Mannen i midtlivskrisen

Mellom en gammel fløyelssofa, minst syv gitarer, lyslenker, et keyboard og en egenlaget liten «hytte» sitter Thomas Dybdahl. Det er her, i studioet hans helt øst i Stavanger, at han nylig spilte inn hele sitt niende soloalbum «Fever». Platen har fått terningkast fem fra en rekke anmeldere og flere har omtalt det som en slags ny Dybdahl. Litt mer funky. Litt mer soul.

Det er også mange som har kommentert teksten på åpningssporet «45», hvor Dybdahl synger «'Cause I'll be 45 with nothing to show for. And I'll be 45 with nowhere to go».

– Det er jo noen tekstlinjer i den låten som kan vitne om en slags ….

– Bare si det. Bare si det, messer Dybdahl mens hånden vinker opp og ned.

– Midtlivskrise, spør jeg litt forsiktig, og får latter til svar.

– Det føles nesten litt som en fornærmelse å si det ordet til deg?

– Nei, herregud. Jeg synes det var befriende å innse at jeg er midt i det, sier Dybdahl, og snurrer forsiktig fram og tilbake på kontorstolen.

– Ja, men er du det? Hvordan vet du det?

– Ja, det vil jeg påstå. Det er en slags sånn … Ikke panikk, men en slags oppgjørsfølelse, sier han, og forklarer at litt av følelsen går ut på at han nå kan se like langt bakover som framover – forhåpentligvis.

Men det han synes er litt rart med det hele er at ting som skjedde for 20 år siden føles som de skjedde i går. Og tenk om ting går like fort framover?

– Da begynner jeg å svette litt. Og det er da jeg tenker på det med oppgjør. Det er sikkert det som er å ha en midtlivskrise. Du innser at dette er den tiden du har, så hva vil du bruke den på?

Selv er ikke Dybdahl 45 år helt ennå, men det klinger ikke like bra å synge «40» – eller «41» som han har fylt siden albumet kom ut. Dessuten er jo 45 en ganske symbolsk alder, selv om dette med alder ikke er noe han har tenkt noe særlig på før. Dybdahl føler at han fortsatt er 18 år, og han tror kanskje det er det som er torturen ved å bli eldre: Når du ser deg i speilet og innser at du faktisk ikke er 18 år lenger.

Likevel har han ingen problemer med å bruke «m-ordet». Han synes faktisk det er helt topp.

– Jeg ser mer på det som en sjanse til å få et overblikk, ta et oppgjør og føre regnskap. Å se hva som er viktig å bruke tiden på. Jeg har jobbet med noe jeg elsker, så jeg har ikke følt at jeg har sløst tid på noe jeg ikke synes er meningsfullt, sier han.

– Jeg er veldig glad for alle tingene jeg har fått oppleve og er fornøyd med hvordan jeg har brukt tiden min. Jeg har fått krysset av mye på bucketlisten, legger han til.

Når det gjelder den nyeste platen «Fever» sier Dybdahl at den ble litt til mens han gikk, i stor kontrast til hvordan det var da han spilte inn de foregående albumene. De siste årene har han tilbrakt mye tid i USA hvor han har samarbeidet med blant annet superprodusenten Larry Klein. I den settingen gjaldt det å være så forberedt som mulig og håpe at du hadde de rette låtene, de rette musikerne, men at du samtidig hadde latt noe være opp til tilfeldighetene. Denne gangen, derimot, ble låtene jobbet fram underveis. Litt som en jamsession, forklarer han. Du jammer deg fram til noe du synes ligner på en idé, så bygger du videre på det.

Les også: Else om: litt av det meste (+)

En annen ting som gjør «Fever» litt annerledes enn de siste platene hans – men derimot likere hans fem første – er at alt er gjort selv. I alle fall nesten helt selv. Sammen med produsent, studiopartner og kompis Håvard Rosenberg er alt unntatt mastringen gjort i de gamle lokalene i Stavanger.

Resultatet har blitt en plate med «en helt annen sving», og som Dybdahl selv omtaler som en slags neo-soul som høres retro, men samtidig fresh ut.

– Vi falt inn i et spor vi digga og så bare fortsatte vi så lenge vi klarte. Vi ble superhappy med resultatet da første låt var klar og tenkte «fuck it, vi tar en til». Så jobbet vi videre, og til slutt hadde vi nok til en EP, sier han.

Men en EP var ikke helt det Dybdahl ville ha. Han har aldri hatt helt sansen for EP-er. Det er bare noe med ordet som gjør at det føles som noe lite.

– Det føles litt som en kortfilm, og det er jo ingen som ser kortfilmer. Det er for mye arbeid til at ingen skal se det. Derfor dro vi det lenger og laget en plate. Det eneste vi hadde som mål, bortsett fra å lage kule ting i et uttrykk begge likte, var å gjøre alt selv. Så vi «slapp» å involvere noen andre. Med en gang du åpner den døren er det som om du slipper luft inn i et rom hvor det er en spesiell kjemi, sier han.

De første fem platene til Dybdahl ble laget i et «hjemmestudio» ikke ulikt det vi sitter i nå, og det er flere grunner til at Dybdahl valgte å gå tilbake til den måten å gjøre ting på.

– Nå var det bare helt nødvendig å gjøre det sånn. Før dette hadde jeg jobbet så mye med så mange mennesker, og jeg tenkte at det er det de tilfører som farger musikken. Så er det noe med det å jobbe i eget studio. Taksameteret går ikke. Nå har jeg laget tre plater på rad som ble ganske dyre, så jeg hadde nesten ikke råd til å gjøre noe annet.

– Føler du at du mister eierskap til musikken din når det er så mange involvert?

– Nei, men du gir jo fra deg litt kontroll. Men det er jo også litt av poenget. Det er ikke noe vits i å hyre inn en legendarisk musiker og så sitte der og fortelle ham hva han skal gjøre, sier han.

– På platen før denne var alt skrevet på forhånd. Da fungerer det sånn at du leverer noter til de innleide musikerne før du går inn i et svindyrt, men dritbra, studio i et gitt antall dager. Så er det én, to, tre – så spiller vi inn. Alle setter sitt preg på det, mens dette blir mer … Lekent. Litt mer åpent. Alt går liksom an, og det er ingen forventninger eller tidspress, sier han.

Et ord som nærmest er blitt synonymt med Thomas Dybdahl er «melankoli». Men det med melankoli, og å gå i en melankolsk tilstand, har ingenting med hans personlighet å gjøre, forklarer han. Selv ser han på seg selv som en positiv og «sunny» fyr. Likevel er det ting han kan bekymre seg for, som for eksempel om musikken hans kommer til å være relevant framover.

– Ja, men er det så rart? Min bransje har gått gjennom så sykt store forandringer at det nesten er ugjenkjennelig hver gang jeg slipper ny plate. Jeg klarer ikke helt følge med, sier han.

Og det er nok litt som har skjedd siden Dybdahl ga ut sin første soloplate «…That Great October Sound» i 2002. Blant annet trekker han fram live-markedet som et område hvor det har vært store endringer. Markedet har økt og vokst, og som artist har han alltid blitt fortalt at han må komme seg ut og spille for å tjene penger. Men nå som det ikke går, hvordan skal du gjøre det da?

– For min del var dette maks uflaks timing. Før du slipper plate har du et år med relativt moderat inntekt fordi du bruker tiden på å lage noe. Så setter du din lit til at du kan bruke det neste året på å tjene det inn ved å reise på turné. Sånn sett suger jo dette, men jeg kan ikke deppe over det, sier han, som røper at det åpnet seg nye muligheter da turné-døren stengte.

– På et tidspunkt låste vi albumet og kalte det ferdig. Nå har vi låst det opp igjen og fortsetter å jobbe med platen. Kanskje den går fra ni til 15 spor? Akkurat nå ser jeg på det som et prosjekt som bare kan fortsette. Jeg har aldri fortsatt å jobbe med en plate etter den er gitt ut. Så får vi se hvor lenge vi kan være i den bobla, sier han.

Dybdahl beskriver musikkbransjen som en sårbar bransje i utgangspunktet, og han mistenker at det er en relativt fattig bransje i Norge. Det er noen som gjør det bra, men generelt er det ikke mange rike folk. Dermed er de også ekstra utsatt når turneen som skulle bære dem gjennom resten av året nå er avlyst.

– Det er drit for meg å ikke kunne jobbe, men jeg skal alltids klare meg en stund. Angsten for at jeg ikke skal klare meg har ikke satt inn ennå, sier han.

Og så lenge en ikke har den angsten kan en være kreativ, ifølge Dybdahl. Han mener det er kvelende for kreativiteten å gå rundt med en sånn angst, og han tror det er ytterst få kunstnere som klarer å utnytte den til noe kreativt. Sannsynligvis finnes det noen, men selv trenger han å være på et godt sted for å være produktiv.

– Det er litt knusende for myten om den lidende kunstneren, men den gjelder ikke for de fleste jeg kjenner. Det er klart du kan utnytte noe dårlig som har skjedd, men ikke mens du står midt oppi det. Som regel kommer det når du har fått ting litt på avstand, kan se tilbake på det og tenke på hva som skjedde og hvorfor.

Lest denne?: Anmeldelse: «Fever» er noe helt annet fra Thomas Dybdahl (+)

Dybdahl vet sannsynligvis hva han snakker om etter et langt liv som musiker. Han begynte tidlig å spille gitar, og da han var rundt elleve år begynte han å bli skikkelig nerd. En sånn type gitarnerd som øver fem timer hver eneste dag. I starten var det Michael Jackson og Prince som sto høyest i kurs, men på slutten av 90- og starten av 2000-tallet var det de lokale bandene September When og Getaway People som gjaldt.

Han husker godt da han så Morten Abel live for første gang. Dybdahl var 12 år og så September When spille utendørskonsert ved Breiavatnet i Stavanger. De hadde nettopp gitt ut «Mother I’ve Been Kissed», som Dybdahl beskriver som en av de største platene i sin ungdomstid. Dessuten var det noe spesielt med Morten Abel der han sto på scenen. Han var en vaskeekte popstjerne med stjerneaura og karisma. Dessuten var han fra Stavanger, noe som ga håp om at det kunne gå an å være fra Stavanger og få til noe utenfor bygrensen.

Jo eldre Dybdahl ble, jo mer avanserte han i den musikalske verden. I tenårene ble han med i et band, han begynte å skrive musikk og etter hvert begynte han å synge. Alt skjedde steg for steg, og til slutt var livet så fullt av musikk at det ikke var plass til noe annet. Han tok ikke et aktivt valg om å bli musiker. Det bare skjedde.

– Det er en annen myte om musikere. Folk sier de synes du var så modig som tok det valget og turte å satse, men det er ikke noe de fleste gjør. De fleste har ikke det øyeblikket hvor de setter seg ned og «nå skjer det» liksom.

– Så det er ikke som på film?

– Nei. De fleste blir bare så fulle av musikk, og plutselig handler alt i livet om det. Og da virker det bare dumt å si nei til å spille konsert fordi du har en vakt på Videoverden.

For det var på Videoverden i Stavanger at Dybdahl ble kjent med nevnte Håvard Rosenberg og flere andre som var interessert i det samme som ham. En periode var de fem stykker som bodde i samme hus, jobbet samme sted og drev med musikk på si før de dannet bandet Quadraphonics.

Quadraphonics fikk det nesten til. De fikk A-listet en singel, fikk platekontrakt, reiste til USA og ga ut album. Men så gikk det ikke helt. Likevel fikk de et møte med det å gjøre det «på ordentlig». Ifølge Dybdahl var det «utrolig gøy, spennende og alle de andre klisjeene», før det ble nedslående da det ikke ble helt som planlagt. Bandet spilte sammen fra 1997, og i 2001 varmet Quadraphonics opp for Morten Abel på Rockefeller. Det var et av de første kryssene på bucketlisten til Dybdahl. Det neste kom året etter da han fylte Rockefeller alene som soloartist.

– Hvordan var det å plutselig få det til på egen hånd etter at bandet hadde prøvd, men ikke klart det helt?

– En går egentlig litt rundt i «svimå» når de tingene skjer og det skyter fart. I alle fall gjorde jeg det. Hadde det skjedd med meg nå hadde jeg nok vært flinkere til å nyte det. Ta det inn. Men det var jeg ikke da. Og det var kanskje en god ting at vi ikke tenkte så mye, men bare fortsatte å jobbe. Alt var bare en «mølje» av jobbing, sier han, før vi blir avbrutt av vibrering fra en telefon.

– Du kan ta den hvis det er viktig, altså?

– Nei da, nei da, svarer han, og taster på det som ser ut som en god, gammel Nokia fra slutten av 90-tallet.

Sannsynligvis er det en litt mer oppdatert versjon, men det er i alle fall ingen smarttelefon. Ikke har den Google Maps og ikke har den Spotify. Men den har «funka som en kule».

– Jeg har en smarttelefon jeg bruker på turné, for det blir bare tull med denne. Du går deg jo vill i en by uten kart. Men til daglig er det veldig deilig bare å ha denne, sier han, fortsatt med nesen begravd i den lille telefonen.

At Dybdahl kjøpte en «analog» telefon skjedde ved en tilfeldighet. Han knuste smarttelefonen på turné og kjøpte en billig og midlertidig variant. Så ble han gradvis vant til å bruke mindre tid på telefonen, og han kjente det var bra for produktiviteten å slippe den distraksjonen en smarttelefon tross alt er. Derfor har han bare fortsatt å bruke den, men han ville ikke vært foruten smarttelefonen som backup.

– Det hadde bare vært dumt. Som en slags selvpålagt «kreativitetsbooster» er det helt topp, sier han, og legger telefonen fra seg på pulten igjen.

Etter en liten tenkepause på grunn av telefonfinten husker jeg hva vi egentlig snakket om; gjennombruddet i 2002 og hvordan det var å ta alt innover seg.

– Du går litt med følelsen av at du ikke fortjener all den oppmerksomheten du får. Du blir kanskje litt sky. Og jeg hadde nok rykte på meg en periode for å være litt vanskelig å intervjue. En litt ordknapp type. Du holder jo på med noe mange synes er veldig spennende, men for deg er det jo bare det du gjør, forklarer han.

Han husker også at det var rart å bli tatt bilde av og stilt spørsmål. Det er han vant til nå, men det han fortsatt synes er merkelig er at alle skal lete etter en mening i låtene hans. Det mener han er meningsløst, for en låt betyr jo egentlig bare det du vil den skal bety.

– Jeg har mine tanker om hva en låt handler om, men det trenger ikke bety noe for den neste som hører. Det kan hende den personen får noe helt annet utav det. Så er det jo litt «nice» bare å beholde mystikken rundt det óg.

Ofte kan Dybdahl oppleve at tekstene hans blir tatt litt for bokstavelig og at det tas for gitt at han alltid synger om seg selv og sitt liv. Sånn er det jo ikke. Ofte synger han en historie, og ting som startet personlig kan fort havne i et fiktivt landskap. Han lar seg ikke stoppe av at det ikke ligner på hans liv lenger, for sannheten i musikk og tekst er subjektiv. Føles det sant, så er det sant, mener han.

Etter snart 20 år som turnerende musiker og med ni soloalbum i bagasjen har Thomas Dybdahl gjort seg opp noen meninger om hvordan han helst liker å leve livet. Han har ikke gått lei musikk, men musikklivsstilen kan han bli lei. Det er lettere å bli lei av turnering enn studio, mener han. Turné er så altoppslukende, og kan i tillegg få deg til å føle deg gammel når du må gjennom reising, lange dager og lite tid til deg selv.

Men det har ingenting med å være artist å gjøre, for han elsker å stå på scenen. Det er det rundt som kan slite deg ut, både fysisk og psykisk, og det har han fått kjenne på kroppen mer enn én gang.

– Av og til blir det litt mye. Og er du på turné alene blir det dessuten litt ensomt. Da var det fint å finne ut at jeg ikke var lei av alt, jeg var bare lei av måten jeg hadde lagt opp ting på. Og det kunne jeg jo til en viss grad gjøre noe med.

Det har også hendt at han har ønsket seg ut og vekk fra hele musikkbransjen, men det er én ting som har stoppet ham.

– Jeg kan jo faktisk ingenting annet. Det er liksom musikk jeg kan.

– Du kan jo sikkert noe annet?

– Njei. Ikke godt nok. For å bli flink i noe må man jo holde på så jævla lenge.

– Det kan hende du er litt streng mot deg selv nå og at du er flinkere enn du tror?

– Kanskje. Men det er jo noe med det å tenke at en har noe å tilby. I de mest kommunistiske stundene tenker jeg kanskje at jeg vil gjøre noe annet, men det er jo dette jeg er flink til. Det er dette jeg kan, så da bare gjør jeg det. Det er vel på et vis et slags kall når det er noe du vet du får til og som samtidig gjør deg glad.

– Men da er det vel ingen grunn til å slutte med det?

– Nei, egentlig ikke. Alle har lyst å slutte av og til, men det er som jeg sier til sønnen min; hvis du finner noe du synes er dritkjekt, noe du føler du er flink til og får til, så må du bare gjøre det. Den komboen der er egentlig alt du trenger.

Fem favoritter

Musikk: Ballin' DJ Mustard og Roddy Rich

Film: «Ad Astra»

Bok: «Enlightment Now», Steven Pinker

Mat: Sjømat

Sted: Stavanger