LEDER:Er dette å gi opp kampen?

Noe av det viktigste i narkotikadebatten er å erkjenne at enhver løsning vil være belagt med kompromisser og innrømmelser. Det er lov å drømme seg til en tilstand der alle narkomane skal bli rene, at mennesker skal slippe å bli kjemiske slaver mens de brytes ned over flere år. Det er ille å gå kanossagang mellom rusofre, men det er mye verre å være ett av dem. Noen av dem som havner utpå har en bakgrunn og oppvekst i rusmiljøer, andre kommer fra de ressurssterkeste familier. Mangelen på forutsigbarhet rundt hvem som blir ofre, skammen som følger med når foreldre føler de har sviktet – alt dette gjør narkotikadebatten usedvanlig vanskelig.

Det sentrale spørsmålet synes å være: Går det an å kjempe mot utbredelsen av heroin og andre tunge stoffer, samtidig som det lempes på forbud? Norsk narkopolitikk ser ut til å være basert på forbudstiden, altså årene mellom årene fra 1916 til 1927 da brennevin var illegalt i Norge. USAs forbudstid strakte seg fra 1920-1933, og den gjengse erfaringen var oppblomstring av kriminalitet og kreativitet. I USA ga forbudstiden mafiaen alle tiders ekspansjonsmuligheter, mens norske kriminelle fikk rike muligheter til å drive med smugling og hjemmebrent. Målet i Norge, USA, Finland, Island, Russland, Færøyene og andre land med forbud, var selvsagt det beste. Aberet var at forbud mot et etterspurt rusmiddel ga verre effekter enn regulering av det samme rusmiddelet. I kampen for et samfunn uten russkader ble sideeffektene av virkemidlene glemt.

De samme sideeffektene sees daglig i Stavangers gater, Nygårdsparken i Bergen og på Plata i Oslo. Kriminaliseringslinjen skaper et miljø der mye penger må skaffes raskt og nødvendigvis illegalt, og den samme mangelen på legalitet gjør at heroinen må injiseres under helsefarlige forhold. Sprøyterom vil ikke fjerne narkomani som sykdom, og det blir helt feil hvis bevilgninger til slike rom skal gå ut over andre former for omsorg for narkomane. Poenget er at slike rom kan gi mindre helsefare, bedre oversikt over miljøet og erkjennelse av at den narkomane først og fremst har et avhengighetsproblem der kriminalitet er en konsekvens.

Opplysningsarbeid er viktig for å hindre nyrekruttering, men er til mindre nytte for den som allerede er narkoman. En lov av 2004 gir kommunene anledning til å opprette sprøyterom der det også gis tilbud om samtaler og behandling. Det er med andre ord opp til lokalpolitikerne å innføre et tiltak som bare Oslo kommune til nå har sett på. Lite tyder på at det er slike sprøyterom alene som er det beste våpenet i kampen mot narkotika, men enda mindre tyder på at dagens forbudslinje i seg selv bidrar til å hindre Norge i være Europas overdoseversting. Problemet må møtes med pragmatisme og flere virkemidler enn forbud – såpass bør forbudstiden og flere tiår med overdoser ha lært dette samfunnet.