Kultur

Han som aldri ga opp

Hva får du hvis du kombinerer et brennende miljøengasjement med politisk rap, listepop og en humpete vei til suksess? Sannsynligvis får du Tommy Fredvang.

Han sitter framoverlent mot den buede PC-skjermen i studioet sitt i Stavanger. Skjermen, som er like bred som tre vanlige skjermer, er omkranset av høyttalere på hver side og et keyboard på pulten under. På gulvet ligger det gitarkasser og i et hjørne står en mikrofon. På veggene henger bevisene på og minnene om at han har fått det til som musiker. Det er her inne han gjør alt som har med musikken hans å gjøre; spiller inn, redigerer, mikser og promoterer.

– Da jeg begynte med musikk spilte jeg bare kassegitar, men så ramler du inn i dette her, sier Tommy Fredvang, og nikker mot redigeringsprogrammet som vises på skjermen.

– Vokalredigering alene kan ta en hel uke. Folk forstår nok ikke helt det. De tror jeg er han som bare står der og synger, men de vet ikke at jeg produserer mesteparten av tingene mine selv. Det er en syk jobb. Det er ikke bare å gå på scenen, ta en gitar og synge. Det har kostet blod, svette og tårer å bygge dette. Men folk tror vi bare ga ut en sang og så gikk det bra, sier han, og henviser til kvartetten Stavangerkameratene som han utgjør en fjerdedel av.

– Men det har jo lønnet seg? Alt strevet? 

– Ja, men det hadde ikke skjedd hadde det ikke vært for de 10–15 årene jeg la ned før det. Vi er fire sjeler som kanskje ikke fikk det helt til, så kom vi sammen og så ble det noe magisk, sier Tommy.

Men mer om det senere. For det var i dette rommet han spilte inn soloalbumet han ga ut i september – «Har deg på hjernen». Det første soloalbumet på ti år, og det aller første på norsk. Kreativiteten hadde flommet over lenge, og på tross av koronaen måtte albumet få se dagens lys.

###

Over PC-skjermen i studioet henger et bilde av Tommy og kjæresten. Foto: Tone Helene Oskarsen.

– Jeg hadde planer om å holde litt igjen, men folk trenger musikk nå. Og dessuten, hvis jeg skal promotere denne platen om et år så er jeg allerede videre og klar med noe annet. Noen ganger må du bare slippe det fri, så får det bli som det blir og leve sitt eget liv. Jeg hadde ikke klart å engasjere meg i noe jeg var mentalt ferdig med for ett år siden, sier Tommy.

LES OGSÅ: Gir ut soloalbum: – Det blir vanskelig å toppe dette (+)

Når man slipper et album kommer det som regel en påfølgende turné med på kjøpet, men denne gangen ble det ikke helt sånn. Da platen kom gjorde Tommy to show i hjembyen. For ham var det viktig å vise publikum platen sånn den er. Derfor ville han ikke nedskalere, noe som resulterte i et fullt popshow med lyd, lys og sceneshow.

– Men nå tror jeg at jeg må lage det i en ny innpakning og reise på akustisk turné med platen. Jeg leker i alle fall med tanken. Jeg kan ikke reise landet rundt med et sånt popshow i disse tider. Da er jeg…

– Personlig konkurs? 

– Ja. Det går ikke. Det har jo blitt en del snakk rundt kompensasjonsordningene, men en musikerlønn på 500.000 kroner er ikke er det samme som en advokatlønn på 500.000 kroner. Vi må bruke 200.000 av den halve millionen på å investere i nytt album. Vi må starte litt på nytt hver gang, investere store deler av inntekten og håpe at spagettien henger på kjøleskapet. Og det er det jo ikke alltid den gjør.

I løpet av sommeren og høsten har han mistet konsertoppdrag både som soloartist og med Stavangerkameratene. Et lite plaster på såret er at kameratene skal være med i NRKs adventsserie «Til deg fra meg», hvor programleder Per Sundnes møter mennesker som gir bort en julesang i gave til noen andre. I andre episode, som sendes 6. desember, blir Stavangerkameratene og låten «Himmel på jord» gitt vekk. Deltakelsen i programmet førte til at de like gjerne spilte inn julesangen.

– Vi hadde egentlig bestemt oss for å ikke gjøre julesanger, men så kom dette programmet. Og da passet det seg bare. Pluss at «Himmel på jord» er den julesangen vi synes er aller finest, sier Tommy om den rykende ferske låten som ble sluppet fredag 27. november.

For Tommy som artist har det vært både fordeler og ulemper med koronaen. Fordelene er at du får et mer lyttende publikum. Et publikum som legger mer merke til detaljene, til tekstene og til innsatsen fra de andre i produksjonen – som koringen, lyssettingen eller lydmiksen. Man blir litt tvunget til å forholde seg til det som skjer på en annen måte enn når man kommer dritings inn på en konsert og synger med på refrengene. På den andre siden savner han det òg. Det var merkelig å gå på scenen, med full energi og stor produksjon, mens folk satt pent og pyntelig rundt bordene sine. Det hele opplevdes litt som et antiklimaks, forklarer han. Ikke konserten i seg selv, men det faktum at du ikke får reist rundt og gjort del to når albumet endelig er ute.

I tillegg til soloalbumet under eget navn ga også Tommy nylig ut et annet album – «Metamorphosis». Albumet kom for drøye tre uker siden og er gitt ut under artistnavnet MATR (uttales matter, som i «å bety» på engelsk). Tommy har skrevet låtene, produsert noen av dem og i tillegg både sunget og rappet (!) på alle. Plata er «kjempepolitisk» og Tommy legger ikke skjul på at han er inspirert, eller kanskje heller provosert, av en viss president.

– Selv om man sier det aldri har vært roligere i verden oppleves det som kaos. Spesielt etter at vår gode venn flyttet inn i det hvite huset har det vært så mye støy. Det har blitt sagt så mange ting som gjør at det rykker i moralkompasset mitt, sier han.

Tommy har aldri rappet før, med unntak av under en episode av «Stjernekamp» i 2015, men han har alltid hørt mye på rap. Han liker uttrykksformen, og mener man får sagt mer i den sjangeren enn man gjør i pop.

LES OGSÅ: – En drøm å synge med Rita (+)

Rap-eventyret startet for alvor en dag på Gardermoen for noen år siden. Tommy hadde lest en nyhetssak om «hvitt sinne», og så kom linjene «Look at the white ragin’» og første låt på platen, «Life is a loan», bare ramlet ut. Det var som om det skjedde noe på flyplassen der. Han klarte ikke la være å gå i studio, og samboeren ga ham frie tøyler til å gjøre det han måtte gjøre. I to måneder sto Tommy i mørket og kjeftet inn i mikrofonen i studioet sitt.

– Det var noe som bare skjedde, men jeg har jo skjønt i ettertid at det var en propp jeg trengte å trekke ut. Jeg tror nesten jeg skrev to album på de to månedene jeg holdt på. Det var helt fantastisk, for jeg hadde så mye å si. Det var så lett å finne temaer, og jeg mente så mye om alt. Musikkvideoen til den første låten der er dessuten noe av det kjekkeste jeg har gjort, sier Tommy, som fort fisker fram videoen på YouTube når det kommer fram at undertegnede ikke har sett den.

Videoen er animert og minner om Super Mario slik Super Mario var før i tiden, men her er den lille italieneren byttet ut med USAs president. Donald Trump løper rundt, bomber Iran, kliner med Kim Jong-un og kjefter på Greta Thunberg før det hele avsluttes med den velkjente setningen «You’re fired».

– Kult, hæ?

– Ja, kjempekult! Men hvem er det som rapper, egentlig? 

– Det er meg.

– Hæ?

– Jeg vet det ikke høres ut som meg, men det er meg. På alt sammen. Alle låtene.

– Jeg ble litt satt ut, jeg? Jeg har jo hørt på platen, men jeg trodde det var noen andre som rappet…

– Det er mange som ikke synes det høres ut som meg. Det er ganske rart. Jeg har kanskje litt splittet personlighet. Det er jo ikke akkurat veldig likt det andre jeg har gitt ut, sier Tommy og ler.

Men at det ikke er likt det andre han gir ut, bryr han seg ikke om. Ikke nå lenger i alle fall. En periode skrev han låter både på norsk og engelsk, og plutselig fikk han spørsmål som «hvem er du egentlig?». Tommy fikk følelsen av at han måtte forplikte seg til det ene eller det andre, før han en dag tenkte «drit i det». Det som kommer må få komme, enten det er på engelsk eller norsk, rap eller opera. For hans del ble det viktig å lage musikk for seg selv og at musikken ble laget innenfra og ut, ikke utenfra og inn.

LES OGSÅ: Anmeldelse: Bra, bare så du vett det (+)

Men det var ikke før han traff de tre andre Stavangerkameratene at han begynte å bry seg mindre om hva alle synes. Noe av det første de ble møtt med, ikke fra Stavanger, men fra Oslo, var en litt sånn «å ja. Skal dere også gjøre dette nå? Skal dere også bli gitarkamerater nå?».

– Det var jo aldri intensjonen. Vi ble i utgangspunktet bare satt sammen for én jobb, men så utviklet det seg et brorskap gjennom all øvingen. Vi er jo en gruppe med to tidligere Idol-vinnere, en fra The Voice og en fra X Factor. Så det ble litt sånn oss mot… Ikke mot verden, men i alle fall mot dem i Oslo som lo av oss.

###

I studioet til Tommy henger bevisene på at han har fått det til som artist. Foto: Tone Helene Oskarsen.

Og så ble alt mye større enn de fire kameratene hadde sett for seg, noe Tommy har bevis på i studioet sitt. På veggen henger det gull-, trippelt platina- og platinatrofé for henholdsvis 2, 13 og 20 millioner avspillinger av låtene «Vekk meg opp» og «Bare så du vett det», i tillegg til debutalbumet «Stavangerkameratene».

– Ja, vi fikk jo… Ikke vist fingeren til kritikerne, men i alle fall satt skapet litt på plass. Nå er vi fire som kan stå sammen. Om alle river oss i filler har vi i hvert fall hverandre, sier Tommy.

Streamingtallene viser at publikum har tatt imot gruppen med åpne armer, selv om kritikerne ikke alltid har vært like positive. Men som en del av Stavangerkameratene har Tommy aldri opplevd å bli hatet av folk. Det fikk han derimot erfare da det ble offentliggjort at han stilte til valg for Miljøpartiet de grønne (MDG) i 2018. Det haglet av kommentarer på Facebook. Noen var positive, men de fleste negative, og kommentarer som «Nok en klovn i klovnepartiet» var å se.

– Det er ikke ofte jeg har opplevd at folk hater meg, men jeg så kommentarfeltene da jeg engasjerte meg. Det trigga noe i folk. De var forbanna.

Selv beskriver Tommy seg som naturelskeren og «tree-huggeren» i bandet. Hvis noen i familien prøver å drepe en flue er det Tommy som får dem til å stoppe. Så slipper han flua ut og lar den få fly. Finner han en humle på vei hjem tar han den med seg og gir den sukkervann. Noen synes det er skrudd, men han synes det er en fin ting. Han prøver å gå, sykle og ta buss så mye som mulig, og på turné har det hendt at de har vært ni mann pressa inn i én bil i stedet for å fly. Kjøttet kuttet han ut for mange år siden.

– Jeg skjønner at ikke alle kan bli veganere, klemme trær og bo i skogen. Jeg er klar over det. Men det er ekstremt viktig å ha noen stemmer som kjemper for den siden i politikken. Noen ganger tror jeg vi glemmer at vi er en del av naturen og at vi ikke klarer oss uten. Vi kan ikke bare ta ut av ligningen hele tiden uten å gi noe tilbake, sier Tommy.

LES OGSÅ: Tommy Fredvang stiller til valg

Han mener ikke at folk skal slutte helt å fly, slutte helt å kjøre bil eller aldri spise kjøtt igjen. Han er bare opptatt av at det går an å gjøre noe. Endre litt på vanene. Fly litt mindre, kjøre litt mindre bil og kanskje ha én kjøttfri dag i uken.

– Folk tror de skal bli fratatt så mye når det kommer til miljø. Ringvirkningene hadde vært så enorme om folk bare hadde gjort litt, sier en tydelig engasjert Tommy, som reiser seg høyere opp i stolen jo lenger inn i samtalen vi kommer.

Jeg har tydeligvis truffet en nerve. Han snakker om trær, luft og gamle indianerordtak. Om ringvirkninger, cruiseskip og rent drikkevann. Om mennesker, dyr og kardemommeloven.

– Den dagen vi ødelegger kloden er det ingen vits å diskutere eldrepolitikk eller skatt. Hvis du ikke har en plass å bo er alt det andre en unødvendig diskusjon. Økonomisk vekst står alltid øverst på listen, men hva med å sette det på andreplass for en liten periode?, spør han, og holder den ene hånden flat noen centimeter over den andre, før han bytter plass på dem.

– Det er ingen vits i å diskutere hvilken farge du skal male gangen hvis huset ditt holder på å råtne. Da bør du kanskje skifte kledning først, legger han til.

###

Foto: Tone Helene Oskarsen.

Sannsynligvis er det mange som mener at Tommy bare bør holde kjeft. Men han nærmer seg 40, og er ikke lenger så opptatt av hva folk mener. Ikke fordi han ikke bryr seg om folk, men fordi han ikke kan «ta inn» hele verden. Men i begynnelsen av karrieren og i ungdomstiden var han naturlig nok mer opptatt av det enn han er i dag. Han var redd for å bli mislikt, redd for å si noe feil og redd for at folk ikke skulle like musikken hans. Han følte ofte at han startet på minussiden når han traff nye mennesker. Han har opplevd, og opplever fortsatt, at folk ser på ham som en slags klyse. Boyband-klyse. Han aner ikke hvor mange fester han vært på hvor folk, etter å pratet med ham en stund, sier «Åja. Du er jo hyggelig. Jeg trodde du var en dritt.».

– Da jeg var yngre følte jeg at det var en kamp for å vise at jeg er en grei fyr. Folk er jo redde for det ukjente, og vi mener mye om ting vi ikke vet noe om. Det er ikke mer synd på meg enn andre, altså. Jeg hadde sikkert bare godt av det, for jeg har jo lært av det. Men det var både på godt og vondt for psyken min å oppleve det.

LES OGSÅ: Stavangerkameratene: – Nå tør vi nesten ta ordet «suksess» i munnen (+)

Han mener samarbeidet med de andre i Stavangerkameratene har fått ham til å se at jo, det går faktisk an å få det til. I tillegg har det gitt ham en styrke innad som har gjort ham tryggere på seg selv. For det har ikke alltid vært sånn.

Som så mange andre flyttet han til hovedstaden i ung alder. Han prøvde å være fornuftig og ta en utdannelse, men to dager før eksamen i Exphil. sprakk blindtarmen. Etter det prøvde han seg på næringslivsjournalistikk ved BI, men da Dagens Næringsliv plutselig dumpet ned i postkassen tenkte han «hvem er det jeg prøver å lure?». Han sluttet derfor på BI, og nok et avhopp fikk ham til å føle seg mislykka.

Som en slags terapi tok han opp gitaren. Han begynte å skrive låter igjen, og fikk på et tidspunkt spilt inn en demo i studioet til en kompis. På oppfordring fra en venninne som hadde hørt på demoen sendte han den til Liverpool Institute for Performing Arts (LIPA), også kjent som Paul McCartney-skolen, og kort tid etter ble han innkalt til audition. Han feilet på teoriprøven, men tok det igjen på den praktiske delen. Plutselig sto han på Gardermoen med pakka bager på vei til England.

Men heller ikke LIPA ble helt som han hadde håpet. Alle rundt ham hadde gått på musikklinjer og kunne musikkteori, og han følte han lå så langt bak alle andre. Selv om han aldri har hatt problemer med det praktiske har han aldri forstått seg på musikkteori. Han manglet selvtillit, og ga seg derfor etter ett år i Liverpool.

Tilbake i Norge var Tommy langt nede igjen. En kveld satt han i studioet, og resultatet ble låten «Wake up call». Han laget en video til låten, og da den begynte å gjøre det bra tenkte han plutselig «Nei. Fuck it. Jeg stiller meg i X Factor-køen».

Så gjorde han det.

– Jeg sto syv-åtte timer i kø for å komme på audition. Det eneste jeg tenkte mens jeg sto der var «dette skal jeg klare, dette skal jeg klare».

Og det gjorde han. Mange dører ble åpnet og ting begynte å skje, men så innså han at han hadde ramlet inn i en proffverden han kanskje ikke var helt klar for. Han følte det var for tidlig, men han var så lei av å gå i motvind. I dag føler han at han kan se tilbake på de gamle episodene og se når lyset forsvinner fra øynene hans. Han følte han ble stemt videre på ren empati, og han fikk de samme følelsene som da han gikk på LIPA. Da han røk ut var det nesten som en velsignelse.

Deltakelsen i X Factor førte til at folk visste hvem han var, og plutselig ble han invitert med på «Skal vi danse». Her ramlet han inn i en ny verden han ikke var klar for; kjendisverdenen. Rød løper og store fester. Han følte han mistet seg selv og at alt han gjorde var for å holde seg aktuell og tilfredsstille andre. Til slutt orket han ikke mer av røde løpere og smisking. Han solgte leiligheten i Oslo, dro hjem til Stavanger og kjøpte et hus, men havnet i en konflikt og tapte alle sparepengene.

Tommy tar en pause fra fortellingen og ser opp på meg. Trekker pusten.

– Herregud, det er mye tragedie i livet…., sier han, mens han puster ut.

– Jeg føler jeg ripper opp i alt igjen nå.

På et tidspunkt sa han opp den godt betalte jobben i Gramo og bestemte seg for å satse på musikken. For det var tross alt det som gjorde ham lykkelig. Når han fikk gjøre musikk på sin måte og skrive låtene sånn han ville skrive dem.

– Jeg innså at skapelsesprosessen er lang og at promoprosessen er kort. Hvis jeg ikke lager musikk for min egen del, og spagettien ikke henger på veggen, så sitter jeg igjen med ingenting. Men hvis jeg gjør det for meg selv hele veien og spagettien fortsatt ikke henger, så sitter jeg i alle fall igjen med noe.

###

Foto: Tone Helene Oskarsen.

Tommy tenkte at han i det minste måtte unne seg selv å prøve en musikkarriere, så fikk han heller gå på trynet en gang til, da. Men de første seks månedene var knallharde, og ingenting skjedde. Han begynte å lure på om han hadde lurt seg selv hele livet.

Men så skjedde det noe. Han ble han spurt om å gjøre en spillejobb med Glenn Lyse, Ole Alexander Mæland og Kjartan Salvesen, og med ett var Stavangerkameratene en realitet. Så ringte de fra NRK og ville ha ham med i «Stjernekamp». Kort tid etter ble han en del av ABBA-turneen sammen med Rita Eriksen, Inger Lise Rypdal, Espen Grjotheim og Jannike Kruse. Plutselig snudde alt.

– Det var en helt sinnssyk forløsning. Alt som har skjedd etterpå har nesten vært uvirkelig. Om alt skulle ende nå føler jeg at alt har vært verdt det, sier Tommy.

LES OGSÅ: Lokalt stjernelag med juleturné: – Vi må prøve å få publikum til å senke koronaskuldrene (+)

Fortsatt har han dager som er vanskelige og hvor han ikke er på topp. Men nå vet han at det går bra til slutt. Han har dessuten lært seg noen teknikker for å takle de dårlige dagene, mye takket være forfatteren Eckhart Tolle, som blant annet har skrevet flere bøker om å leve i nuet. Det er kunnskap Tommy har fått nytte av, og som har fått ham til å innse at det er greit å kjenne på at man er lei seg. Det er greit å ha en dårlig dag uten at hele verden raser sammen av den grunn.

Alt i alt mener han at livet er et eventyr. Helt uironisk, tror jeg, selv om han ler litt når han sier det.

– Vi er så opptatt av at alt skal være bra hele tiden. Men ting blir aldri bare bra. Det eneste som forandrer seg i livet er din egen evne til å håndtere det gode og det dårlige. Du må ta livet for det det er, og det er motsetninger. Det skal gjøre litt vondt òg.

Og det var kanskje det han mente da han helt i starten av intervjuet sa at ingenting hadde skjedd for fem år siden, hadde det ikke vært for alt arbeidet han la ned i 10–15 år før det.

– Men hva mente du med at dere var fire sjeler som kanskje ikke hadde fått det helt til? 

– Jo, vi hadde jo fått det til, men ikke helt. Min drøm forløste seg først da jeg møtte Stavangerkameratene, sier Tommy, og forklarer at han har drømt om å bli rockestjerne helt fra han var liten gutt.

Det er spesielt én episode han husker godt. Fra barndomshjemmet på Godeset i Stavanger. Lille Tommy klatret opp på klesskapet på soverommet. På anlegget spilte han Dire Straits’ «Money for nothing». Han bare ventet på at gitaren skulle begynne, men før det, litt over halvannet minutt med trommer. Alle som har hørt låten vet hvordan den bygger seg opp; hvordan det starter med de svake trommene, hvordan de etter hvert blir sterkere og hvordan det hele ender i det velkjente gitarriffet.

– Du-du-du! Du-du-du-du-dum, mimer Tommy mens han spiller på det usynlige trommesettet foran seg i kontorstolen.

Så kommer endelig riffet han har ventet på. Tommy hopper ned på kne i sengen. Han ser folkehavet foran seg. Hårene står på armene. Han er der. Det føltes helt ekte.

– Og så traff jeg de andre i Stavangerkameraten, og plutselig skjer det. Jeg får oppleve det, og jeg er der på ekte. Drømmen ble virkelighet, og de bildene jeg har båret på har manifestert seg i det virkelige liv, sier Tommy og reiser seg fra stolen.

Han går mot sofaen jeg sitter i og peker på et bilde på veggen bak meg. Jeg snur meg for å se. Bildet er av Tommy på en scene. Han står med ryggen vendt mot kameraet og ser utover et folkehav. Venstre arm ligger ned langs siden av kroppen, mens høyre arm er skutt i været. Pekefingeren peker oppover. Sannsynligvis står hårene på armene hans. For han er der. Helt på ekte.

###

Foto: Tone Helene Oskarsen.

Tommys fem favoritter:

Musikk: John Mayer eller Joyner Lucas.

Film: Inception.

Bok: Eckhart Tolle – «Lev her og nå».

Mat: Pizza margherita med løk eller persisk mat.

Sted: I studioet eller skauen.

Fakta om Tommy Fredvang:

* Født: 02.02.1982.

* Ga ut soloalbumet «Har deg på hjernen» i september.

* I slutten av oktober ga han ut albumet «Metamorphosis» under artistnavnet MATR.

* Deltar i NRKs adventsserie «Til deg fra meg». I episode to spiller Stavangerkameratene låten «Himmel på jord».

* Deltok i X Factor i 2009 og ga ut sitt første soloalbum året etter.

* Deltok i norske MGP i 2011 med låten «Make it better».

* I 2015 deltok han i NRKs «Stjernekamp». Kort tid etter ble han med i oppsetningen «Vi elsker ABBA» som har reist landet rundt.

* Har flere norgesturneer og mange millioner streams bak seg med Stavangerkameratene, som består av Tommy, Glenn Lyse, Ole Alexander Mæland og Kjartan Salvesen.

Mer fra Dagsavisen