Næringsminister Monica Mæland ber langtidsledige ta grep om sin egen situasjon. Foto: Frøydis Falch Urbye

Leder: Ledige som tar «grep»

Finnes det statistikk som sier at dagpengelivet er så bedagelig at det kun er trusselen om sosialstønad som får den ledige opp av sofaen? spør Bjørn G. Sæbø i denne lederen.

2017 starter med arbeidsledigheten som en mørk sky over tilværelsen til mange som har hatt jobbene sine i oljebransjen. Regjeringen har satt av nesten 26 milliarder kroner til dagpenger og tiltak for å få ned ledigheten, i tillegg til at lokalpolitikere i oljebeltet langs Vest- og Sørlandet knapt lar det gå en dag uten at spørsmål om sysselsetting står på agendaen. Spesielt på kommunalt nivå kommer forverringen til de langtidsledige til å slå rett inn i sosialbudsjettene og alle andre områder der kommuner møter sine innbyggere. Det er alvorlig å gå arbeidsledig, men det er langt verre når dagpengene tar slutt etter 104 uker og sosialstønad er neste steg. Da ryker gjerne nødvendigheter som egen bolig, og den ledige går fra å ha en dagpengebasert minimumsøkonomi til bortimot fattigdom. For mange langtidsledige er toårsgrensen for dagpenger faretruende nær.

«Kom dere ut og ta grep!» er beskjeden næringsminister Monica Mæland (H) gir de langtidsledige over to sider i VG. På fjorårets siste dag lirer en av regjeringens fremste politikere av seg selvfølgeligheter om hvor viktig det er at ledige flytter på seg geografisk, ser etter jobber i andre næringer og bruker trusselen om sosialstønad som motivasjonsfaktor for å «komme seg ut». Det er fullt mulig næringsministerens intensjoner har vært gode, men hva bygger en ellers oppegående statsråd slike utsagn på? Har hun grunn til å tro at noen synes maksimal dagpengeutbetaling (337.215 kroner i 2016, red.anm.) er så gjevt at den ledige går hjemme uten å ta grep? Finnes det statistikk som sier at dagpengelivet er så bedagelig at det kun er trusselen om sosialstønad som får den ledige opp av sofaen?

På dette viset bidrar Monica Mæland til å redusere arbeidsledigheten til enkeltindividets holdninger, og hun høres mer ut som en ideologisk attergløyme fra Thatcher-æraen enn en statsråd som vil skape nye jobber.