LEDER:Beklagelse uten tidsfrist

Bystyret i Stavanger viste kollektiv politisk klokskap da det fattet enstemmig vedtak om å gjenåpne oppreisningsordningen for barnehjems- og fosterhjemsbarn. Mellom 2006 og 2010 utbetalte Stavanger kommune 264 millioner kroner til 472 personer som hadde søkt innen en frist som gikk ut i 2008. Oppreisningssystemet i Stavanger var så godt at det dannet skole for resten av landet. Søknadsprosedyrene og saksbehandlingen – ledet av sorenskriver Helge Bjørnestad – var utformet på en så rettferdig måte som mulig. Stavanger kommune har fått mye og til dels fortjent kritikk for håndteringen av andre saker som gjelder personer under offentlig omsorg de siste årene, men håndteringen av oppreisningsordningen var skikkelig og respektfull.

Da RA i 2004 rullet ut historiene om overgrep på barnehjemmet Waisenhuset var grusomhetene knapt til å fatte. Historiene om seksuelt misbruk av småbarn og hele registeret av fysiske og psykiske overgrep, førte til at det brast en demning i Stavanger og flere andre kommuner. Det hadde vært en del smådrypp og rykter om hva som hadde skjedd på Waisenhuset i årene etter krigen og opp til 1970-tallet, men plutselig fant ofrene styrke i hverandres historier. De sto fram og de ble umiddelbart trodd på av politikerne. Både erstatningssummene og støtten til Prosjekt Oppreisning – der barnehjems- og fosterhjemsbarn fra hele landet fikk hjelp – har vist at det offentlige har erkjent ansvar.

I etterpåklokskapens lys kan det diskuteres hvor fornuftig det var å sette en bestemt dato i 2008 som tidsfrist for å søke oppreisning. En av årsakene var nok det omfattende apparatet som ble etablert for å håndtere søkerne og søknadene på en juridisk holdbar og ikke minst anstendig måte. Likevel: Erfaringen viste at noen ikke fikk med seg avisenes og NRKs journalistikk om oppreisningsordningen, mens andre ganske enkelt ikke orket. For mange var det svært tungt å mobilisere krefter til å søke om erstatning og møte opp til en samtale. For andre var det så vondt å rive opp gamle sår at de heller lot søknaden ligge. Hele prosessen fra de første avsløringene kom i 2004 og til de siste utbetalingene ble foretatt seks år senere, har vist hvor forskjellig vi mennesker er skrudd sammen. Noen har greid å riste traumene av seg ganske lett og gått videre, mens altfor mange andre har fått livene sine sendt ned i grøften.

At det var flere som ikke orket å skrive en søknad om oppreisning i 2008, er fullt forståelig. Å skrive søknader om å komme inn på en skole, å søke jobb eller å søke om støtte til et prosjekt, er positive hendelser for å bygge en framtid. Å søke om penger for å få 500.000 eller 725.000 kroner for et ødelagt liv, er noe helt annet. Heldigvis fikk Stavanger bystyre med seg disse viktige forskjellene.