Målet for bussturen var det samme for alle rutebilene, uavhengig av hvor de startet fra i det nære distriktet: De skulle til Sandnes hvor en 33 år gammel østlending, Mauritz Sonberg, skulle åpne dørene til det andre supermarkedet i landet.
Sonberg som hadde kombinert økonomiske studier med å drive alpin skisport ved Denver University i USA, var ikke bare en utmerket student, men sikret seg også en plass på det som ble kalt for «All-American squad». Han var helt i toppsjiktet blant de amerikanske alpinistene i sin aldersgruppe.
Studieårene i statene hadde han for øvrig brukt til å se atskillig mer enn å se i en glasskule for å finne ut i hvilken retning han skulle styre sin yrkesvei. Han hadde med iver sett – og fått betydelig sans for – de ulike amerikanske kjøpesentrene – the malls – som dukket opp. Noen av dem var kjempestore og dermed egentlig umulige å direkte kopiere og overføre til 60-tallets Norge, andre var mindre og dermed lettere å tilpasse en norsk hverdagsvirkelighet.
Uten at Mauritz Sonberg nettopp hadde betenkt seg særlig lenge om, var han ikke i tvil om at Sandnes måtte være det riktige stedet for et slikt amerikanskinspirert supermarked. Siden en slalåm- og utforkjører var vant med å forsere både krappe svinger og holde høy fart, varte det heller ikke særlig lenge før tanken om et slikt kjøpesenter var blitt unnfanget, og til kommunearbeider Torleif Tjølsen fikk forløse Sombergs «forretningsbarn». Tjølsen fyrte nemlig av den kraftige festsalutten som skulle markere at dørene til den nye butikken var blitt offisielt åpnet, og at kundene dermed var hjertelig velkomne innendørs, til et møte med en helt ny forretningstid i Sandnes og fylket for øvrig.
Fra forretningen lød det feiende festmusikk. De mange rutebussene som var sterkt – og vel støyende etter noens mening – dekorert med vindblafrende Mauritz-vimpler, slapp ut den ene husmoren etter alle de andre. Det ble lettere kaotisk både på bussholdeplassen, parkeringsplassen og ikke minst foran inngangsdørene til det nye supermarkedet. Dagen derpå fant derfor ikke avisenes reportere noen bedre måte å beskrive tilstanden i forretningsområdet på enn å fortelle at «kundene sto som sild i tønne».
En noe mer nøyaktig opptelling fortalte at det hadde vært 10.052 mennesker innom supermarkedet på åpningsdagen – uten at noen fant grunn til å trekke tallet i tvil. Heller ikke var det noen som tvilte på at det var 22 ansatte på plass for å geleide folket gjennom varejungelen. Sonberg selv smilte bare bredt og sa seg vel fornøyd med dagen. Han nøyde seg sannsynligvis med å tenke at dette hadde skeptikere godt av. Han unnlot i hvert fall å si det slik at noen hørte det.
Det var mange i Sandnes og omegn som før Mauritz-åpningen hadde inntatt en holdning som egentlig bare sa; «det vil aldri gå godt med någe sånt». For så vidt befant skeptikerne i en solid tradisjon i Sandnes. Da det ble snakk om bygge hotell i Sandnes, var det flere som mente at det var både bortkastet og spilt møje. «I Sandnes sove me jemma», var deres kontante og klare konklusjon på hvor sandnesfolk dekket sitt døgnlige søvnbehov.
Forretningen Mauritz – men det tilhørende og sterkt oppfordrende slagordet «vi møtes hos Mauritz» – var bygget opp etter alle gjeldende amerikanske butikkprinsipper. Den appellerte både sterkt og spesielt til spontankjøp av varer som virket både billige og tillokkende i sin presentasjonsform. Ingenting var overlatt til tilfeldigheten. Vareplasseringen var hentet fra de amerikanske lærebøkene om salgspsykologi. Skulle du ha nødvendighetsartikler som melk og brød, måtte du selvsagt vandre rundt i hele butikken før du fant varene. På veien fram og tilbake, var det mye som fristet en kjøpelysten sjel. Vareplasseringen skulle stimulere lysten til å foreta spontane innkjøp.
Mauritz Sonberg hadde i mange og ulike forsamlinger i distriktet fortalt at amerikanske undersøkelser viste at nærmere 80 prosent av all handel var basert utelukkende på spontanitet. Det var bare vel 20 prosent av handelen som var planlagt. Dermed var det åpenbart at forretningens vareutvalg måtte plasseres og utstilles slik at kundene ble styrt i riktig «kjøpsretning». De skulle rett og slett bli fristet til å handle for å dekke behov som de slett ikke visste at de hadde da de steg inn i butikken.
Som det framgår av en berømt bibelsk beretning, skulle litt brød og fisk kunne mette ganske så mange. Hos Mauritz viste det seg fort at den som gikk inn i butikken for å handle et brød og en fiskefilet, kom ut med smekkfulle bæreposer og handlevesker. De ble grepet av en ubendig kjøpelyst. «Det var så mange varer å velge mellom og så var det så billig», var en gjengs kommentar fra de kjøpelystne.
Folk kjøpte enten de hadde behov for varene eller ikke. En av kundene trillet av gårde med et betydelig antall tomatsupper fra Toro. Hun ble tiltalt av en bekjent som spurte «Ka ska du med adle di suppepåsane. Du lige jo kje tomatsuppen i det heila tatt». «Nei, men ligavel. Det va jo så jyseligt billig…», var svaret fra den hamstrelystne.
Nå var det ikke bare varepresentasjonen som skulle stimulere kjøpelysten. Vertinner svinset omkring i butikklokalet for å vise kundene til rette, både når det gjaldt varer og handlevogner, og fra høyttalerne lød det musikk som også var ment å være salgsstimulerende. Med jevne mellom ble musikken avbrutt av en sonor stemme som forkynte ulike budskap og evangelier av type:
«Den som maler kaffe sin nettopp nå, får den gratis» – og godtfolk strømmet til kaffekvernene som skulle de aldri ha smakt på en kaffeblanding. Det ble handlet og handlet og handlet. Om ikke kaffekvernene gikk varme, varmet det i hvert fall Sonbergs salgsstemte sjel og sinn å se folketilstrømmingen og -vandringen innenfor den 1200 kvadratmeter store butikkflaten.
Noen av de mannlige kundene – som etterpå forklarte at de bare var i butikken fordi at de hadde måttet kjøre kona – syntes at de hadde hørt høyttaler-stemmen tidligere – og forbandt den med et medmenneske som fortrinnsvis opererte med helt andre redskaper enn med en mikrofon. Piggsko var hans redskap. Var det ikke den nordmannen som hadde reist lengst for løpe minst i noen olympiske sommerleker for fem-seks år siden som snakket om vareutvalgets fortreffelighet? Det måtte jo være stemmen til den fremragende sprinteren Bjørn Nilsen, ble flertallsbeslutningen.
Bjørn Nilsen hadde i tiden etter Melbourne-OL i 1956, fått seg et fotfeste i Sandnes. Han hadde giftet seg med modellen og mennekengen Martha, datter til Sandnes sin egen reklameguruen O.G. Ottesen – og det var i den anledning at Bjørn Nilsen framsto som supermarkedets herold. I folkehavet var for øvrig også hans fru Martha sterkt til stede som en slags leder for det kvinnelige hjelpekorpset som strakk ut sine hender for å vise til rette den kvinnelige kundeflommen.
Mens kundene handlet og hamstret, marsjerte Stangeland skolekorps rundt omkring i sentrum for å lokke stadig flere kunder til den nye forretningen i Gannsområdet. Det var åpenbart en folkefest, eller som RA-journalist Aasmund Stangeland i Sandnes formulerte det dagen derpå:
«Ja, det var litt av en dag. Det var den andre 17. mai i Sandnes i 1962 – den dagen da vi fornemmet noe av storbyens sus i Sandnes …»
Ikke alle i byen ropte hipp hurra …
Ikke alle i Sandnes var like begeistret for den nye tid – «heilt amerikansk» som det ble stønnet fra køene for betalingsskrankene. De gamle kjøpmenn i byen sa ikke så meget rundt sitt faste formiddagsbord ved treffstedet på hotell Sverre, men mumlet nok en medisinsk diagnose som sa at folks kollektive anfall og lidelse av akutt kjøpelyst, nok ville gå over. Det var nemlig måte på hvor mye folk kunne kjøpe, var omkvedet til egen trøst blant de tradisjonelle kjøpmenn.
«Østlendingen kan ikke fortsette med å selge kjøttet 3,50 billigere enn Hans Monsen gjør. Det går ikke i lengden», var vurderingen som hang godt festet i kaffelukten blant formiddagsklientellet. De så sin trøst i at ingen trær ville vokse inn i himmelen. De hadde da ikke gått på sin søndagsskole for ingenting. Tvert om hadde de skaffet seg både stjerner og glansbilder …
Nå hadde også Mauritz i store avisannonser forkynt «sensasjonstilbud kun i åpningsuken». Den hadde også noen tilbud som ble rubrisert som «premieretilbud». For eksempel tilbød Mauritz sin egen spesielle «Mauritz-kaffe» til kroner 2,69 pr. kvartkilo og firmaets egen «Mauritz-margarin» til kroner 1,19 for en halvkilo. Å ha egne merkevarer, var også et helt nytt fenomen i det lokale koloniallandskapet
Nå bød imidlertid ikke Mauritz bare på ulike typer kolonialvarer. Vareutvalget omfattet også plastikkbøtter til 3,20 kroner og en elektrisk håndmikser til 137,95 kroner. Om ikke landets andre supermarked tilbød alt mellom himmel og jord – hvor det som kjent skal være mer enn de fleste steder – var det assortert vareutvalg som fantes i forretningen. Det ble også annonsemessig poengtert at det var gode tilbud på «utenlandske spesialiteter» som for eksempel herre- og raggsokker. At sokkene viste seg å stamme fra Devolds fabrikker, ble vel bokført som en pølse i en ellers ellevill slaktetid.