Statsbudsjettet kan føre til at arven etter Frps legendariske sosialpolitiker John Alvheim skusles bort. Her er Alvheim fotografert under lanseringen av selvbiografien like før sin død i 2005.

LEDER:Arven etter Alvheim

Nå er Frp i posisjon, og det blir verre og verre å skylde på åtte års rødgrønt vanstyre for hver dag som går, skriver Bjørn G. Sæbø i onsdagslederen.

Frp-velgere flest hadde håpet på bompengeretrett og lavere bensinpriser i rask rekkefølge etter valget. Siden ting tar tid, spesielt i politikken, må Siv Jensens velgere heller glede seg over andre seirer. Ketil Solvik-Olsen har fått et samferdselsbudsjett det lukter asfalt av, og for første gang på årevis er det fred på justis- og politisektoren. Det mest åpenbare justisminister Anders Anundsen kan tas for er at han ikke har funnet 3,5 millioner kroner til konseptvalgutredning av nytt tinghus i Stavanger. Tinghuset i Stavanger blir aldri en nasjonal sak, og samferdselsminister Solvik-Olsen har politisk tyngde nok til å demme opp mot misnøyen Frp-ere har mot bompenger. Da står det langt verre til med budsjettområdene som gjelder eldre og vanskeligstilte.

Det begynner å bli noen år siden John Alvheim (1930–2005) døde, men arven etter Frps sosial- og helsepolitiker er fremdeles partilære. Alvheim bygde ikke bare Frps sosiale profil, han greide til dels å stjele velgere i hopetall fra Ap ved å snakke om eldre og svake grupper. Ved siden av tung faglig ballast fra helsesektoren, var John Alvheim utstyrt med en ekstraordinær autoritet som ga ham respekt på tvers av partigrensene – og fikk ungdomspolitikere i eget parti til å bli opptatt av eldrepolitikk. Å havne i unåde hos Carl I. Hagen var aldri lett i Frp, men å få John Alvheims pekefinger og malmfulle Austevoll-røst mot seg, kan umulig ha vært så mye bedre.

Frps første statsbudsjett sendte partiet ned i 12,2 prosent oppslutning på målingen Dagens Næringsliv publiserte i helgen. Det er vanlig at regjeringspartier straffes for å være regjeringspartier, men det er uvanlig at tålmodigheten med et parti i regjering har vært så kort blant egne velgere. Flere partitopper peker på kommunikasjonsproblemer og bruker den velprøvde mediene har skylden-leksen som Carl I. Hagen dyrket. Nå er Frp i posisjon, og det blir verre og verre å skylde på åtte års rødgrønt vanstyre for hver dag som går.

I Trondheim har bystyreveteranen Morten Kokaas meldt seg ut av Frp i protest mot det han mener er en skammelig og usosial profil. At bunnfradraget ikke endres, at skatteklasse 2 fjernes, kutt i uføretrygden og fjerning av den kulturelle spaserstokken, er budsjettelementer som forårsaker murring i Frp. Carl I. Hagen hadde mange kløktige grep som partibygger, ett av dem var å framstå som noe mer enn middelklasseborger som var lei av skatter og avgifter. Selv om kvaliteten og virkemidlene kan diskuteres, maktet Hagen og Alvheim å meisle ut en så klar sosial profil at de appellerte til velgere med både lave inntekter og avhengighet av offentlig hjelp. Nestleder Per Sandberg har allerede slått alarm på vegne av de sosialpolitiske arvtakerne etter Alvheim. Spørsmålet er om ikke arven allerede er skuslet bort etter ett år i regjering.