LEDER:Monsterpriser for norsk film

Norsk film har foretatt kvantesprang siden 1970-tallets til dels pinlige sosialrealisme til et nivå der Oscar i hvert fall er innen rekkevidde. God grunnutdanning, spredning av filmmiljøene og offentlig støtte ut fra regionale ordninger som Filmkraft har dratt norsk film ut fra Wam og Vennerød-nivået. Kvantesprang har det med å stoppe opp og bølger legger seg, derfor bør både lokal filmbransje, næringsliv og politikere følge med når Kulturdepartementet lover fornyelse av filmpolitikken. Norsk films store problem for tiden er ikke kvaliteten, den er bedre enn noensinne, men det særnorske kostnadsnivået som gjør Norge for dyrt å filme i.

Sjangeren var A4 og måtte for all del ikke være Hollywood-preget action, dialogene hørtes ut som Nationaltheatrets leseprøver og skuespillerne var gjengangere fra Oslo vest. Slik var 1970-tallsfilmene. «Orions Belte» fra 1985 var det første vellykkede eksempelet på action på norsk, og var sammen med «Flåklypa» en av få gode grunner til å se kino på norsk mot slutten av det forrige århundret.

Fra århundreskiftet brøt det løs. Norsk films vårløsning så ut som om den kom fra alle kanter samtidig, men den kom spesielt sterkt fra vest. En generasjon Stavanger-kids som ble lært opp av filmguru Hans-Erik Voktor ville lage sine egne filmer, og skuespillerne var det bare å hente inn fra vennekretsen som hadde fått skuespilleropplæringen sin på Barneteatret og senere på Sting og Cementen. Dugnadsfilmen «Mongoland» var Arild Østin Ommundsens svennestykke som regissør og starten på Kristoffer Joners og Pia Tjeltas reise fra bardiskene til stjernehimmelen. Senere i tiåret kom Stavanger-bølgen inn i mer ordnede former, og nådde en av toppene sine da Kim Bodnia og Iben Hjejle – to av Danmarks absolutt mest kjente skuespillere – ble med i surfefilmen «Monstertorsdag». Filmregissører som Østin Ommundsen, Poppe og Moland har dominert det store lerretet det siste tiåret, og ikke minst har bølgen fra vest forfrisket miljøet med annerledes historier, nye skuespillere og en understatement-humor østlendinger ikke fikser selv.

Statssekretær Knut Olav Åmås (H) har med seg en journalistisk utålmodighet fra sin forrige jobb, og har startet utredningen av insentivordninger for filmindustrien. Høyre kutter i støtten til Filmfondet og vil muligens følge eksemplene til Irland og Island, der skattefordeler er blant redskapene for å lokke til seg filminnspillinger. Høyt kostnadsnivå er en viktig årsak til at ti av 24 norske filmer som kommer i 2014, spilles inn i utlandet. «Død snø 2» med Vegar Hoel som manusforfatter og skuespiller, er spilt inn utenlands, det samme er «Kongen av Bastøy». TV-serieinnspillingen av tungtvannsaksjonen på Rjukan er likevel filmen som for alvor har fått det til å gå næringspolitikk i filmdebatten. Stein Lier Hansen, Rjukan-mann, sønn av en tungtvannssabotør og direktør i Norsk Industri, engasjerte seg tungt da han oppdaget at deler av serien blir spilt inn helt andre steder enn i Norge. Lier Hansen vil få politikere til å forstå at film som næring er god butikk for langt flere enn dem som er inne i bransjen i dag.