LEDER:Russens pengerus

Kommersialiseringen av russefeiringen begynte antakelig for fullt på det jappete 80-tallet. Det startet forsiktig da representanter fra diverse firmaer henvendte seg til den gryende russen ved juletider avgangsåret. Før den tid nøyde russen seg med russelue, småfrekk dekor på slengbuksene og bambusstokk med sløyfe. Russekort, rød eller blå russedrakt og noen effekter måtte til på 80-tallet, men feiringen av 12 års fullført skolegang (som det var da) holdt en nøktern standard selv om feiringen innimellom var av motsatt karakter.

I takt med velstandsutviklingen, sommerhus i Spania og hytte på Hafjell, bonuser og løpske lederlønninger, har deler av russen begynt å etterape sine foreldre. Russebusser til tre millioner og kjøp av egne russelåter til 150.000 kroner er pinlig. Forbruket vitner om et samfunn der til og med ungdommer på terskelen til høyere utdannelse, har et så utagerende forbruk at det er et samfunnsproblem. Hvilke forventninger har 19-åringer som kan bruke millioner på noen ukers russefeiring, til jobb og bolig? Og hva skjer med skolegangen når russetiden er så kostbar?

Det er spesielt russen i Bærum som har lagt seg til tradisjonen med rådyre russebusser. De dyreste bussene stiller opp i egne konkurranser, og vinnerne får stjernestatus. Det er mye bra med russefeiringen, blant annet at mange unge lærer å organisere seg selv og sine prosjekter, men det samfunnsproblematiske kan la seg oppsummere i mer enn det ville forbruket. I stedet for å la russetiden være noen ukers baluba på tampen av videregående skole – som i seg selv ikke er noen prestasjon å fullføre – blir feiringen hele målet med videregående.

For mange er videregående et forberedende løp til utdannelse på høyskole eller universitet, og hvis de tre skoleårene har vært konsentrert om russeforberedelser, har ungdommen og samfunnet et problem. For mange er det et uoverstigelig gap mellom videregående skole og universitet. Studenter som har festet seg gjennom videregående har nok hatt det kjekt, men det akademiske grunnlaget deres blir tynt. Det er avsindig å svi av millioner på russebusser, og det går selvsagt an å appellere til solidaritet med arbeidsløs ungdom i Spania, men det har sannsynligvis lite for seg.

Det er fort gjort å avvise russekritikk som moralisering, for selvsagt må alle få bruke pengene sine på det de vil. Russefeiringens store bakrusside er nettopp pengejaget russen selv legger opp til. Det er mulig noen Bærum-fedre punger ut for avkommets andel i en russebuss, men mange bruker åpenbart mange timer i uken over flere år på å jobbe inn penger til noen ukers festing. Det er da russetiden blir et større problem enn enkeltpersoners provoserende overforbruk.