Hvorfor disse stadig rivaliserende nabobyene Stavanger og Sandnes har foretatt en slik adresse-messig forskjellsbehandling av den gamle norskmåls-kjempen, får kanskje filologene kverulere om. Mens de filosoferer om betydningen av å kalle et folkeforflytningssted for en vei eller en gate, kan andre notere seg at Ivar Aasen har bidratt til skiltmakernes sysselsetting på en lang rekke større og mindre steder rundt om i landet. Også i en slik sammenheng har han markert seg sterkt «millom Bakkar og Berg ut med Havet».
Ivar Aasens «landsmåls-bok» som kom ut i 1853, innledes med noen fortellinger på forskjellige norske dialekter. Disse etterfølges av en håndfull eksempler på det som forfatteren betegner som «et mere almindeligt Folkesprog, eller, om man saa vil, af en ubestemt norsk Dialekt med enkelte Tillæmpninger, efter det gamle Sprog».
Fra sakkyndig hold er det brukt mange og store ord om dette verket. Det er skrevet at «med denne boken innledes det som er blitt karakterisert som av «språkrevolusjon i Norge». På mange vis blir den sett på som et tidsskille som «markerer at landsmålet er blitt født». Selv har Ivar Aasen gitt sin forklaring på sin tydeligvis ustoppelige trang til å skape et nytt norsk mål: «For at komme til en rigtig Opfatning maa man her see bort fra den tilvante Skrivebrug og derimod see nærmere paa Folkets Talebrug».
Ivar Aasen har ellers utdypet sine synspunkter i noe som kanskje – med en slags luthersk inspirasjon – kan kalles for hans «forklaringer», eller «det vil si» som det het i barndommens katetertale: «Det er vist mange som nå ville spørre om folket her i Norge virkelig har sitt eget språk. Det har ofte stått i bøkene at nordmenn har samme mål som danskene, og det har også sett ut til at det virkelig var sånn. Våre bøker og skrifter viser samme språkform som de danske, et stykke av en dansk avis kan uten forandring bli trykt i norske aviser og stykker av norske blader kan likeledes innføres i de danske uten noen oversettelse.
For å komme til en riktig oppfatning må man se bort fra den vante skrivebruken og heller se nærmere på folkets talebruk. Og dersom man da finner en nyere talebruk ved siden av den gamle, da gjelder det å bedømme, om det er den nye eller den gamle, som har den beste rett. Dette kan ikke bli riktig avgjort etter smak og behag, for om en del av folket vil synes at den gamle talebruken er støtende, vil en annen og større del finne den nye bruken støtende. Heller ikke kan det bli riktig avgjort etter bekvemhet og fordel, for hva som faller bekvemt for den ene delen, vil nettopp falle ubekvemt for den andre.
Man behøver altså en fastere grunn å stå på, og denne finner man, når man vil sammenligne folkets talebruk med gammel norsk. Først da finner man den rette naturlige sammenheng med svensk og dansk, og da finner man også opplysning om hva det er for dialekter som er de beste. Men herved kommer man nettopp inn på en selvstendig språkform, som ikke er blitt påtvunget folket utenfra, men som nettopp tilhører folket fra gamle tider.
Dette språket kan gjerne være skriftlig dyrket og ha et stort forråd av bøker, men det kan også inntil videre betraktes som et allmuespråk uten bøker. Og i hvert fall er det allikevel dette som er det rette norske mål. Vi ser ingen grunn til å anse det som lavere enn svensk og dansk. Vi finner ingen rett til å kalle det uedelt eller uverdig for noe høyere formål. Vi innser ikke, at det kunne være noen ære for allmuen å forakte dette målet og ønske å ombytte det med noe annet. Heller ikke kan det være noen lastverdig ensidighet, om vi ønsker å sette dette målet på en fastere fot. Det er på denne måten at folkenes ættemerker og historiske minner blir vedlikeholdte, og dette er da også til folkenes eget gavn, som her til sist er det viktigste hensynet.
Det blir således det beste råd å søke det norske mål der hvor det finnes, å la det stå ukrenket hvor det står, og heller forsøke å dra det frem enn å trenge det tilbake. En skriftlig dyrkning av dette målet vil være et ønskelig middel til å venne folk til lesningen, å feste begrepet om en mønsterform og framheve språkets beste egenskaper. Men det er noe annet, som også er ønskelig, og det er, at allmuen ikke skal forledes til at forakte sitt nedarvede mål. Hva vi først må ønske, er at man skal tåle å høre norsk, og at allmuen ikke skal tvinges eller tvinge seg selv til å tale noe annet», heter det i den utvidede begrunnelse.
I Drammens Tidende ble Ivar Asens bok anmeldt av Aamund Olavson Vinje. Selv om de to kanskje kan karakteriseres som «mål-brødre», var det imidlertid ingen anmeldelse som ropte et høyt hipp-hurra for Aasens arbeid. Tvert om var Vinje heller lunken i sine meninger om verket. Hadde norske aviser allerede den gang ha vært inspirert av søta brors terning trilling på anmelderfronten, ville den nok ha vist en treer, Kanskje var Vinjes synspunkter forårsaket av at han ville ha hatt et sterkere preg av sin egen Telemarksdialekt i sunnmøringens Aasens bygdenasjonale vokabular.
Om ikke Vinje var helt fornøyd med boka, var heller ikke Aasen særlig fornøyd med Vinjes anmeldelse. I så måte kunne de finnes en felles trøst. Ivar Aasen la slett ikke skjul på – i både samtaler med og i brev til venner og kjente – at «Vinje har behandlet boka svært overfladisk og skjødesløst. Anmeldelsen er så lite grundig og så forhastet at den ikke er verdt noe som helst», het det i Aasens kommentarer til anmeldelsen.
Nå er det selvsagt ikke uvanlig at det ofte finnes en viss avstand mellom skribentens oppfatning av kvaliteten på egen tekst – og anmelderens synspunkter på den. Om de to var uenige i grunnlaget for nynorsken og kvaliteten på Aasens nybrottsarbeid, kan de begge være fornøyde med å ha blitt gatenavns-beæret i mange byer i landet – også bortenfor deres språklige hjemmebaner.
Ivar Aasen ble ellers født i 1813 i Åsen i Hovdebygda i Ørsten, dagens Ørsta kommune. Han ble døpt Ivar Andreas Aasen, men droppet «Andreas» da han var blitt vel tretti år gammel. Hvorfor han ikke lenger ville bli kalt for det navnet, sa han aldri noe om. Han nøyde seg med å fastholde farens fornavn, Ivar.
Han var yngstemann i en søskenflokk på ni. Foreldrene døde ganske tidlig og flokken måtte på mange måter streve hardt for det daglige brød. Familien bodde nokså avsides, og det var en strevsom og ensom oppvekst for Ivar og hans søsken. Det er blitt skrevet at «hans beste stunder i oppveksten, var når han leste i Bibelen». Det må han for øvrig har gjort ganske flittig og med stort utbytte, for både presten og lensmannen i bygda – den gang de absolutte autoriteter i lokalmiljøet – karakteriserte han som en «kvikk kar». Ivar Aasen kom senere i «lære» hos den lokale prosten Conrad Thoresen – Henrik Ibsens senere svigerfar – før han begynte sin «fornorskings-karriere» som huslærer.
Ingen sans for Stavangers skjønnhet
Ivar Aasen var reiselysten og besøkte i Rogaland sju ganger, og var etter eget sigende, innom de fleste stedene i fylket, Det første besøket var ellers det lengste. Da var han her i to måneder for å gjøre språklige studier av lokaldialektene.
Ivar Aasen hadde mange forskjellige meninger om Rogaland. Noen steder syntes han var veldig vakre, da mest i Ryfylke. Stavanger skuffet ham stort. I dagboken skriver han for eksempel: «Byen er både meget større og styggere enn hva jeg hadde forestilt meg».
Han har tydeligvis liten sans også for Jærens natur. Etter et opphold i Time, skriver han for eksempel i sin dagbok at «landskapet på Jæren er det minst behagelige jeg noen gang har sett». Ivar Aasen skildrer landskapet som «mørkt og ensformig, som en havbunn som har blitt liggende for langt oppe». Han mente at «levemåten på Jæren var simpel». Han slo likevel fast at oppholdt ikke hadde vært så aller verst: «Folk hadde vært hyggelige og det har vært lett å få innsikt i dialekten».
Til sin store glede fant han ut at rogalandsdialekten var mye mer «norsk og gammeldags enn det han hadde trodd og forstilt seg». Det heter i hans oppsummering av oppholdet – litt fritt oversatt fra hans språk – at «dialekten er enkel i formene, men har et viktig ordforråd. Det mest påfallende er de bløte konsonantene, akkurat som i dansk. Mens vokalsystemet med sine diftonger og mellomlyder er ganske norsk, og ordforrådet er overraskende nasjonalt», konkluderte han.
Åpenbart må Ivar Aasen også hatt øyne for andre ting enn språklige finesser og finurligheter. Han slår nemlig også fast i dagboken at han slutter seg til vurderingen om at «jentene i Stavanger-området er spesielt pene». Det kan selvsagt være minnet om og savnet etter stavangerjentene – som gjorde at Ivar Aasen aldri ble gift, og forble ungkar – men slett ikke spelemann – i all sin tid …