Lokalbefolkningen på Rhodos og redningsmannskaper hjalp båtflyktninger i land etter at båten de satt sank like utenfor den greske ferieøya mandag. Minst tre personer, deriblant et barn, omkom.

LEDER:Vårt hav – deres mareritt

Ukentlig ser vi hvite likposer bli båret i land fra havet romerne kalte Mare Nostrum – vårt hav, skriver sjefredaktør Bjørn G. Sæbø i tirsdagslederen.

Noen nyheter er ansiktsløse og har for stor avstand til å gjøre inntrykk. En tragisk bilulykke i Troms gjør for eksempel ikke så stort inntrykk på en avisleser på Trones – som gjerne kan huffe seg over andres lidelser – men så går livet tross alt videre. Andres nød og elendighet er noe vi kan ta innover oss i små doser, bare vi slipper detaljer som navn og ansikter.

Er det denne avstanden til skjebnene EU satser på når balje etter balje med båtflyktninger forliser i Middelhavet? Natt til søndag fryktes opp mot 1000 båtflyktninger omkommet etter enda et forlis. Uken før det druknet antakelig 400 flyktninger som satte ut fra Libyas strender. 3500 omkom trolig i fjor, i år blir det garantert enda verre. Det er mer enn nok kriger og elendighet som gir folk grunner til å flykte. Det er krig i Syria og Libya, det er konflikter og uro i Eritrea og Etiopia som bare vil forsterke flyktningstrømmen over Middelhavet utover våren og sommeren. Og selv om det er 75 år siden nordmenn flyktet til Sverige eller over Nordsjøen til Storbritannia, må vi forstå andres desperasjon. Avstanden til strendene på Sicilia og Rhodos som så mange nordmenn kjenner godt til, er ikke veldig lang. Ukentlig ser vi hvite likposer bli båret i land fra havet romerne kalte Mare Nostrum – vårt hav. Europeere flest har et eiendomsforhold til Middelhavet gjennom historietimene, gjennom kulturen og gjennom ferieturene. Vi må ta inn over oss at Europa er en drøm for hundretusener som er i menneskesmuglernes klør på nordafrikanske strender, samtidig som Mare Nostrum er i ferd med å bli et mareritt.

Redningsaksjonen Mare Nostrum i EU-regi er avløst av den grensekontrollpregede Triton, der kystvaktskipene ligger nærmere Italia. Italienske myndigheter har for lengst gitt beskjed om at problemet er for stort for dem alene, og verken EU eller EU-samarbeidspartner Norge kan vende ryggen til et rednings- og flyktningproblem av ekstreme dimensjoner. Hva Norge kan gjøre? Norge er en stormakt til havs, og det er en del av den norske maritime kulturen å hjelpe. Norske skip hjalp båtflyktninger på vei ut fra Vietnam på 1970-tallet, og forhåpentligvis er uttalelsen fra statssekretær Jøran Kallmyr (Frp) om at fregatten med det megetsigende navnet «Fridtjof Nansen» ikke er egnet for hjelpearbeid i Middelhavet, en kortslutning fra en korttenkt politiker. Norge er i stand til å bombe Libya og beskytte mot pirater utenfor Somalia – da må vi ha anstendighet nok til å bruke ressursene våre til å hjelpe ofrene for konflikter vi er en del av.

Mandag ettermiddag kom løfter fra regjeringen om å sende maritime bidrag innen august for å assistere. Krisen er her og nå og vil forsterkes i løpet av sommeren. Innen august kan flere tusen nye menneskeliv ha gått tapt i Middelhavet.