Sandnes-ordfører Stanley Wirak og Stavanger-ordfører Christine Sagen Helgø har lagt fram prinsippdokumentet om kommunesammenslåing på Nord-Jæren. Sjefredaktør Bjørn G. Sæbø har liten tro på at det blir noen Nord-Jæren kommune. FOTO: ERIK HOLSVIK

Leder: Lillebror-fordelen

Stavanger har gitt fra seg alle kortene i nabopraten med Sandnes, men blir likevel oppfattet som den arrogante storebroren.

Rogalandsavis

Bystyret i Stavanger har uten påfallende entusiasme gitt sitt ja til folkeavstemning om kommunesammenslåing. Med 48 ja- og 19-nei stemmer og sterk kritikk fra SV, Miljøpartiet De Grønne, Sp og Frp er det fra før av omstridte prinsippdokumentet enda mer skadeskutt. Fra hver sin kant har storkommuneskeptikere i Stavanger fyrt av argumenter mot kommunenavnet Nord-Jæren, eiendomsskatt, Gandsfjord bru og størrelsen på et nytt bystyre.

Antakelig vet bystyreflertallet i Stavanger like godt som alle andre at en kommunesammenslåing med Sandnes er dødfødt. Det nytter ikke med sitater av Olav H. Hauge – av alle – når premissene styres så sterkt fra Sandnes at til og med Stavanger-politikernes debatt om sammenslåing blir et argument for hvor ille alt er i Stavanger. Demokratiforståelsen er spesiell når Sandnes-politikeren Arne Buchholdt Espedal (Ap) får seg til å spørre om hjemmeleksen er gjort når sentrale Stavanger-politikere som Eirik Faret Sakariassen, Bjarne Kvadsheim og Christian Wedler tillater seg å diskutere offentlig i forkant av mandagens bystyremøte.

Sandnes og Stavanger er som Norge og EU og lillebrødre og storebrødre. Til og med når storebror prøver å være grei og gir fra seg rådhuset, et 900 år gammelt bynavn og hundrevis av millioner i eiendomsskatt, ender det med at selv de edleste motiver trekkes i tvil. Hvorfor skal Stavanger ha Rogaland Teater og Stavanger universitetssjukehus? slik SVs Heidi Bjerga argumenterer i Aftenbladet. Og mens argumentene mot å endre noe som fungerer godt er lette å få øye på, må det graves dypere for å finne ja-argumentene. Mens nei-tilhengerne er bekymret over demokratiet i en storkommune som ville ha vært mindre enn Bergen, er det knapt noen som bekymrer seg for konglomeratet av interkommunale selskaper og den demokratiske styringen av disse.
 

En ja-kampanje burde ha begynt med lokalvalgkampen i fjor, slik at for-argumentene hadde blitt mer synlige og politikerne som ble valgt inn hadde blitt tvunget til å begynne debatten tidligere. I stedet for å få den viktigste lokalpolitiske saken inn med tyngde i valgkampen, er kommunereformen blitt styrt fra toppen av Kommunaldepartementet og har endt opp i en hastverkspreget diskusjon og et stemmegrunnlag der alternativene er vage. Kommunalminister Jan Tore Sanners (H) prosess er ganske sikkert effektiv hvis målet er å slå Olav H. Hauges hjemkommune Ulvik (1094 innbyggere) sammen med nabokommunen Granvin (911 innbyggere), men prosessen er bak mål hvis målet er å få til en sammenslåing av kommunene på Nord-Jæren.