Stavanger

LEDER:Stavangers dyre rikdom

Stavangers sårbarhet er mer enn et boomtown-problem som begynte i seilskutetiden og fortsatte med oljealderen, skriver sjefredaktør Bjørn G. Sæbø om kuttene i Stavanger kommune.

Rådmann Inger Østensjø har gjort sin sure plikt og pekt på områder der Stavanger-politikerne kan kutte 70 millioner kroner. Skolene må spare 16,5 millioner kroner og barnehagene må skjære vekk 12,2 millioner i tillegg til tidligere nedskjæringer på 59 millioner. Ingen spares i kutteprosessen etter oljeprisfallet; idrett, vedlikehold av veier og parker, kultur og kommuneadministrasjon må alle se kroner fordufte. Nå skal flertallskoalisjonen finne ut hvor det gjør minst vondt å skjære, men egentlig burde politikerne og rådmannen ha sett nedturen i lang tid. Det er ikke mer enn 12–13 år siden forrige gang kommuneøkonomien blødde av de samme grunnene. Mekanismene er de samme nå.

Stavangers luksusproblem er høye skatteinntekter. Der Stavangers totale inntekter har bestått av 54,3 prosent skatt ligger andre storbykommuner på 46,9 prosent og resten av landets kommuner på 33,7 prosent. Stavangers befolkning sørger i større grad for driften av kommunen selv enn hva tilfellet er i det øvrige Norge, og prinsippet om at de som har råd til å betale for seg betaler for seg er rett og rimelig. Rammetilskuddene – de statlige overføringene – til Stavanger økte med forsiktige 0,8 prosent fra 2012–2013, mens de andre storbykommunene fikk inn 3,5 prosent ekstra fra staten i samme periode. Ulempen ved å være rik er at det blir dyrt når pengestrømmen stopper opp. Omtrent der er Stavanger når vi våkner opp til en hverdag hvor inntektene krymper og utgiftene henger igjen i nivået fra de gode tidene. Fattigere kommuner tjener på at Stavanger går godt og sender fra seg skatteinntekter, baksiden av Robin Hood-tenkningen er at skatten er oljeprisavhengig. Et rettferdig prinsipp for rammetilskudd ville sørget for at Stavanger fikk kompensert ekstra for skattesvikten fordi vi får mindre av staten når tidene er gode.

Byen har heller ikke gått i alle de luksusfellene enkelte vil ha det til. Stavanger er en lett kommune å drive på grunn av korte avstander, men når netto driftsutgifter til grunnskole per innbygger ligger under Bergen og Trondheim, godt under Oslo og under andre kommuner i fylket, kan dette bety to ting. Det ene er at Stavanger-skolene drives effektivt, det andre er at skolene allerede er skåret til beinet. Det største forklaringsproblemet i Stavanger kommune er lønnsveksten på 8,6 prosent fra 2012–2013 – et år der andre storbyers tilsvarende vekst var på 6,1 prosent. Det har vært tøft å konkurrere om gode hoder i et oljesmurt arbeidsmarked, og lønnsveksten har vært en måte å beholde ansatte på.

Stavangers sårbarhet er mer enn et boomtown-problem som begynte i seilskutetiden og fortsatte med oljealderen. De som har styrt de siste årene, Ap inkludert, burde ha sett risikoen og ikke planlagt driften av kommunen ut fra 140 dollar fatet.

Mer fra Dagsavisen