Nyheter

Bokanmeldelse Åsa Linderborg, «Året med tretten måneder»: Ingen eier Åsa

Medienes desperate klikkjag brukte metoo til å ødelegge uskyldiges menns liv og rettssikkerhet, og fikk kvinner til å framstå som ansvarsløse offer og «skruller", mener Åsa Linderborg.

Bokanmeldelse: Dagbok

Åsa Linderborg: «Året med tretten måneder»

Oversatt av Nina Aspen, Gyldendal forlag

###

I det tredje av de mange dagbokinnleggene som utgjør «Året med tretten måneder», tirsdag 5. september 2017, skriver Åsa Linderborg om de nye skjermene som er hengt opp på veggene i Aftonbladet, der hun er kulturredaktør og kommentarskribent. Den viser antall leserklikk på artikler i sanntid, i søyler og tall.

I bokas første innlegg skriver hun om en telefonoppringning: En ukjent mann som i sin tid kjente faren hennes sier at faren ville vært stolt av henne. Hun må stå på sitt, sier mannen, «Vi er mange som holder med deg».

Neste innlegg tar for seg tanker i dusjen etter sex med mannen sin, «P. Hun grunner over at kroppen og ansiktet eldes – hvor mye av dette ser P? Et par uker senere er det bokmesse i Göteborg, der Linderborg har stått hardt på at også den høyreekstreme avisa Nya Tider må få delta – messas tema er tross alt ytringsfrihet.

Les også: Brua raser og jobbene forsvinner, men førti sjeler klorer seg fast i bygda myndighetene vil legge ned (D+)

Tonen er effektivt satt.

I «Året med tretten måneder» drar Åsa Linderborg leseren gjennom et omkalfatrende år i livet sitt, profesjonelt som privat. Stikkord er digitalisering og klikkjakt i media, det etter hvert havarerte forholdet til «P" og tanker rundt egen aldring, samt forfatterens bakgrunn og tilhørende politiske forankring på venstresida i ei tid da verden rundt dreier mot høyre.

Hvem er hun etter at P forlater henne, nå som hun er blitt en kvinne som ikke lenger får hat-e-post der avsender vil knulle henne til fornuft, men hat-e-post der avsender mener hun er dum, sliten, gammel.

Les også: Hva er det med krimforfattere som gjør at de hele tida dreper unge kvinner?

Dessuten, aller mest, skriver Åsa Linderborg om den svenske offentligheten. Idet metoo treffer söta syster med voldsom endringskraft, og skyller mang en «herre»-mann ned fra pidestallen, står hun imot det hun karakteriserer som en klikkjagende heksejakt. Hun minner om at presseetikken fremdeles må holdes i hevd.

Ifølge Linderborg selv gjør det henne upopulær både blant klikkåte kollegaer i eget og andre medier, og blant feminister som lar seg rive med av metoos «mannehat». Hun mener likevel hun har rett, og at «vi er mange som holder med deg».

Les også: Giske har møtt den politiske veggen. Men er han ferdig? 

En kjapp presentasjon: Åsa Linderborg er ingen hvemsomhelst. I ti år, fra 2009 til 2019, var hun kulturredaktør i tabloidavisa Aftonbladet, der hun lenge hadde vært en profilert og omdiskutert kommentator og kritiker. I 2007 ga hun ut selvbiografien «Meg eier ingen», om sin oppvekst som datter av en alkoholisert arbeiderklassefar og en mor som forlot dem. Boka ble en bestselger, siden film.

Les også: Vigdis Hjorth skriver igjen om mødre og døtre, i en bok som er tilbake i samme sporet som Arv og miljø (D+)

Linderborg er med andre ord et kjent ansikt og en sentral kulturelitekjendis i Sverige. Dessuten en ekte norgesvenn – hun deltar stadig i debatter, panelsamtaler og sceneintervjuer her, om alt fra høyreekstremisme og arbeiderbevegelsen, via feminisme og innen- og utenrikspolitikk, til ren litteratur- og kulturkritikk. Hun gjentar flere ganger i boka at den norske offentligheten er sunnere enn den svenske, der meningsrommet er så trangt.

Les mer: - Alt i Sverige dreier seg om innvandring, om De Andre, sier Linderborg 

Hovedtesen i «Året med tretten måneder» er klar: I sitt jag etter lesere, publiserte svenske medier dårlig underbygde metoo-saker som aldri skulle vært publisert. Hennes egen avis, Aftonbladet, var delaktig i at den svenske teaterregissøren Benny Fredriksson tok sitt eget liv. Hun skrev selv krast om ham, og angrer voldsomt.

Samtidig var Aftonbladets egen skribent, Fredrik Virtanen, anklaget for voldtekt, en anklage kvinnen som framstilte den, Cissi Walin, siden har blitt dømt for. Mange andre medier ble også dømt i det svenske presseetiske organet tilsvarene PFU, men det skjedde etter den perioden Åsa Linderborg skildrer i boka.

«Metoo har forvandlet synet på oss kvinner til å være noen skruller som ikke vet hva vi gjør. Medienes ansvar for dette er blytungt», skriver hun 12. mars 2018.

Les også: «Det er vanskelig å forstå at Trond Giske har blitt og blir behandlet nærmest som en voldtektsmann»

To måneder tidligere, den 5. januar, skrev hun at «I metoo er det bare to brikker med i spillet: forbryteren, som gjøre til en representant for alle menn, og det kvinnelige offeret, som er blottet for ansvar eller handlingsrom. Hvordan er det mulig av vi diskuterer metoo uke etter uke uten å snakke om forelskelse og tiltrekningskraft, om følelser og skuffelser. Alt er så instrumentelt og fysisk, for det er jo bare handlinger som det kan reises tiltale mot, aldri følelser, tvetydigheter, invitasjoner, utforskninger, anger».

Les også: Iselin Shumba er en woke bitch. Det gjør ikke jobben hennes tryggere, akkurat (D+)

Åsa Linderborg tenker på alle mennene hun selv har tvunget seg på. Men skildrer også ubehagelige situasjoner hun opplever selv, i 2017–18. En innpåsliten låsesmed. En nordmann som insisterer på å møtes hver gang hun besøker Oslo, faktisk så insisterende at hun avlyser et arrangement fordi hun ikke orker ham.

Les også flere bokanmeldelser, forfatterintervjuer og litteraturnyheter i Dagsavisen Nye bøker

Linderborg skriver godt om livet som tekstprodusent, om tempo og faren for å bli revet med. Hun er sint, blant annet på grunn av bokmessa, idet hun skriver krast om Benny Fredriksson. Etterpå kan hun ikke huske å ha gjort det. Jobben er for henne et trygt sted, slik er det for klassereisende, mener hun.

Klassekompasset er ofte på. Hun vokste opp fattig, nå er hun høytlønnet. Igjen og igjen skriver hun om nyinnkjøpte bluser, om nær daglige restaurantbesøk, om dyre viner og andre klassemarkører. Påstår at hun ikke interesserer seg for kropp, men skriver likevel masse om det, sin egen og andres. Påstår også at hun ikke liker mingling, men er hele tida i selskaper og på ulike arrangementer, namedropper en jevn strøm skandinaviske medie- og kulturprofiler hun møter og kjenner.

Som hun selv påpeker, er det en selvmotsigende bok også på andre punkt. Den ene dagens halvferdige tanke slås i hjel av neste dags skråsikre konklusjon. Mye av kritikken kommer hun selv i forkjøpet, i bokas etterord. Ja, Åsa Linderborgs forhold til menn virker definitivt som mat for terapi – selv om boka er full av kvinner hun tilbringer mye tid sammen med, mener hun selv å mangle venninner, fortrolige, kvinnefellesskap. Hun lander oftest hos mennene, tryggest der. Hun er full av klasseskam og klassetrass, og peker på det hele tida. Selv savner jeg mer om bøkene hun leser og hva hun tenker om dem, og kunne gjerne sluppet alt maset om mat og treningshat.

Hun kaller effektivt fram leserens empati idet Benny Fredriksson begår selvmord og hun selv forlates av mannen med kun fire dagers mellomrom. Men også leserens irritasjon. Den forlattes selvmedlidende sutring. Hennes krampaktig selvvalgte blindhet for at metoo også var en viktig, livsstyrkende øyeåpner for mange, ikke bare en vill og ødeleggende kraft media misbrukte. Og skriver hun egentlig om alle de dyre blusekjøpene for å vekke leserens misunnelse?

Les også: Tøff på Tinder og "proaktiv" på jobbjakt. Man blir drittlei! (D+)

Året med tretten måneder viser én sannhet om mediene og metoo. Åsa Linderborg argumenterer godt for at mye gikk galt. Måten hun selv har innrømmet feil på, er forbilledlig, noe ikke minst media kan lære av.

At jag etter klikk kan fordumme og ødelegger mye av det beste og viktigste media, er et viktig budskap, lett å skrive under på. Kjappe utfall og billige personangrep klikker best. Men er de dermed viktigst?

Mer fra Dagsavisen