LEDER:Fornuft, fakta og følelser

Kommunalminister Jan Tore Sanner går inn for sammenslåing av kommuner, slik at de blir mer robuste enheter. Dessverre blir debatten om kommunesammenslåing like uløselig som norsk EU-medlemskap, eller som Kirkens syn på homofilt ekteskap. Det er nesten ikke grenser for hvor såret, krenket og forulempet det går an å bli i slike følelsesdebatter. Retten til å la de emosjonelle argumentene trumfe de rasjonelle, synes å være opphøyd. Den geografiske nærheten til eget rådhus er fremdeles viktig for mange, selv om kommuner i likhet med banker, skatteetaten og medier er digitaliserte. Sanners mål om å redusere antallet kommuner fra 428 til 100, kommer til å kreve politikere som tør å bli upopulære – og ikke minst fakta.

Odd Jo Forsell, leder i Stavanger Høyre, illustrerte fornuft versus følelser da han i Aftenbladet pekte på fordelingen av vannressurser. Ikke de i Midtøsten, der vannet er en av kildene til kriger og konflikt, men på Nord-Jæren og i Ryfylke. Det interkommunale vann- og renovasjonsselskapet IVAR er ett av mange eksempler på at de store kommunene betaler for de små, for eksempel når det skal brukes 120 millioner kroner på vannledning til Finnøy og Rennesøy. Kan det være slik at interkommunale former for samarbeid står i veien for nytenkning?

Lokalpolitikere som tror at staten plutselig blir mye snillere og pøser på med mer penger, tar grundig feil. I næringslivet og til og med i staten, regnes det inn færre ansatte når det digitaliseres og moderniseres. Færre kommuner er også en måte – og antakeligvis den eneste – å få kommuneøkonomisk gevinst på. Å tro at en kommunestruktur som i hovedsak stammer fra 1965 skal forbli urørt, er som om avisene skulle gått tilbake til blysats.

I den lokale kommunedebatten trengs det fakta, ikke mer følerier om den imperialistiske stormakten Stavanger som vil spise naboene sine. Det kan være rasjonelle argumenter for at Nord-Jæren blir én kommune, men da må disse argumentene på bordet i form av tall og fakta. Det kan være at Sandnes bør orientere seg sørover og bli hovedstaden i den nye jærbyen, mens Stavanger kan få sine arealbehov dekket ved å slå seg sammen med Sola, Randaberg og Rennesøy.

I dag er debattnivået slik at ethvert framstøt fra Stavanger-politikere blir oppfattet som imperialisme, mens Sandnes-politikere uhemmet kan fri til jærbuene. Kan det være en tanke at politikerne i det minste samler seg om én lokal utredning om plusser og minuser ved kommunesammenslåinger? Et slikt initiativ krever politikere som våger å tenke litt mer langsiktig enn neste gjenvalg. Alternativet til lokale initiativ og lokal styring om sammenslåingsprosessen, er at regjeringen og Stortinget bruker tvang.