Skrev bok om å føde et dødt barn: – Livet blir snudd på hodet

Linda Mæle fra Sola mistet sin første baby, Mateo, i dødfødsel sommeren 2018.

– Jeg var over termin, og hadde rukket å komme til uke 41 da det ikke var liv lenger, sier Mæle til RA.

Hun beskriver de vonde følelsene, og de mørke tankene som kom etter dødsbudskapet.

– Jeg visste ingenting om hvordan det kom til å være i tiden etterpå, og jeg hadde et behov for å vite hva som skulle skje, hvordan jeg ville ha det, på et helt konkret plan – hva skjer etter en uke, to uker, hva skjer etter en måned og så videre. Må jeg gå på lykkepiller resten av livet? Vil jeg orke å leve etter dette? Kommer vi til å gå fra hverandre? Kommer vi noen gang til å få et levende barn? Det var hundre spørsmål, forklarer Mæle.

Hun fant ikke særlig mange bøker som gikk inn på temaet på måten hun selv trengte, og bestemte seg derfor for at hun kunne lage en slik bok selv.

– Tanken var å skrive ned alt som skjedde, slik at moren som kom etter meg hadde noe lene seg på, forklarer hun.

Resultatet ble boken «Jeg skulle vise deg verden,» som ble gitt ut i februar. Det viste seg at langt flere enn de som står oppi situasjonen selv, har hatt nytte av boken.

– Jeg har hørt at både jordmødre, bestemødre, venninner og andre som står nær noen som har mistet et barn, setter pris på å få en bedre forståelse for hva foreldrene går gjennom, sier Mæle.

[ Tore Renberg inviterer til fest: – Skal gi ut en roman jeg har jobbet med i fem år ]

Et lys i enden av tunnelen

Boken handler om det første året som fulgte etter dødfødselen. I begynnelsen er boken veldig mørk.

– Det var jo helt jævlig. Det knuste oss, jo. Livet ble snudd på hodet når han døde. Det er jo ikke noe du tenker skal skje, du har planlagt alt, du har kjøpt inn alt, alle vet det. Du har jo allerede en baby, selv om den ikke har blitt født ennå, beskriver Mæle.

– Det var grusomt. Og det var grusomt lenge, legger hun til.

Men ting gikk opp og ned, forteller hun, og påpeker at det mot slutten av boken begynner å lysne mer.

– Det er viktig å vite at en dag blir det bedre. Det gjør som regel det med alt som er jævlig. Det kommer fram i boken også, i begynnelsen er det svart, også lysner det mer og mer. Boken slutter med at jeg er gravid igjen. Helt på slutten har jeg et framblikk hvor jeg skriver:

«Hvis jeg kunne sett to år fram i tid, ville jeg ha sett at jeg sitter i sofaen og redigerer dette manuset. Klokken er 21, og datteren min på 15 måneder ligger i sengen på naborommet og sover, kun iført bleie, fordi det er så varmt ute.»

[ Tingrettsdommer skriver krim på fritiden: – Inspirert av jobb og Rogaland ]

Trebarnsmor

I dag har Mæle to døtre, på ett og tre år.

– Nå har jeg det veldig fint. Men vi har jo med oss det som har skjedd, Mateo blir jo aldri glemt, men jeg er ikke i konstant sorg lenger.

Selv om Mæle sier det har vært tøft å skrive en bok som er så personlig, og så utleverende, er hun veldig glad for at hun gjorde det.

– Jeg føler jeg har gjort noe viktig. For meg er jo boken og temaet noe som betyr veldig mye, forklarer hun.

Mæle sier det er viktig at folk forstår at babyen som døde betyr like mye for henne som de andre barna som lever.

– Jeg har tre barn, selv om jeg bare har to som lever.