Kultur

«Må jo bare le» - mest innimydlå»

ANMELDELSE: Pål Mangor Kvammen og Steinar Lyse kan sitt metier, men kunne nok ha hatt god bruk for en redigerer som kunne ha strammet inn tekstene. Gode deskfolk trenger man tydeligvis ikke bare i aviser.

Anmeldt av: Engwall Pahr-Iversen

4

Humorhuset Stavangeren
«Må jo bare le»
Revy av og med:
Steinar Lyse og Pål Mangor Kvammen
Instruktør: Karina Aase
Orkesterledelse: Jan Hauge
Spilletid: Ca 2 timer (inkludert 20 minutters pause)

Jeg «måtte jo bare le» da det en snau halvtimes tid ute i Steinar Lyses og Pål Mangor Kvammens revyrapsodi «Må jo bare le», «kom sånn for meg» - som det helst het den gang det var Herrens røst og ikke herrenes som lød i det gamle oftedølske tempel i Vaisenhusgata – et minne fra fordums familieselskaper hvor et par av de faste gjestene alltid skulle bidra til å stimulere de øvrige gjestenes lattermuskulatur.

Det var bare ett problem som straks oppsto.. De to representerte nemlig det som næringslivets lettere brigade i dag åpenbart holder som mer hellig enn noe annet: forutsigbarhetens evangelium. Man visste straks hvilken vits som ville bli servert i det duoen slo an den verbale åpningsakkorden til en påfølgende muntrasjon. Nettopp forutsigbarhet preger også atskillige av observasjonene i denne forestillingen. Og det skyldes ikke at Steinar Lyse for tre år siden ga ut en bok med samme tittel som revyen.

Det er gått noen tiår siden Steinar Lyse ble Norgesmester i humor (sammen med Per Inge Torkelsen) og Pål Mangor Kvammen var en ustanselig underholder som sivilarbeider på «broder Andreas» sitt miljøsenter. Siden har de hver for seg og stundom sammen, vandret på ulike muntre stier, observert, karikert og presentert. De har funnet sin fortjente plass på en nasjonal arena.

De behersker så avgjort sitt muntre metier – og de kjenner sitt publikum – og vet derfor som rutinerte vekkelsespredikanter hvordan de skal servere sine ulike retter slik at de faller i smak hos et blandet publikum. Ofte oppleves opptredenene som et omfattende koldtbord hvor det alltid vil finnes en rett eller fem som mottas med lattermilde takksigelser fra publiken. Slik var det også under premieren i «Stavangeren». Duoen kom til sine egne, og aktørene ble hjertelig gjenkjent og mottatt.

Gjennomgående har det lokale revylivet vært preget av at A instruerer B, mens det ved neste korsvei har vært B som instruerer A. Denne gang har imidlertid revyfolket tråkket en smule utenfor den interne kretsen. Som instruktør har de hentet Katarina Aase som vel er mest kjent som produsent fra Feelgood i Oslo. Hun har nok under prøveperioden erfart at på samme måte som det slett ikke skal være lett å lære gamle bikkjer å gjø, er det heller ikke lett å styre revykyndige veteraner. Gode, gamle geberder og trygge publikumsflørter, lar seg selvsagt ikke uten videre begrave for så å gjenoppstå i fornyet form

Med fare for å fremstå som en falsk profet, vil jeg tro at instruktøren nok burde ha vært atskillig mer inspirert av tante Sofies håndtering av røverne i Kardemomme, enn hun har vært. Også revytekster trenger en solid deskbehandling hvor det kuttes og strammes inn. Selv om revyfolket ustanselig understreker behovet for å «kill your darlings», er det oftest ørenshørlig at det sjelden skjer med eget viskelær. Da må regissøren selv ta rødblyanten i hende – og bruke den til felles sceneglede og -nytte…

Beskjedenhet er slett ingen dyd, derfor er det ikke oppsiktsvekkende at forestillingen presenteres fra Humorhusets side med ord som «Steinar og Pål er mestre i å se det morsomme i en alt fra hverdag til samfunnsliv. Og så vrir og vender på det de ser slik at det blir ustyrtelig morsomt. Og du «Må jo bare le!». Det blir mye latter i salen i Humorhuset Stavangeren i høst. Med seg på scenen har de et solid festorkester under ledelse av Jan Hauge. De skal sørge for at det blir en perfekt blanding av musikalitet og verbal humor fra scenekanten.Her er forestillingen å glede seg til når høstmørke begynner å senke seg…»

Jeg tror nok også at det vil bli mye latter i Stavangeren utover høsten, selv om den nok ikke vil nå det som beskrives som «de ustyrtelig morsomme høyder». Til gjengjeld sørger Jan Hauges trio for et utmerket og påpasselig akkompagnement til forestillingen, solide støttespillere på scenen som den musikalske troikaen er.

Mer fra Dagsavisen