Preste-redaktøren som døpte sin bygate

BYHISTORIE: Mye er sagt og skrevet om den «kombinerede indretning – presten og redaktøren – Lars Oftedal, men det er vel bare med bittesmå minuskler at det er nevnt i den byhistoriske glemmeboken at han også med høyt hevet penn slo fast navnet på sin gate i byen, Søragadå.

Skrevet av: Engwall Pahr-Iversen, tidligere redaktør i RA. 

Opprinnelig het den lille sentrumsgaten Vævergaden. Den fikk i 1861 sitt navn etter den første veveren som slo seg ned i området, Joren Væver. Siden fikk han følge av flere vevere som med hendige hender helst tryllet fram blåtøy med hvite prikker for byens koner. Gatenavnet Vævergade fikk imidlertid ikke noe fast feste på folkemunne. Helst ble den kalt Søregaten, rett og slett fordi den i sin tid var byens aller sørligste gate. 

Den var i denne gaten at Lars Oftedal etablert seg med sitt Aftenblad etter sitt syndefall på Petritoppen. Det var et fall som ga gjenlyd langt utenfor Norges grenser, og hvor rykteflommen etter hvert utviket seg til et gedigent fossefall. Som Oftedals liv – med og uten prestekjole – ble skildret – både i aviser og skillingsviser – virket det nærmest som om Oftedal hadde stått i forhold til alle de kvinner som han hadde møtt på sin vei. 

Ingen var sluppet unna hans hendige hender, verken basarkvinnene fra Bethania eller de unge tjenestejentene. Casanova syntes å være en læresvein i forhold til forførelsens mester Lars. Den ene utenlandske avisreportasjen overgikk den andre. De vandret som avisender gjerne gjør. Først fra Norge og til utlandet, og deretter tilbake igjen. Typisk er det at en avis i Bergen refererte fra en avis i Minneapolis på denne måten: «Afsløringerne er av en saadan art, at vi av hensyn til de hjem, hvori vaart blad leses af unge og gamle, ikke vil meddele dem i sin helhed …»

Til gjengjeld unnlot ikke redaktør Oftedal i sin avis å mene mye om både det ene og alt det andre. At han hadde flyttet inn i en gammel stall med sin redaksjon og sin avispresse, var det noen som mente var en konsekvens av at han fortsatt var tro mot sin prestelige bakgrunn.

I en avisartikkel lot Lars Oftedal ingen være i tvil om hvilket navn han ville ha på denne sørligste bygaten: «Vi, som bor her, kalder den derfor Søregaten, og det gjør de fleste, og det skal den hede, saalænge byen staar. Riktignok har den i folkemunden ogsaa et andet navn, som vi liker lide saa lidet som «Vævergaden». Di kalder den undertiden Suppekanalen. Men det er bare et unavn, di har sat paa den. Kom sig deraf, at der før i tiden lagtes en saadan ustyrdelig mængde sødsuppe, og anden slags suppe, at hele gaden lugtede suppe fra ende til annen.

Det var nemlig spiskorter i hver anden kjelder den tid, hvor reisende folk og sjauere kunde faa avkokt mort, salt sild, sødsuppe m.m. for 4 skilling. Men det er forbi med nu. Det er bare et par-tre kjældere av den sorten, og di er saa fine og respektable i alle henseender, at vi aldeles ikke vil vide af Suppekanal-snakket mer. Søregaden er det, og Søregaden skal det være», skrev redaktøren – åpenbart med begge pekefingrene.

Siden Stavanger lenge har satset på å skaffe seg steder å være også på de internasjonale matkartene, kan det være grunn til å minne om at Bjørnstjerne Bjørnsson i sin tid også var en ambassadør for den rogalandske matkulturen og slo noen solide slag for et matslag som ustanselig sto på menyen i Søregaten. Dikteren var nemlig blitt invitert på mort og mortesuppe hos Alexander L. Kielland. Det måltid ha bekommet Aulestad-patriarken vel, for han takket for maten på denne måten: 

«Alexander har for lenge lovt mig at når jeg kom til Stavanger, så skulde jeg bli traktert med mort og mortesuppe. Nu har jeg nydt den, og det vil jeg si til dere stavangere, at det er riktig god mat, særlig når man har det som skal til, dette tynne flatbrødet, verdens fineste. Det er noget ganske andet enn det svenske knekkebrødet. Dere skulde traktere fremmede som kommer til Stavanger, med denne rett, som dere har mer både ære og glede av å by dem, enn de franske retter og innførte saker».

I sine bokminner fra barndommens dager mot slutten av 1800-tallet, skriver for øvrig Marius Norland ganske utførlig om oppskriften på den eneste rette måten å servere mort på. Sannsynligvis var det slik at salig Bjørnstjernen fikk den servert ved det kiellandske bordsetet.

«Morten befries for hode, hale og innvoller, men leveren må der tas godt vare på. I gryten kommer adskillig mer mort enn den som skal spises, for den skal levere suppekraften, som kokes med neper og gulerøtter, et pisket egg og sur fløte må også til. Syltet portulakk og gjerne litt dill gjør suppen pikant i smak. Leveren kokes i saltvann og tilsettes eddik og pepper.

Når alt står ferdig på spisebordet, skjenes morten, helst hel i to deler, og plasseres på det med godt smør, vel dekkede flatbrødstykke. Ovenpå legges så skiver av poteter, og på toppen av det hele anbringes den preparerte lever. Som overdekke kommer så til slutt et stykke påsmurt flatbrød. Beden er ferdig og holdes forsiktig mellom sprikende fingrer, men der må balanseres vel. Ellers rauser snart det hele innhold ned på tallerkenen ...» 

Det var helst i markenstidene at Subakanalens skjenke- og spisesteder hadde sin absolutte storhetstid. Da kronglet både bymann og bonde seg ned de steile trappene til kjellerlokalene hvor man både fikk slukket tørsten og stundom stagget sulten. Skjønt de trange kjellerlokalene var ikke alltid de mest innbydende spisestedene. 

Hygiene var det åpenbart så som så med, eller for å sitere marinelege Marius Norlands memoarer: «Til daglig var nok ikke avsetningen stor, for risengrøttallerkenen med kanel og sukker sto i vinduet i ukesvis, og kjøttkakene, garnert med fast fett, kunde visst tas i luggen mang en gang. Men i markedstiden var sjappene fulle, så der måtte spilles tørn for å komme til.»

Lars Oftedal mente for sin del at Søregaten var en forunderlig gate – «maaske den mærkeligste gade i den ganske by». Den var nemlig alltid sterkt trafikkert med «folk op og folk ned uafladelig, fra den tidligste morgen til sent om kvelden». Nå var det kanskje ikke så underlig at det vanket mye folk i gaten, for som Lars Oftedal også understreker: 

«Skulde der nogen gang blive tale om at give gaden noget andet navn end Søregaden, saa maatte det blive Skomagergaden. For skomageriet og enhvær dermed beslægtet bedrift er her forholdsvis mer representert end i nogen anden gade. Ikke mindre end 16 skomagere har vi her, men ogsaa 3 kobber- og blikslagerforretninger, 2 bundtmagere, 1 kage- og brusforretning, 4 spiskorterer, 3 kolonialforretninger, 4 manufakturister, 2 urmagere, 2 jernvarehandlere, 1 maler etc». 

Den trange og smalte gatestumpen var tydeligvis et yndet samlingssted for folk flest. Oftedal gir et idyllisk bilde av tilværende for folket som bodde i husene som sto tett og trangt. «Om kvellene og i smaatunder, naar vi ikke nettopp har det saa travelt, staar eller sider vi i gadedøren og pludrer med hinanden, nabo med nabo og gjenbo med gjenbo. Thi der er saa smalt tvers over forstaas …

Søragadå var byens store sjekkested

Nå var det ikke bare mellommenneskelige pludring som ble bedrevet i Søregaten. Det skjedde også andre former for mellommenneskelig kontakt. Gatestumpen utgjorde en sentral del av det stavangerske Red Light District på 1800-tallet. Det var i denne gaten at datidens lette brigade holdt sine hjertelige hus og bød på langt mer enn vomfyll. Det handlet om dans – med atskillig attåt. Det var liv og leven, støy og ståk i Søregaten.

Britta Guris losjihus som var absolutt tredjeklasses, hadde vel helst tilfeldig losjerende som ikke nødvendigvis tilbrakte hele natten mellom lakenene. Folk kom og gikk, eller kanskje riktigere skrevet, ravet omkring. Det var et sted hvor «her synges, det danses og her slåss man i den lille stue, mens vertinnen skriker opp og kaster folk på dør med en furies krefter».

I dag er det vel ikke Britta Gurie som først og fremst forbindes med Søregaten. Det er nok heller enn annen kvinne, Anna Malena, hun som skal ha sett «mannane». Eller som det het i sangen:
«Anna Malena på kalosjene sprang, nerijønå Søragadå itt’an Johann, Spend ’an i rauå så det smalt som et spann …»

Hvem denne Anna Malena var, er usikkert. Det finnes imidlertid flere forklaringer. En av dem forteller at hun var en prostituert som en gang ikke fikk sin betaling for utførte tjenester. Kunden forsvant, men Anna Malena tok opp forfølgelsen i kalosjene hans, og fikk – i ølge viseteksten- også gitt ham et solid spark midt i akterstellet.

En annen forklaring er at Anna Malene var en liten jentunge som oppdaget sin storebror marsjerende sammen med Madlakarene som ellers skulle slite sine sko andre steder enn i bygatene, og dermed løp etter storebror. En tredje – og den kanskje mest sannsynlige forklaringen – er at Anna Malena på en dag som slett ikke skulle bli vakker, oppdaget sin husbond komme ut fra et hus som han ikke skulle ha gått inn i. Anna Malena ble grepet både av den hellige vrede og den onde sjalusi, og satte etter sin husbond for å gjøre det klart for hva hun mente om hans utenomekteskapelige eskapader.