Komediant med bredt latterregister

Av Engwall Pahr-Iversen

Fra sitt sted i evigheten vil jeg tro at salig Charlie Chaplin nok nikker bejaende til sin disippel mens han hvisker et stillferdig «husk min sønn, begrensningens utfordringer…»

Personlige vitnespyrd skal man alltid låne begge ørene til. Også derfor er det all mulig grunn til å notere seg alle andre steder enn i glemmeboken Christian Eriksen forklaring på hvorfor han har fått kraft til å stå fram i sin solo-debut-forestilling «The One And Lonely».

«Dette er noe jeg alltid har drømt om å gjøre, men aldri våget. Nå har jeg passert 40 år og gidder ikke bry meg mer. Nå skjer det!», har han betrodd sine nærmeste i Stavangerens scenerom, mens disse har lagt til for egen regning og risiko: «The One And Lonely er en humorforestilling hvor ingen oppskrifter følges i jakten på det genuint morsomme!»

Mindre kan det selvsagt ikke være. I hvert fall ikke når Christian Eriksen debuterer som en scenisk solokomediant og hans skuespillerkollega Nina Ellen Ødegård debuterer som regissør. Det er imidlertid ikke første gang denne duoen opptrer sammen på samme scenegolv. Jeg så dem sammen for første gang i 2003 da Rogaland Teater gjenoppsatte Ajax sin «Gudlabadne te na mor». Christian Eriksen spilte «Gudlabadne» og Nina Ellen Ødegård hans hjertes utkårede, «hu Jenny», i en oppsetning som må ha hatt – dersom det er riktig at en god latter forlenger livet – en betydelig kostnadsside for folketrygdens pensjonsutbetalinger. Folk lo seg såkalt skakke i Torfinn Nags regi, og med en latterskapende Sally Nilsons som Pedersgadås elleville vaktbikkje for sin enbårne godgutt.

Også denne gang var det betydelige og medrivende latterbølger under duoens sceneprosjekt – karen på setet bak meg gapskrattet for eksempel fra forestillingen ble innledet med brask og atskillig bram til den ble avsluttet med sordin - som fylte Stavangeren og skylte inn over denne komediantenes utvilsomme mangekjemper.

Christian Eriksen beveger seg – uhyre plastisk og gymnastisk for øvrig – over storparten av revylivets fasetter og toneganger, og demonstrerer med all mulig tydelighet at for han skal ikke noen sider av og ved teatrets tematikk være uprøvd. Han kaster seg uti det med hele seg i en oppsetning som imponerer med sin presisjon i alle ledd.

Dersom det skulle hviskes en liten bisetning fra 5. rad måtte det være en påminnelse om en gammel læresetning: Du skal slutte mens publikum vil du skal fortsette framfor å holde på mens de lurer på hvorfor du ikke har stoppet. «Piano-aktøren» og «værobservasjoner» er eksempler på stramme og treffsikre innslag som oppfyller dette kravet. 
Når instruktør og sceneaktør oppsummerer premieren, kan de gjerne bruke pussepapiret fra disse innslagene på eksempelvis numre som «filmfremviser Rugaas» og «limerick-seminaret».

Forestillingen som helhet vil nok tjene på en liten innstramming, hist og pist.

«The one and lonely» er imidlertid blitt en solid forestilling som skaper en lattermild og lystig stemning i salen. Premieren ble belønnet med både trampeklapp og stående applaus fra en fullsatt sal, og utgangsreplikker som «jøje meg, så gøy det va»….