Det er et større alvor over årets 8. mars enn på lenge. Den mest selvfølgelige retten av alle – kvinners bestemmelse over egen kropp og reproduksjon – er blitt utfordret. Ikke av marginale grupper, men av landets regjering med statsministeren i spissen. Det var heldigvis bare små endringer KrF fikk gjennom i regjeringsforhandlingene, men at statsminister Erna Solberg åpnet for angrep på abortloven for fortsatt å sitte med makten, er urovekkende.
Regjeringspartienes vilje til å rokke ved en rettighet som de fleste har tatt for gitt, en kamp som dagens beste- og oldemødre angivelig kjempet ferdig i 1978, gir kvinner og menn grunn til å gå i gatene igjen. Det viser seg at etablerte rettigheter sitter løsere enn antatt, og at til og med retten til abort kan havne på forhandlingsbordet bare gevinsten og utsiktene til makt er høy nok. Bakenfor angrepene på abortloven ligger det også en forestilling om at kvinner ikke er i stand til å ta avgjørelser som gjelder eget liv. Det er gode grunner til at parolene om selvbestemt abort plutselig er blitt aktuelle igjen. I land med høyrepopulistiske ledere er angrep på abortlovene blitt vanlig for å sikre regimenes oppslutning. I Ungarn vil statsminister Viktor Orbán legge ned kjønnsstudier på universitetene, i Argentina opprettholdt parlamentet i fjor forbudet mot selvbestemt abort. Internasjonalt er abortmotstand blitt reaksjonære og autoritære politikeres våpen mot feminisme og likestilling.
Som kampdag for likestilling gir 8. mars anledning til å gjøre opp status – i hvert fall for de av oss som mener at rettigheter og muligheter skal være likt fordelt blant kvinner og menn. På et sentralt område som politikk er likestillingen kommet langt, mens næringslivstoppene med noen gode unntak, fortsatt er menn i dress. I det akademiske liv er det kvinnedominans på flere fag, samtidig som mennene har de fleste professoratene. 8. mars er fremdeles høyaktuell.