Jeg har ikke svaret. Jeg kjenner imidlertid at tankekorset ruver mest når jeg vet at tiden fram til døden, var preget av det som med bedemannsbokstaver gjerne betegnes i dødsannonsene med ordene: «Måtte gi opp kampen etter å ha kjempet både hardt og lenge.
Budskapet om Rogalands Avis snarlige død, førte meg ut på assosiasjonenes og takknemlighetens veier. Derfor er det all grunn til å takke og prise. 1ste Mai var en avis som lærte meg å lese som femåring – og Rogalands Avis et blad som jeg har begått skriverier i siden 1960-tallet.
Sandnesbuen Jonas Theopile Schanche Jonasen har en betydelig del av skylden for at jeg ble journalist. Far min jobbet på Rogaland Felleskjøp og var i forbindelse med jobben, også kommisjonær for avisen Nationen og dessuten en slags kontaktperson til de to bondebladene som Fellesen jevnlig forsynte med økonomisk kraftfôr og livskraft, Dagbladet Rogaland og Bondevennen.
Denne faderlige forbindelsen gjorde at jeg gjennom folkeskoleårene ofte møtte redaktørene i disse organene. I Bondevennen var redaktøren en forunderlig fyr som ingen kalte ved hans rette navn, men utelukkende omtalte som «h.aa». Han minnet meg om en forunderlig menneskeblanding av en haugtuss og en fossekall når han vandret omkring i landskapet iført sin altfor side frakk og sin litt for store hatt. «h.aa» så alltid ut som om han var på vei til et marken eller to – og det var han vel som oftest også.
Redaktøren i Dagbladet Rogaland var en ganske annen fasjonabel fremtoning. Med sin bornerte bart, sin kritthvite, alltid nystrøkne skjorte og sin svært så kunstnerisk knyttede sløyfe, så han ut som alt annet enn en redaksjonell sjef for en bondeavis med et trangbølt kontor i BULs gamle bygg i den øvre av holmegatene i Stavanger.
At han i tillegg var gift med en operasangerinne, gjorde han enda mer eksotisk i mine øyne. Riktignok hadde hun aldri vært tilknyttet Metropolitan i New York, men hun hadde et navn, Soffi Schønning, som gjorde at hun utmerket kunne ha passet inn på plakaten. Til gjengjeld hadde hun vært solist både ved Stockholm-operaen, Covent Garden og Glyndenbourne operahus. Hun var et stort navn innenfor sangens verden, og hadde – og var fortsatt for øvrig - en aktiv fødselshjelper for flere unge sangere.
Nå var heller ikke Jonas Schanche Jonassen noen vanlig redaktør i en avis med særlig sikte mot Rogalands bondestand. Rett nok var han selv runnen av bonde- og presteætt på Skeiane i Sandnes, mens hans arbeidsplass hadde i årevis vært på den internasjonale arenaen hvor han på 30-tallet intervjuet både Hitler og Mussolini. Han takket for seg i dagbladet Rogaland da han fylte 60 år – omtrent på den tiden da jeg forlot folkeskolen og ikke lenger fikk høre hans faste formaning: «Skriv og les – les og skriv – så går det bra». Far min furnerte han ofte med mine stiler fra folkeskolen.
Det var også en stil fra folkeskolen som skaffet meg den første spalteplass i avis. Det var min eksamensstil fra folkeskolen som lærer Barkved i en slags begeistringsrus sendte til Aftenbladet som et eksempel på hva elever på Kvaleberg kunne få til. Stilen hadde som tittel «hobbyen min» og jeg skrev om frimerkesamling. Da min mor så stilen i avisen, var hennes første replikk: «Du har da aldri samlet et frimerke», hvortil jeg svarte at jeg hadde lest en lang rekke bøker om frimerker og frimerkesamling. Hennes svar var: «Har du tenkt å gjøre som Bjørn?» Hun refererte til bror min sin gode kompis Bjørn Bjørnsen som da var journalist i RA, og som senere skulle sikre seg en solid plass i journalist- og forfattermiljøet.
Sett i etterhånd, har min livsbane blitt styrt av tilsynelatende tilfeldigheter. Som tenåring begynte jeg i Stavanger Musikkorps hvor dirigenten, fløytisten Hans Schøyen, etter kort tid spurte om jeg ville gjøre mer ut av mitt fløytespill. Jeg kunne få gratis undervisning hos han hver lørdag. Da organiserte han Stavangerensemblets og byorkesterets notearkiv i det gamle krinkastingsbygget ved klinikken.
Der dukket også dirigent Karsten Andersen jevnlig opp, og bestemte at jeg burde bli leder for Byorkesteret i Kardemomme by som barneteatret skulle sette opp. Thorbjørn Egner var ikke helt begeistret for at hans figurer skulle fremstilles av barn, og mente at det ville være et pluss at den fløytespillende trikkefører Andersen, ble tolket av en tenåring som også kunne håndtere instrumentet.
Den oppsetningen førte til at jeg ble engasjert av teatersjef Bjørn Endreson til å lage og lede orkesteret for de neste oppsetningene til barneteatret. Som en konsekvens av teatertilværelsen, møtte jeg også jevnlig Knut Joner og Harald Riis i RA. De treffene resulterte i at jeg ble RAs kinoanmelder i Verdensteatret. Det lærte meg å skrive kjapt - og etter hvert konsist – anmeldelsen skulle maksimalt utgjør «et halv flak», og være levert absolutt senest kvart på ti etter at forestillingen begynte klokken 19.
Anmelderiene innebar også at jeg måtte jevnlig møte opp hos kinosjef Tjøl Oftedal for å få billetter – i tillegg en orientering om at han ikke bare hadde være mangeårig leder av RAs kontor i Sandnes, men også avisens fungerende redaktør mens den satte redaktør heller vandret i stortingssalene enn i redaksjonslokalene på Fiskepiren. Oftedal unnlot heller ikke å gå gjennom mine anmeldelser, og advarte meg mildt «mot å bli for kjekk og morsom i stilen. Stryg når du sjøl syns du e goe», var gjerne de fornuftige ordene som fulgte meg ut fra kontoret hans i Filmteatret.
Summen av disse tilfeldighetene, ble en påfølgende feriejobb i Rogalands Avis med et etterfølgende tilbud om å fortsette som journalistlærling. Mine studieplaner utenlands, ble dermed byttet bort mot en nærmest døgnlig tilværelse i RA-lokalene på Fiskepiren for å suge lærdom hos fenomenale journalister og typografer. Det ga meg innpass i et stimulerende og kreativt miljø hvor journalister som Knut Joner, Magne Vestbø og nattredaktør Charlie Jansson sørget for at jeg også fikk en sosial-journalistisk trening og trimming.
En ny tilfeldighet førte til et nytt bukkesprang. På den daglige morgenbønnen - hvor dagens avis etter evne ble planlagt – spurte daværende redaktør Peder Næsheim en morgenstund: Kan eg i ein ledar kall bystyret for en «hønseflokk»?
Siden ingen av staben svarte, stilte han derfor spørsmålet direkte til yngstemann, lille meg. «Siden du e begynte her, ka syns du om det?» Mitt svar var preget av min opplæring fra de utmerkede læremestrene, så det var ikke til åmisforstå: «Eg syns de e kje bra. Dorr e jo mange flerne hannar enn høner i bystyret»
Åpenbart likte Næsheim svaret, for han utnevnte til fast referent når han dro omkring på debattmøter under sin valgkampanje før valget i 1965. Det lærte meg å referere presist – og skaffe meg et underlig og stort kontaktnett – i tillegg til at jeg, som Trygve Bjarne Klingsheim jevnlig poengterte – «befridde redaksjonen for den kalk det var å henge i Peders tale-turne».
Glemmer aldri Joranger i frakken
Av de mange persoer som passerer revy i minneboken fra Fiskepiren, dekker tegner Knut Joranger mange sider. Den knøttlille resepsjonen lå i annen etasje hvor kveldsjournalisten hadde sin arbeidsplass. Resepsjonen inneholdt også avisens bedrøvelige fotoarkiv og periodevis virkende båndopptaker. Høyt oppe på veggen hang en gammel radio som utelukkende tok inn sendingene fra riksnettet. I en krok, nær ved en ovn som sjelden ble brukt av brannmessige årsaker, sto en slitt gammel stol med dårlig sete.
På den stolen satt kveld etter kveld Joranger, og fant tilsynelatende et velbehagelig seteleie. Han var som en slags huskatt i kveldsredaksjonen. Han bodde like i nabolaget, men de aller fleste kveldstimene, tilbrakte han på sin faste redaksjonsstol. For han var nok kveldsredaksjonen hjemme. Det kunne ofte virke som om han var av den oppfatning at borte var best.
Fortsatt husker jeg vel noen kvelder hvor den gamle skuespiller Olafr Havrevolds spesielle stemme strømmet ut fra radioen, mens han resiterte, ja egentlig spilte, «En handelsreisende død». Joranger satt på sin stol, med hatten og frakken på, og fulgte nøye med. Han levde seg inn i handlingen. Han lo og han gråt. Han tok inn i seg hver eneste stavelse som lød fra radioens høyttaler.
For en ung kveldsjournalist var det som en festkveld. Han hadde aldri sett noen tilsvarende innlevelse. Aldri hadde vel heller Olafr Havrevold hatt maken til publikummer. Joranger var trollbundet av fortellingen og fortelleren. Bare gudene må vite hvor han følte seg hensatt. Han var i hvert fall ikke åndelig til stede i redaksjonen. Det var utelukkende fysisk.
At han hadde sin hatt og frakk på mens han satt i kveldsredaksjonen, hadde sin naturlige forklaring. Dersom mot all formodning, en av redaktørene i en slags vanvare skulle dukke på kvelden, var Joranger straks beredt til å forlate stolen og rommet. Han hadde sin respekt for autoritetene og ville som han sa, «ikkje vær te bry for någen». Eller som han også ofte sa om redaktørene: «Eg tror kje di lige at eg sidde her.»
Også i det hadde han nok atskillig rett.