Den palestinske karikaturtegneren Fadi Abou Hassan er en av bidragsyterne på utstillingen om ytringsfrihet og avistegning på Sølvberget. Utstillingen åpnet dagen etter terrorangrepet i Paris.

LEDER:Med rett til å fornærme

Islamistiske terrorister har like lite støtte i Koranen som europeiske nazister og fascister i Bibelen, skriver sjefredaktør Bjørn G. Sæbø i fredagslederen.

Drapene på tegnerne, journalistene og sjefredaktøren i det parisiske satiremagasinet Charlie Hebdo må lede oss inn i en fundamental diskusjon. Ikke om religiøs fundamentalisme – fordi nedslaktingen i Paris ikke har noe med forsvar av Muhammed og Koranen å gjøre. Det er muslimer, som den drepte politimannen Ahmed Merabet, som lider mest under islamistisk voldsutgytelse. Muslimske geistlige har også slått fast at angrepet på Charlie Hebdo var et angrep på islam.

Diskusjonen bør dreie seg om kjernen i demokratiet, nemlig evnen til å tåle ytringer – til og med ytringer som går langt ut til sidene og krenker. Å sette saker på spissen er den menneskelige reaksjonen på maktmisbruk, og avistegnerne har tilhørt journalistikkens beste avkledere av makt. Mellom 1940 og 1945 var satire et våpen mot de nazistiske okkupantene, men at mange tyskere må ha følt seg såret er et lite offer. I 1933 holdt Arnulf Øverland foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage» i Studentersamfundet. Øverland krenket kristenfolket, på samme måte som blasfemikerne Henry Miller, Agnar Mykle og Jens Bjørneboe skulle fornærme bluferdige nordmenn utover 1950- og 1960-tallet. Og 1980- og 1990- tallet for den saks skyld, da Statens filmtilsyn stoppet Monty Pythons film «Life of Brian», der Jesus ble kraftig karikert. Muslimsk krenkbarhet ble til fulle vist med forsøkene på å stanse Salman Rushdies roman «Sataniske Vers», og det toppet seg med drapsforsøket på William Nygaard. De helt ekstreme utslagene kom i 2005 da Jyllands-Posten publiserte Muhammed-karikaturer utført av avistegneren Kurt Westergaard. I Norge ble debatten dessverre møtt på en fryktpreget og lite prinsipiell måte.

Det er ikke et «vi» mot «de». Det er ikke sivilisasjoner som krasjer. Islamistiske terrorister har like lite støtte i Koranen som europeiske nazister og fascister i Bibelen. Det er – dessverre – temmelig fåfengt å tro på dialog som effektiv metode overfor ekstremister som mener at makt er gudegitt og at det er legitimt å massakrere fordi en profet er blitt karikert. Vernet mot islamistisk terror og anslag mot ytringer bygges ikke ved å ta hensyn til de krenkede, i så fall burde blasfemiparagrafen ha vært gjenopplivet i Norge. Siden den franske revolusjonen i 1789 tok makt fra kongelige, adel og geistlighet og ga den til folket, har de frie og krenkende ytringene og sårende tegningene blitt brukt til å avkle makten. Vernet som bygges har blant annet fribyprosjektet ICORN som bestanddel. Styremedlem Ann-Magrit Austenå i ytringsfrihetsorganisasjonen PEN pekte på linjen mellom fribyene Stavanger og Paris da hun åpnet utstillingen «Ytringsfrihet og avistegning» på Sølvberget i går – ett døgn etter at karikaturtegnerne ble skutt. Slik blir utstillingen også en verdig markering til minne om terrorofrene.