyre-politikerne og legene, nevrologen Jana Midelfart Hoff fra Bergen og fastlege Kåre Reiten fra Stavanger, til orde for at Stavanger får et fakultet som har primærmedisin som spesiale. Der Tromsø har spesialisert seg på arktisk medisin, Oslo og Bergen bred medisinsk forskning og Trondheim medisin og teknologi, kan Stavanger orientere seg mot livsstilssykdommer og eldresykdommer.
Middelfart Hoffs og Reitens argumenter er garantert fanget opp av arbeidsgruppen Kunnskapsdepartementet har satt ned for blant annet å utrede om utenlandsstudentene kan ta siste bolk av studiet – den kliniske delen – i Stavanger.
Det ideelle vil selvsagt være et komplett medisinsk studium på Ullandhaug, men en gradvis etablering slik det skjedde i Trondheim fram til 1993, kan være en løsning. De etablerte universitetenes velkjente akademiske proteksjonisme må ikke få stå i veien for å legge legeutdanning til Stavanger. Å øke kapasiteten ved dagens fire fakulteter vil bare føre til enda mer desentralisering av studiet – noe som er unødvendig når SUS allerede har bygd opp et anerkjent forskningsmiljø med over 160 doktorgrader i sin stab.