«Viking risikerer konkurs» var den skrekkinngytende forsidetittelen på tirsdagens Aftenblad. Riktig nok er en eventuell konkurs avhengig av at emisjonen med ny tilgang av penger fra eierne ikke slår til, samtidig som klubbledelsens spareplan av en eller annen grunn ikke skulle bli gjennomført. Mye skal gå galt før Viking ASA – selskapet som driver elitesatsingen – må inn for skifteretten, men situasjonen for Stavangers 117 år gamle fotballstolthet er alvorlig. For mange er det opplagte spørsmålet: Hva så? Er det så viktig?
LES OGSÅ: Viking må redusere kostnadene ytterligere
Antakelig var det avdøde forskningsdirektør, Høyre-politiker og Viking-patriot Helge Ole Bergesen som formulerte at «byen må ha en middelalderkatedral, et lag i Mesterligaen og et universitet.» Mesterligaen er inntil videre utenfor rekkevidde, men Bergesens poeng lever videre også i tider med kommunesammenslåing. En by må ha identitet, noen sterke markører som verden utenfor straks assosierer ut fra. Barcelona er mye mer enn FC Barcelona og Sagrada Família, men fotballklubben og den uferdige katedralen er identitetsmarkører hele verden kjenner igjen. Uten sammenligning for øvrig – Sandnes har som kjent verken katedral eller universitet – men for Stavangers nabo har en fotballklubb vært av vital betydning for å bygge identitet. Å ha et lag i øverste divisjon eller som for Sandnes Ulfs del jobber for å komme opp igjen, er viktigere enn all verdens reklamekampanjer og profileringsstunt. Den usannsynlige Premier League-vinneren Leicester har det på samme måten. Fra å være en by selv engelskmenn har problemer med å plassere på kartet, surfer Leicester på en bølge av optimisme. Jubelen og gleden fotballklubben har gitt byen har blant annet ført til internasjonal oppmerksomhet om Leicesters svært vellykkede integrering av innvandrere.
Vikings potensial ligger på godt over det dobbelte av de drøyt 6000 som så de mørkeblå slå FK Haugesund sist søndag. I en by som for tiden har høy arbeidsledighet, et næringsliv som sliter og annet depressivt, vil det være naturlig å søke sammen for å få positive opplevelser – som for eksempel å se favorittlaget slå erkerivalen fra nabobyen i nord. Eller har vi hatt det så godt så lenge i denne byen at til og med gode opplevelser og tilhørighet til en fotballklubb er noe som kan kjøpes, for eksempel i England? Er identiteten til tross alt rike siddiser blitt outsourcet til Manchester, Liverpool og London? Eller bør klubben åpne seg mer for byen og folket ved å snakke mindre business-språk, bli mindre blårusspreget og bli enda flinkere til å dyrke fram de lokale heltene fra Saxemarkå og Jørpeland?
LES OGSÅ: Viking vurderer reklameskilt på tribunen