Time-bøndene Bjørn Lende og Jone Lende demonstrerte mot landbrukspolitikken i 2012. I år er bøndenes frustrasjon mot regjeringen om mulig enda større etter at jordbruksforhandlingene ble brutt i går.

LEDER:Kampen mot bøndene

Bønder utenfor Jæren og Østlandet bør bli landskapspleiere, skriver Bjørn G. Sæbø i onsdagslederen.

I mange kretser er «bonde» et skjellsord. Yrkesgruppen blir for mange synonymt med provinsiell, treig, enkel og subsidietrengende. Det vil si en rak motsetning til caffe latte-hippheten mange i byene streber etter. De fleste nordmenn er etterkommere etter bønder, og antakelig er vi så nyurbaniserte at det fremdeles er om å gjøre å skape distanse. Det er uvisst om det er behovet for å skape avstand til en nokså latterliggjort yrkesgruppe som er bakgrunnen for statens tilbud i jordbruksoppgjøret? Eller skal disse treige bøndene omsider tvinges til å finne sin plass i Excel-arkene?

Statens tilbud i forhandlingene på 150 millioner kroner, mens bøndenes krav var 1350 millioner kroner høyere. Tilsynelatende ser det greit ut med en inntektsvekst på 3,5 prosent fra 2014 til 2015. Bondeorganisasjonene reagerte derimot så sterkt på tilbudet at de brøt forhandlingene i går ettermiddag.

Det er mange grunner til å holde seg med bønder i Norge, men de færreste er økonomiske. Det er bare på Jæren og i flatbygdene på Østlandet det er mulig å drive produksjon i store og bedriftsøkonomisk lønnsomme mengder. Resten av landbruket var kanskje økonomisk bærekraftig i en annen tid, da Norge var i overgangen fra naturalhushold til pengeøkonomi. I dag er mye av landbruket basert på deltidsarbeid og kombinasjon med jobbing utenfor gården.

Bøndenes ene av mange problemer er at de er for få til å ha politisk tyngde. Både på 1930-tallet og 1970-tallet ble det inngått samarbeid og avtaler med arbeiderbevegelsen, og linjen fra Ap til Småbrukarlaget var sterk – om ikke like sterk som tilsvarende fra Bondepartiet/Sp til Bondelaget. Den politiske makten er forvitret, demografien har gått bøndene imot, samtidig som forbrukerne mener at alt kan løses ved import. Mat er noe som skal kjøpes billig i Sverige.

Mens bøndene på Jæren og kollegene deres på Østlandet kan regne på stordriftsfordeler med den borgerlige regjeringen, må resten av landets bønder argumentere helt annerledes. Landbruk utenfor de høyproduktive områdene må defineres som noe annet enn produksjon av melk og kjøtt. I 2014 er ikke Norge avhengig av småbruk innover i Ryfylke og nordover på Vestlandet, men vi er avhengig av at det drives skjøtsel. Vi skal satse på turisme i dette landet, men det vil knapt komme en turist for å se et landskap som er grodd igjen av busk og kratt. Mange bønder har hatt suksess med å produsere nisjeprodukter som etterspørres på et gourmetmarked, men så langt er det ikke nok rike kinesere til å holde liv i norske Camembert-ystere. Etter Vårherre har norske bønder mye av æren for det vakre landskapet på Vestlandet. Landskapspleie – ikke masseproduksjon – bør bli den nye leveveien deres.