Frp-politikerne Turid H. Wiersholm, Atle Simonsen, Leif Arne Moi Nilsen, Christian Wedler og Kari Raustein startet valgkampen i fjor med smil og latter, men nå har striden i partiet blusset opp igjen. FOTO: LINA RAVNENG

Leder: Pubertale Frp

Hvorfor er Stavanger Frp så opptatt av å ødelegge for seg selv? Var det ikke politikk de skulle drive med? spør Bjørn G. Sæbø i denne lederen.

Selv om Fremskrittspartiet (43) er voksent i alder, sliter Siv Jensens undersåtter fremdeles med utpregede pubertetsproblemer. I alle organisasjoner og partier og andre sammenhenger der det befinner seg mer enn én person, vil det oppstå konflikter. Saklig og faglig uenighet er et basalt element i all politikk, for det er som kjent gjennom prøving, testing og vraking av ideer og påstander at argumenter blir bedre. Hvor den politiske uenigheten slutter og uvennskapet begynner, kan være vanskelig å få øye på, men er desto viktigere å være opptatt av. Spesielt Stavanger Frp som nok en gang opplever at personlig strid bobler opp til overflaten, og der uenigheten partitradisjonen tro krydres med lekkasjer og krav om utkastelse, kunne hatt godt av å diskutere grensen mellom uenighet og fiendskap.

Stavanger Frp har en lang og lite ærerik historie med skandaler, åpen strid mellom fraksjoner og drøye påstander rettet mot meningsmotstandere. To av de største politiske talentene partilaget har hatt – Trond Birkedal og Tore B. Kallevig – ødela riktig nok for seg selv, men gjennom det siste tiåret har konfliktsakene poppet opp. Velgerne gir enten blaffen i bråket eller er veldig tilgivende; resultatet er uansett at organisasjonen må gjennom slitsomme medlemsmøter, mistenkeliggjøring og uendelige runder med oppvask. Hvorfor er Stavanger Frp så opptatt av å ødelegge for seg selv? Var det ikke politikk de skulle drive med?

Før var det gjerne slik at politiske motstandere gned seg i hendene over bråk i andre partier. Det ble neppe dårlig mottatt i Høyres Hus da Haakon Lie ifølge partimyten skal ha sagt «jeg skal knekke deg som ei lus» til Einar Gerhardsen på landsmøtet i 1967, men i dag erkjenner de fleste politikere at personstrid i ett parti hemmer hele det politiske livet. For Frps allierte i de andre posisjonspartiene er sjauen mellom bystyregruppen og Kari og Øyvind Raustein ingenting annet enn en ulempe. Påstander om hvorvidt enkeltpersoner holdes unna verv fordi andre driver med politikk i mangel av andre inntekter, er inntil dokumentasjonen foreligger bare påstander som forsurer et miljø større enn partilaget.

Krav om utkastelse av Frp og uttrykk som «forakt, vemmelse og fordømmelse» i mailer til partikolleger understreker det pubertale som har ridd Stavangers nest største posisjonsparti i en årrekke. Overgangen fra opprørsk opposisjonsparti til voksent posisjonsparti har vært vanskelig å håndtere for Frp, men i Stavanger varer pubertetsproblemene ekstra lenge.