Stavanger

LEDER: Paris og ittepå-følelsen

Paris-avtalen bør være anledningen olje- og gass-bransjen bruker til å planlegge for de neste tiårene, skriver sjefredaktør Bjørn G. Sæbø i torsdagslederen.

Klimaavtalen i Paris kan tolkes ut fra forskjellige ståsted, og det er interessant å observere at Bellona er begeistret, mens andre deler av miljøbevegelsen holder seg til svoveltale uansett hva 195 land får til. Nesten like interessant er det at noen politikere ser på Paris-avtalen som en blankofullmakt til å holde på som før, ut fra mantraet om at norsk oljeproduksjon er renere enn andre lands, og at gass er å foretrekke foran kull ti av ti ganger.

Både politikere
og næringslivet gjør lurt i å basere sine virkelighetsoppfatninger på analyser av hva som faktisk skjer, og ikke doktriner basert på best case-scenarioer. Paris-avtalen må få opp ittepå-diskusjonen om hva klimamålene får å si for utbygging på norske felt de neste tiårene. Med dagens oljepriser bremses investeringene av seg selv, men bør norske myndigheter legge til rette for utbygginger 20 til 30 år fram i tid? Gass framholdes gjerne som bruen fram til det karbonnøytrale samfunnet og mulighetene for norsk produksjon i tiårene som kommer. Lekkasjer ved produksjon og distribusjon gjør i mange tilfeller gass «klimamessig ikke stort bedre enn kull,» ifølge forskerne Gunnar Kvåle, Svein Tveitdal og Hans Martin Seip. Konsekvensene av mer gass kan være at fornybarsatsingen blir forsinket, påpekte de tre forskerne i en kronikk i Aftenbladet i februar.

Paris-avtalen
bør være anledningen olje- og gassbransjen bruker til å planlegge for de neste tiårene. Om ikke oljeprisen vil være på under 40 dollar fatet, er det liten grunn til å tro at det siste tiårets bonanza gjentar seg. Dermed må det lokale næringslivet gjøre den vanskelige øvelsen det er å forberede seg på neste hamskifte. Vi har gjort det før, senest for 40 år siden da sjøfolk ble boremannskap, verksteder gikk fra plog til plattform og en hel region rigget om på få år. Å forstå sin tid er en god egenskap – enda bedre er det å handle før det kommer paralleller til 1880-tallets seilskipsrederier.

Signalene om nye tider er hørbare. Statoil vurderer å flytte den flytende vindturbinen Hywind til Valemon-plattformen for å erstatte gass som kraftforsyning. Og: Paris-avtalens blekk var knapt tørt før Oljefond-sjef Yngve Slyngstad ville investere i fornybar energi. Når norske giganter som Statoil og Oljefondet styrer i grønnere retning, må bedriftene som i dag lever stadig dårligere av olje og gass følge nøye med og sjekke ut sine egne muligheter. Selv om det produseres olje og gass i Nordsjøen i minst én generasjon til, må bransjen begynne å legge om. Ikke fordi oljeprisen er midlertidig lav, men fordi de virkelig store pengene begynner å flytte på seg.

Mer fra Dagsavisen