90 år er gått siden det en vårdag dukket opp i bybildet en fyr som presenterte seg som major McLaren og som sa han at han skulle undersøke mulighetene for å opprette en direkte flyrute mellom Stavanger og New York via Grønland. Også den gang rivaliserte Stavanger og Bergen om det meste.
McLarens oppdragsgiver var etter hans eget utsagn, det amerikanske flyselskapet Pan American. Det var en oppdragsgiver som passet godt inn i arbeidet til den lokale «flyveplass-komiteen» med skipsreder og konsul Ole Bergesen som drivkraft. Komiteen kjempet for at Stavanger skulle få en plass på det internasjonale flykartet selv om byen ikke hadde noen flyplass på land, men utelukkende på sjøen. McLarens gjentatte antydninger om Stavanger som en mulig internasjonal flyhavn, var som søt musikk i ørene til Bergensen & Co.
Bergenserne hadde nemlig alliert seg med kaptein Hjalmar Riiser Larsen som mente Bergen var det naturlige norske knutepunktet for en eventuell atlanterhavsflyging. Flyplasskomiteen i Bergen følte seg nokså sikre på at Riiser Larsens ord ville veie tungt i den nasjonale vektskålen når landingsplassen skulle velges for en framtidig og luftig atlanterhavsoverfart.
Derfor var den amerikanske utsendingen gull verdt for den lokale komité som tok seg av han på aller beste måte. Han ble vist de ulike alternativene som fantes for en framtidig flyplass. Han ble tatt med til Sande i Randaberg, vist et mulig sted ved dagens Revheim kirke, fikk sett en mulighet på «Maldesletten», og ellers ble dagens Forus-område vist fram. Den amerikanske gjesten fikk også studert Hafrsfjord som en mulig landingsplass for sjøfly.
McLaren var mer enn interessert. Han lyttet og la ut, og ble en populær deltaker i det lokale selskapsliv. Selv om det handlet om luftfart, gled han åleglatt inn i det lokale miljøet. Han fortalte at det påtenkte ruteflyet allerede var på plass i Berlin, og at planen var å fly det snarest mulig til Stavanger, via Göteborg. McLaren var sikker på at Stavanger ville ha en strålende framtid som internasjonal flyarena. Mulighetene var mange.
Og alle hjerter gledet seg inntil en beskjeden melding kom fra hovedstaden en slett ikke vakker sommerdag. Den fortalte at en velkjent sveitsisk svindler ved navn Keyser var blitt arrestert for hotellbedragerier i Oslo, og nå skulle utvises. Fra Oslo-politiet fikk politiet i Stavanger bekreftet at vedkommende hadde operert på flere steder i Norge som amerikaner og hadde kalt seg for McLaren. Da meldingen kom, gjemte den lokale flyveplass-komiteen seg bak en svært nyreist mur av taushet, og forsøkte etter beste evne å distansere seg fra McLaren ….
Nå var imidlertid ikke alt som «McLaren» hadde fortalt den lokale komité dikt og fanteri. Pan American var interessert i å starte en transatlantisk flyrute hvor Norge skulle være med. Den skulle gå fra Canada/New York-Grønland-København og til Norge. Når København var satt på ruteplanen, skyldes det at det var en helt klar dansk forutsetning for å få benytte Grønland som mellom-landingsplass.
Pan American hadde imidlertid sendt ut en egen representant som skulle sjekke øandingssteder langs ruten. Det var den allerede verdensberømte flygeren Charles Lindbergh som i 1927 var den første som fløy alene over Atlanteren. Siden hadde han sammen med sin ekteskapelige millionøse, Ann Morrow, foretatt en rekke dristige flyginger verden rundt. Dessuten hadde ekteparet opplevd en familiær tragedie. I mars 1932 ble deres to år gamle sønn kidnappet, og senere funnet drept.
Sommeren 1933 satte ekteparet kursen mot Europa for å finne de beste landingsstedene for en Atlanterhavs-rute. Når Stavanger-folk drømte om å få besøk av Lindbergh, hadde det sammenheng med henvendelse byen hadde fått fra oljeselskapet Vacuum Oil. Det ville leie lagringsplass for 50 kilo olje og 500 kilo bensin til det som ble kalt for «flyoperasjoner». Senere ble bestillingen endret til å gjelde 800 liter bensin, og et sterkt ønske om at det måtte ligge klar en fortøyningsbøye for fly i havnebassenget.
16. august fikk de lokale avisene en telefonisk melding fra NTB. Den fortalte at Charles Lindbergh og hans kone Ann hadde landet på Island. Opprinnelig skulle de ha landet i Reykjavik, men sjøen var såpass sterk at de måtte gå ned ved Vidøsund. Hvor ferden videre skulle gå, var imidlertid Lindbergh helt taus om. Folk som kjente flygeren, undret seg ikke over tausheten. Han var ikke en mann av mange ord. Tvert om understreket Lindbergh at han foretrakk å handle framfor å prate.
Til gjengjeld pratet de lokale aviser med Hjalmar Riiser Larsen som sa at det slett ikke var for sent på året til å ta en tur til Norge og eventuelt Stavanger. Verken han eller den amerikanske legasjonen visste imidlertid hvilke planer Lindbergh hadde. Han ville være i fred og følge sine egne ruteopplegg.
Lenge var det taust om Lindbergh. Den lokale «flyveplass-komiteen» holdt seg imidlertid i aktivitet. Den beregnet at det ville være behov for omkring 500 mål til et flyområde. Det måtte i hvert fall ha to landings- og startbaner på 300–400 meter, men uten at de behøvde å være særlig brede, som det het fra komiteen. Et område ved Stokkevannsbotnen på Forus pekte seg ut som det mest velegnede.
26. august kom Lindbergh igjen inn i avisbildet. Telegrafisk orienterer han verden om han samme dag klokken 10.32 ville forlate Lerwick med kurs for København. Samtidig ba han om å få alle nødvendige meteorologiske data om Skandinavias sentrale byer. Samme ettermiddag landet Lindbergh på havnen i Københavns hvor omkring 100.000 mennesker hadde ventet i flere timer for å få hylle ham. Det var etablert en lokal velkomstkomité som hadde bygget portaler, og som hadde øvd inn opptil flere taler. Limousiner var plassert på kaien for å frakte ekteparet til en mottakelse i rådhuset. Det var ikke spart på noe.
Det gikk imidlertid ikke som komiteen har tenkt. Da Lindbergh så folkemassene, trakk han seg tilbake, signaliserte til en båt i nærheten og lot seg frakte til land langt bortenfor den offisielle velkomstkomiteen. Han ville ikke delta i festlighetene. Folket var skuffet. Komiteen var skuffet, bare Lindbergh var sannsynligvis fornøyd med å ha unngått oppstyret.
Senere på kvelden ble han likevel med til rådhuset hvor han skulle intervjues av en medarbeider fra dansk radio. Lindberghs munn var imidlertid som sammenklistret. Han hadde ikke noe å si, og ville heller ikkesi noe, var de eneste ordene han ytrer. Han ble med ut på balkongen for å hilse folket, men forsvant fort tilbake da hurraropene slo imot han. Han trivdes tydeligvis best i sine egne landskap.
Dagen derpå fikk han imidlertid tilbake talens bruk og fortalte at han på oppdrag fra Pan American, skulle bygge seks fly til en samlet pris av 1.750.000 dollar. Disse skulle settes inn i trafikk over Atlanteren. Hvor det skandinaviske endepunktet skulle være, ville han ikke si noe om. Til gjengjeld sia han at København – som han slett ikke har sett annet av enn havnen og rådhuset – var en tiltalende og kjekk by. Deretter fløy han til Tallinn hvorfra han dro til Oslo. Men spørsmålet svevet fortsatt i luftlaget over Stavanger: Kommer han til oss?
Første syn av Lindbergh over Tastalandet
Kl. 14.50 den 3. oktober 1933 blir Lindberghs fly observert over Tastalandet. Det tar en sving over Gressholmen før det lander i Østre Havn. En aktiv havnebetjent, Torstrup, tar imot flyet, og peker i retning av Sølyst og den store gule fortøyningsbøyen. Det er imidlertid ingen enkel sak å komme bort til bøyen. Foran Lindberghs fly ligger en armada av småbåter. Han prøver å vifte dem bort. Det er til fånyttes. Han ser ingen annen råd enn å sette full fart utover fjorden, mens havnen blir ryddet for forstyrrende småbåter.
Etter at området ved Sølyst er relativt klart, kommer han tilbake og fester selv fanglinen fra havnebetjenten i flottøren med et halvstikk, mens fru Ann, iført sterkt synlige røde votter, forsøker å vifte vekk alle nysgjerrige fra flyets vinger og flottører. Velkomstkomiteen med ordfører Marnburg i spissen, hadde nøye planlagt at ekteparet Lindbergh straks skulle fraktes til Strandkaien hvor politiet hadde plassert åtte mann for å holde orden på de begeistrede frammøtte. I tillegg sto to store biler klare til å frakte de betydningsfulle gjestene til Hotel Victoria.
Av en eller annen grunn la imidlertid fraktebåten til ved Tollboden hvor selskapet må gå spissrotgang til Victoria. Lindbergh får underveis et kraftig slag i nakken av en tilskuer, muligens var det ment som et klapp på skulderen, mens noen av de frammøtte roper «heia Viking» i mangel av bedre tilrop. Det var høsten 1933 at Viking for første gang gikk til cupfinalen.
Det er ikke mye Lindbergh sier under sitt døgnlange opphold i Stavanger. En journalist i Stavanger Aftenblad har likevel fått møte Lindbergh. Siden han vet at Lindbergh ikke snakker, starter reporteren sitt intervju han med å si: «Det er sikkert nytteløst å stille Dem noen spørsmål …?» «Ja», svarer Lindbergh, men legger til; «skriv at det er fin by …» Dermed var intervjuet over.
Den lokale flyveplass-komiteen hadde lagt opp et stort program for Lindbergh i Stavanger. Det ble det ingenting av. Sammen med kona, holdt Lindbergh seg helst på hotellet og ved flyet før han satte kursen mot Southampton. Stavanger-visitten varte mindre enn et døgn.
Han gledet likevel flyveplass-komiteen storligen. Aller mest fordi Lindberg aldri kom til Bergen. Han nøyde seg med å fly rett over byen og direkte til Stavanger. Det kursvalget tok komiteen som et godt tegn for flyplassens framtid …
