Nyheter

Flere skomakere som Andersen

BYHISTORIE: Den gang en smilende skomaker Andersen sto fram i tv-ruten i innspurten til den søte juletid, visste de fleste barn hva de hadde i vente. De fikk et stevnemøte med en figur som oppførte seg så kjekt og koselig som datidens barneoppdragere i eteren forkynte.

Av: Engwall Pahr-Iversen

Skomaker Andersen var en velsett gjest i tv-ruten for gårsdagens oppvoksende slekt.

Da en godlynt og blid dansk skomaker Andersen slo seg ned i Sandnes i begynnelsen av 1890-årene, var det ingen av beboerne i tettstedet som ante hva de hadde i vente. De kunne av gode grunner ikke kjenne til at skomakeren slett ikke utelukkende holdt seg til sin skomakerlest, men praktiserte også de skjønne kunster. Han hadde stor sans for teatrets trylleri og trolldomskraft. I hans betydelige buk bodde en teaterscenens entusiastiske amatør.

Danske Andersen – som aldri ble benevnt med noe fornavn i den lokale teaterhistorie – var i det daglige formann på T. Lundes skofabrikk, men i de kveldslige timene pleide han sine skuespillerlyster. Det resulterte i starten på en forening som straks ble døpt til Det Dramatiske Selskab hvor skomakeren selv trakk i de fleste teatertrådene. Han valgte ut stykkene på absolutt egen hånd, og instruerte selv med milde danske konsonanter, de entusiastiske unge skuespillerne fra Sandnes.

Åpningsforestillingen til Det Dramatiske Selskab i Sandnes ble selvsagt en dansk klassiker, en vaudeville i en akt kalt «En søndag på Amager». Musikkspillet som den danske skuespillerinnen og instruktøren Johanne Louise Heiberg skrev både tekst og tone til, hadde urpremiere på Det kongelige Teater i København i 1848, og ble øyeblikkelig en kjempesuksess. Stemningen i skuespillet ble betraktet som «typisk dansk», og det finnes vel knapt noen danske amatørscene som ikke har hatt forestillingen på sitt repertoar gjentatte ganger.

Selv over 170 år etter at syngespillet ble finurlig formulert og instrumentert, er det fortsatt en fast sommerlige forlystelse ved flere danske teatre. «En søndag på Amager» ble også filmet i 1941. For det lette og lystige danske teaterlivet, har fru Heibergs lille bagatell hatt samme betydning som «Maktå på Straen» i sin tid hadde for Rogaland Teater. Den har vært satt opp med relativt jevne mellomrom, spesielt når økonomien har krevd en ekstra inntekts-innsats.

Nå var det ikke bare danskene som hadde stor sans for søndagsturen på «øya» Amager (hvor for øvrig flyplassen Kastrup ligger i dag), men også sandnesbuen falt fullstendig for det lune kjærlighetsdramaet som utspillet seg på en svært improvisert sceneoppbygning i Turnhallen. Scenen måtte nemlig være enkel siden den måtte fjernes hver gang turnerne skulle bruke salen for å bøye og tøye.

Folk strømmet til oppsetningene og nynnet etterpå – med varierende dyktighet og tonetreffsikkerhet – på de ni melodiene som avbrøt handlingsgangen. Spillet stoppet et øyeblikk mens skuespillerne sto fram på scenekanten og sang sine smektende sanger til pertentlig pianoakkompagnement. Mest populære var den forsøksvise friervisen, «Lisbet! Lisbet! O! hvor du er sød og net» samt den blyge bryllupssangen, «I Kongelunden skal bryllupet stå».

Så mange møtte fram til forestillingene at da skomaker Andersen fant ut at også alle gode ting må få en ende, kunne kasserer Høyland telle opp et overskudd på 100 kroner som prompte ble gitt til sognepresten slik at han kunne fordele beløpet blant de menighetslemmene som soknet til Fattigpleien. Livet på Amager skapte også liv i fattige hjem i Sandnes.

Skomakeren forsvant fra bybildet etter et par-tre års botid, og etterlot seg dermed også et tomrom i det etter hvert små-pulserende teaterlivet i Sandnes. Det døde rett og slett stille hen da den danske drivkraften og -fjæren ble borte. Sandnes forsvant stille og rolig ut fra det nasjonale scenekartet. I den grad det ble snakket om teater i Sandnes, var det til akkompagnement av minnenes melodi. Etter noen års pustepause, viste det seg imidlertid at det virkelig fantes et teaterliv også etter døden. Sigurd Asserson som senere skulle markere seg mest som nasjonal fiskeridirektør, var blant forgrunnsfigurene i den ungdomsgjengen som kollektivt renset lungene og blåste nytt liv i Det Dramatiske Selskab.

Nå var det imidlertid ikke lenger lettbeinte danske vaudeviller som sto på repertoaret. Asserson og hans teater-entusiastiske våpendragere holdt seg til det som gikk under betegnelsen «studenterkomedier», fortrinnsvis av svensk opphav. Også det var enkle farser og lystspill som ikke stilte særlige krav til dekorasjoner. Studenten Sverre K. Asserson gjorde for øvrig senere som skomaker Andersen; han forlot både Sandnes og teatermiljøet i byen. Han fant seg fort en annen plattform i livet som skulle sikre han både makt og innflytelse i vide kretser. Store Norske Leksikon forteller blant atskillig annet, også dette om Assersons innsats for fiskens gang i havet:
«Sverre K Asserson tok examen artium i Stavanger 1903 og ble cand.jur. 1907. Året etter begynte han på en livslang karriere i fiskeriadministrasjonen. Han fikk først en stilling som sekretær hos den norske fiskeriagenten i Hull i Storbritannia og ble deretter sekretær for handelssaker i Saltvandsfiskeriene (det senere Fiskeridirektoratet) i Bergen 1909. 1913 overtok han som norsk fiskeriagent i Hamburg i Tyskland. Det ble en viktig stilling i de turbulente år under den første verdenskrig, da Tyskland og Storbritannia konkurrerte om den norske fisken.
Assersons markedskunnskap og internasjonale erfaring, hans språkkyndighet og diplomatiske evner, bidro til at han 1918 fikk landets viktigste fiskeriembete, som direktør for Saltvandsfiskeriene, bare 36 år gammel.

Store deler av overføringene til fiskeriene under krisepolitikken i 1930-årene ble også administrert av direktoratet. Asserson sparte seg ikke og var stadig på reiser i inn- og utland for å sikre fiskeeksporten i en tid med sterkt truende proteksjonisme. Fiskerinæringens reisende ambassadør ble han kalt. En rivende utvikling var i gang da han plutselig døde av hjertesvikt på tjenestereise i Oslo underveis til København 1937.

Tross sin tidlige død fikk Asserson en rekke utmerkelser. Han var kommandør av den svenske Vasaorden og den spanske orden Al Merito Civil, storoffiser av den belgiske Leopoldorden og ridder av den polske ordenen Polonia restituta. En bronsestatue av Asserson ble reist av fiskernes organisasjoner og andre i fiskerinæringen utenfor Fiskeridirektoratets daværende lokaler i Bergen 1951. Fra 1987 står den på Bradbenken ved Norges Sildesalgslags hovedkontor.

Sandnes, teater, berg-og-dal-bane

Om teaterinteressen i Sandnes gjennom årene beveget seg som en berg-og-dal-bane på et tivoli – den gikk både sterkt opp og like bratt ned igjen – var det noe som sto fast i det ellers sterkt skiftende teatermiljøet i Sandnes, stedet hvor skuespillene ble framført. Enten det var byens egne krefter som iførte seg teatrets kostymer og framførte med vekslende tydelighet dikternes ord – eller det var tilreisende teatertrupper som slo seg ned på det lokale teatervaglet for en stakket stund – var det Turnhallen som dannet scenemiljøet. Det var det lokalet som var rammen rundt både den åndelige og fysiske svette.

Postekspeditør Egil Ikdahl – som var sønn av lærer O.J. Ikdahl som for øvrig medvirket i skomaker Andersens aller første oppsetning av «En søndag på Amager» – har skrevet noen minner fra turnhallens tid som teatersal. Han forteller for eksempel:

«I Kjeisargadå lå byens to skoler og Turnhallen, eller Gymnastikken som de da het. Den eides av Samlaget som ved gavebrev overdro den til Turnhallen. Foruten å være gymnastikksal for turnforeningen var den byens teater-, konsert- og festsal. Her opptrådte kunstnere av alle slag, fra virkelig stor og gode til de sletteste som noen gang har stått på en scene.

Hele sceneutstyret besto av et sett gebrekkelige kulisser med et stueinteriør på den ene siden, og et skoglandskap på den andre. Utslitt og delvis hengsleløst som det var, kunne det hende at en firkantet vindusåpning plutselig kom til syne i et tre, men en usynlig hånd var som regel klar og reddet situasjonen. Møbler og annet utstyr manglet helt.

Olaus Olsen var en stadig gjest, og det var ikke nei i vår munn når vi ble bedt om en stor tjeneste. Vi rendte rundt i nabolaget og fikk låne bord og stoler, stoler med plysj og dusker. Ja vi var også med på scenen, blant annet som korgutter hvor vi opptrådte i hvite kapper og svingte våre mødres kobberlamper som røkelseskar. Belønningen var alltid fribillett til forestillingen. Da vaglet vi oss på turnernes høye hest, og så og hørte bedre enn de på første benk.»

Nå var nok ikke teaterdirektør Olaus Olsen bortskjemt med å ha det rette teaterutstyret for hånden når han turnerte rundt om i landet. For Olaus var nok utstyret i Turnhallen i Sandnes omtrent som det han vanligvis ble tilbudt. Han var vel vant med å improvisere og gjøre maksimalt ut av lite. Sånn sett var teaterdirektøren som en liten etterkommer av Askeladden; alt kunne komme til nytte, det gjaldt bare om å vite når – og hvordan.

Mer fra Dagsavisen