LEDER:Grasrotberedskap

Det tørre og vindfulle januarværet har gitt Norge en helt ny erfaring. Det er ikke uvanlig med en skog- eller lyngbrann, slik for eksempel Melshei ble utsatt for i 1970 og Vårlivarden opplevde i fjor vår. Brannene i Lærdalsøyri, på Frøya og i Flatanger representerer derimot en helt ny trussel mot samfunnet og stiller nye krav til beredskap. Vindkast med storms styrke, gnister og ildkuler som antenner nye branner i ett sett og kulde som fryser slanger og utstyr, har satt hele samfunn på prøve.

23 hus brant ned til grunnen i Lærdal i Sogn og Fjordane, 139 bygninger skal være nedbrent i Flatanger i Nord-Trøndelag og minst 55 bygninger skal ha gått med så langt på Frøya i Sør-Trøndelag. Den ekstreme og farlige miksen av vind, tørke og ild er noe vi bare har sett i TV-reportasjer fra California og Australia. Denne vinteren har vist at det like gjerne kan skje her, og brannene aktualiserer debatten om sivil beredskap i Norge. På samme måte som det har vært planer om å etablere gigantiske politidistrikt, har diskusjonene gått om å få til større branndistrikt.

Diskusjonen må være basert på lokale behov og ikke en fiks, ferdig modell som blir presset på lokalsamfunnene. Brannvesenet i Sør-Rogaland er en modell som er skreddersydd ni kommuner som ligger tett på hverandre, samtidig som de har medlemskommuner med Kvitsøy og Stavanger som ytterpunkter. I dette samarbeidet har Kvitsøy og Stavanger felles nytte av brannbåt, mens for eksempel Sandnes og Gjesdal har tilstøtende skogs- og lyngområder som kan være brannutsatte. Nå har stortingspolitiker Hege Haukeland Liadal (Ap) fra Haugesund foreslått å bruke den sørrogalandske organiseringen av brannvesenet på Haugalandet. Det er fornuftig, men initiativene må være lokalt forankret, som det heter på politikerspråket.

Den største verdien i beredskap har de siste ukene vist seg å være dugnadsånd, eller kall det sosial samvittighet, borgerånd og frivillighet. På mindre steder uten et profesjonelt brannvesen har frivillige brannmenn sammen med bønder, hjelpeorganisasjoner, mannskaper fra Sivilforsvaret og Forsvaret greid å sy sammen beredskap på tvers av etats- og kommunegrenser. Erfaringene har vist at til og med små kommuner med hjelp av nabokommuner og fylkesmannsressurser, på kort tid greier å mobilisere det operative arbeidet. Nøkkelen er lokalkunnskapene den enkelte brannmannen har, eller ordføreren i Lærdal for den saks skyld når han redder ut en gammel dame han vet ikke greier seg selv. Kunnskapene må være grasrotbaserte, de kan aldri organiseres i store beredskapssentre som skal dekke et så geografisk og topografisk vilt organisert land som Norge. Terroren på Utøya viste hva mangel på lokalkunnskap kan føre til. Brannene i Sogn og Trøndelag understreker at beredskapen må organiseres nedenifra og opp.