Det er ikke alle omtaler av medmenneske som er preget av kjærlighet. For eksempel omtalte poeten Heinrich Heine salig Henrik Steffens med disse gryntene fra en formodet snurt sjel: «Han er født i Stavanger ved Trondheim i Norge, og hans hovedidé er at han må være århundrets største mann». Det er vel mer enn sannsynlig at det ikke nettopp var hjertevarme som preget deres møter.
Den tidligere 1ste Mai- og Aftenblad-journalisten Ingvar Molaug har imidlertid benyttet helt andre og positive ord i en litterær gjennomgang av Henrik Steffens liv og virksomhet. Faren til Henrik Steffens – Heinrich, som var av tysk slekt, men født i Sør-Amerika – ble ansatt som lege ved «radesykehuset» i byen like før Henrik kom til verden i familiehjemmet i Nedre Strandgate. Dermed var den tysk-norske familien etablert på Straen i en periode.
Det heter for eksempel hos Molaug i noen ord om den steffenske familiehistorie: «Sine tre første leveår hadde Henrik her. Så flyttet familien til Trondheim og tre år etterpå bar det til Danmark igjen. Men disse barneårene må ha gjort et uutslettelig inn trykk på den bråmodne gutt, og det inntrykk ble ytterligere forsterket da han på latinskolen i Helsingør kom i kontakt med nordmannen Nils Treschow som var skolens rektor.
Treschow ga sin unge elev en grundig innføring i norsk historie og i nordisk mytologi, og Steffens poengterte alltid siden at han var nordmann. At han også koketterte til tider med at han stammet fra et så fjernt og fremmed land, var ikke til å unngå», heter det hos Molaug.
Henrik Steffens ble senere student ved Københavns Universitet, og besøkte i denne studenttiden også Sirevåg. Det var ikke noen ferietur, men som et ledd i hans studier av forskjellige slags bergarter. Åpenbart må det ha vært et møte med et landskap som gjorde inntrykk på den unge mann: «De forvirrede sammenstuede fjellmasser – var det for meg som om jordens innerste hadde åpnet sitt hemmelighetsfulleste verksted», var ordene han brukte for å gi uttrykk for sine inntrykk i sine senere memoarer.
Et besøk i Bergen satte ikke like sterkt spor i hans sinn som oppholdet ved Sirevåg hadde gjort. Det het for eksempel i hans oppsummering av sitt levde liv, om hans tydeligvis deprimerende møte med det bergenske borgerskap: «Den som ikke kunne tale med om silde- og torskefiske, om diskonto og børs-etterretninger, var ikke bare ensom, men ble foraktet», slo han fast.
Ifølge Molaug ble ikke det vitenskapelige utbyttet av Norgesoppholdet så rikt som Steffens hadde håpet. Derfor vendte han heller ikke tilbake til Danmark. Han reiste fra Bergen til Hamburg. Han fortsatte sine naturvitenskapelige studier i Tyskland og 25 år gammel tok han doktorgraden på en avhandling om mineralogi. Nå var det imidlertid ikke bare realstudier som opptok Steffens. Han vanket også sammen med datidens tyske litterære forgrunnsfigurer, som blant atskillige andre, Lessing, Herder, Goethe, Schiller representerte, og hans ble også en aktiv del av dette miljøet.
Heller ikke et Tyskland-opphold varer evige. I 1802 forlot han Tyskland og dro tilbake til København. Meningen hans var å presentere et ganske nytt tankesett for det forende kongedømmet Danmark-Norge. Hans ambisjon var rett og slett å få til noen teoretiske og tankemessig hamskifter blant folk flest. Forenklet og forgrovet forklart, ville han at vitenskapen skulle bli poesi – og poesien vitenskap og religion. Det var hans evangelium som han forkynte i alle mulige – og formodentlig i en del umulige – sammenhenger og forsamlinger.
Han talte slett ikke for døve ører. Henrik Steffens kom til å øve en mektig innflytelse gjennom sine forelesninger. En av dem som mottok ordenes fra Steffens munn med begjær og begeistring, var for eksempel dikteren Adam Oehlenschläger. Ifølge datidsnyhetene skulle en 16 timer lang samtale mellom de to, ha resultert i at Adam grep sin penn og forfattet sitt poetiske hovedverk «Guldhornene». Det er imidlertid mindre kjent enn hans verbale nasjonalbeskrivelse av hjemlandet: «Det er et yndigt land».
I et brev til Oehlenschläger skrev Steffens i 1840 bl.a..: «Som en skiøn, levende, herlig Drøm, svævede hiine lykkelige Dage for mig, da vi begge unge, med Ungdommens Fyrigheed forelegges Man maae endnu, i vore gamle Dage da Ukrudtet er voxet op med den gode Sæd, og næsten har fortrængt den, da Uvilje og vildt Sindelag har skiult den skiønne Dag, som Morgenrøden bebudede, tilstaae os, at vi vakte den danske Litteratur af mangeaarig Slummer, at vi giød nyt Liv i den næsten hen sovende Aand».
Steffens hadde i sin tid håpet på å få en stilling ved Københavns Universitet, men fikk et kontant nei. Dermed returnerte han til Tyskland hvor ble utnevnt til professor i Halle. I 1806 rykket imidlertid Napoleons styrker inn i byen og universitetet ble stengt. Steffens pakket sin reiseveske og dro tilbake til København hvor han ble tilbudt en post ved universitetet av kronprins Frederik.
Ifølge historikere skal kronprinsen ha sagt til Henrik Steffens: «De er et godt hode, og vi skal nok kunne bruke Dem ved universitetet. Forelesninger får De imidlertid ikke holde. De gjør mine undersåtter forrykte», skal kronprinsen ha sagt. Ifølge de samme datidskildene skal heller ikke Steffens ha benyttet seg av det diplomatiske språk. Han skal ha gitt kronprinsen et alt annet enn underdanig svar, og dratt sporenstreks tilbake til Tyskland.
I årene som fulgte ble han mer og mer tysk. Han drev atskillig politisk virksomhet, og sluttet seg til undergrunnsbevegelsen mot franskmennene. I 1811 ble han professor i Breslau, og det var her han et par år senere oppfordret studentene til å flokkes under fanene i reisning mot Napoleon. Selv meldte han seg som «første fri villige», og han ble adjutant i Blichers hovedkvarter. Han deltok i slaget ved Leipzig og i en rekke andre slag.
Den nære tilknytning til Tyskland dokumenterte han ellers i sitt store verk «Vår egen tid og hvorledes den ble til», der han forherliger germanerne, middelalderens tyske poesi og tysk kristendom. Men han skrev også atskillig om sitt fødeland Norge som han alltid lengtet tilbake til, og som han bare kom til å besøke som gjest.
I 1824 var han for øvrig en tur i Norge, og den ferden inspirerte ham til fire romaner som fikk en begeistret mottakelse i samtiden. I 1850 besøkte han Norge for siste gang, og han fikk stor hyllest, blant andre av Henrik Wergeland som i sin tid hadde tilegnet, Steffens dikterverket «Skabelsen, Mennesket, og Messias». Det var også Wergeland som Steffens tilnavnet «Norges bortblæste laurblad».
Uten radesykehuset ingen Steffens i Stavanger
Henrik Steffens far – Heinrich – kom til Stavanger som lege ved det nylig opprettede radesykehuset. Det var en sykdom hadde fått sitt navn fra et lokalt uttrykk i Flekkefjord-området – hvor sykdommen først brøt ut – nemlig «rade» som betyr «stygg» eller «ond». Med helt andre ord, var det en sykdom som førte til at pasienten ble «stygg» eller «ond» ved at han kroppslig ble dekorert med byller. De radesyke var dermed lett gjenkjennelige i bybildet.
I en hundreårs periode fra midten av 1700-tallet, var sykdommen svært utbredt i Norge, spesielt på våre kanter. Det var også den første sykdommen som fikk sine egne sykehus i landet. Omkring var det 16 radesykehus med nærmere 1000 pasienter totalt. Disse sykehusene representerte noe nytt; de var ikke lenger bare oppbevarings- og isolasjonssteder, men ga også pasientene en form for behandling. Fortsatt er man ikke helt sikkert på hva slags sykdom radesyken egentlig var, men hovedteorien er at det var en form for syfilis.
I begynnelsen av 1770-årene kom legene Hendrich Deegen og Heinrich Steffens til Stavanger amt for å behandle de radesyke. De fant fort ut at det nyttet ikke å behandle de syke i deres hjem. Det ble derfor opprettet radesykehus både i Flekkefjord, Egersund og Stavanger. Ansvarlig medisiner ble de i de første fire årene, feltskjærer Heinrich Steffens, som senere skulle bli mest kjent som far til sin sønn Henrik.
Behandlingen av de radesyke skjedde i hovedsak ved bruk av kvikksølv. De syke fikk enten hele kroppen smurt inn med kvikksølvsalve – eller fikk piller av med kvikksølv – hvis de da ikke fikk begge deler samtidig. Det fantes ingen gjengs behandlingsform, men den felles og ideelle tanke bak kuren, var at den voldsomme spytte- og svetteutfloden som kvikksølvet forårsaket, rett og slett skulle transportere ondet – og dermed også lidelsen – ut av kroppen. Spytt og svett deg frisk, var målet og meningen med kuren.
Nå gikk det ikke alltid slik. Oftere enn helbredelse, inntraff kvikksølvforgiftninger som gjorde at tenner kunne løsne, tungen hovne og ende med at munnen ble smekkfull av sår. Mange radesyke fryktet derfor behandlingen mer enn selve sykdommen. Behandlingen kunne vare opptil ett år. Radesykdommen døde stort sett ut i løpet av 1840–50 årene – mest på grunn av forbedret kosthold og hygiene samt nye medisinske metoder. At et nytt amtssykehus sto ferdig i 1842, førte også til at radesykehuset på den gamle Posthus-tomten, ble nedlagt.