Utsagnene fikk meg til å finne fram min minnebok hvor det finnes det atskillige forunderlig kapitler, blant andre et treff med en telemarksk kveder som framførte med begeistret stemmevolum og tunge åndedrettspust atskillige hårprøver på noen omstendelige visevers. Han foredro sin tonestrøm som om han skulle ha et langt større og mer betydningsfullt tilhørerantall enn bare meg:
Det lød innledningsvis fra hans, ustanselige vidåpne strupehode, poetiske linjer som disse:
«Bendik rir åt Sølondo,
ville han skòa møy;
han var inkje lagje til att’e koma,
difyr så laut han døy.
Årolilja, kvi søv’e du så lengje?
Han fortsatte sitt kvederi med et femtitalls vers, før jeg klarte å avspore han med en usedvanlige lang og innskutt bisetning – som konkluderte med at selv om de kjærlighetssultne og poetiske personene Bendik og Årolilja aldri falt sammen i visenes verden – har de begge etterlatt seg stier på Tjensvoll og Ullandhaug i området hvor borettslaget Haugtussa huset flere enn Garborgs litterær etterkommere. Sånn ettertenkt, er det vel heller ikke underlig at atskillige folkeviser har satt sitt preg på skiltmakernes virksomhet i nabolaget.
Det er stundom prediket at det gamle norske sagnet om Bendik og Årolija og dets skildring av den grensesprengende kjærligheten, også har sin parallell i salig Shakespeare fortelling om Romeo og Julie og deres kjærlighets-pas-de-deux på scenegulvene i atskillige år.
Som det het i en annen kveders øyeblikkelig oppsummering av førstemannens framføring av den lange kjærlighets- historien – uten tonefølge ellers -, og her forsøksvis gjengitt på originaldialekten – til formodet bestyrelse fra gårsdagen Marienlyst-profiler: «Bendik og Årolilja er ei kjærleiksvise om to unge personar som forelskar seg i kvarandre. Deira elskande forhold blir bare meir og meir intenst, heilt til dei døyr, og det moralske poenget blir presentert. Bendik er ein ungkar som dreg ut for å finne den store kjærleiken sin. Han rid over skog og fjell for å få fatt i sin rette, og etter kvart finnar han Årolilja. Ho er ei vakker kongsdotter som ventar på den store kjærleiken sin. Ho «søv» i vente på at han skal dukke opp, og når han først kjem, nemleg Bendik, skal eg si at ho vaknar til live igjen!
Kongen og dronninga er veldig delte i meininga si om det er riktig å la Årolilja fare med Bendik. Kongen meiner at ho må vente og at Bendik ikkje er den rette for henne, mens dronninga ser kor høgt dei elskar kvarandre, og lèt det vege tyngst i tankane hennar. Kongen gjer alt han kan for å stoppe deira forbodne kjærleik, og det endar med at han får ein bøddel til å drepe Bendik …»
Denne folkevisen er egentlig basert på den gamle balladen om Hagbard og Signe som elska kvarandre til dauden. Folkevisa Bendik og Årolilja er dikta over balladen. Segner og balladar blandar seg, handlingane blir lagt til ulike stadar, og somme segner og viser kjem i fleire variantar også. Den norske varianten – både som balladeoppskrift og som segn – har komme via Danmark, der han kan sporast tilbake til vikingtida. Emna i segna med heftig lidenskap, trufast kjærleik, uforsonleg hat og fælsleg hemn finn ein også att i ei mellomaldersegn frå Bretagne om Tristan og Isolde.
Det er ei segn som kviler på eldre, irsk stoff», fortsatt han sin forelesning før han konkluderte sin kunnskapsflom med: «den melodien som vanligvis blir brukt til visa i vår tid ble komponert av folkehøgskolemannen Ingvar Bøhn i 1882 og kom på trykk første gang i 1883. Det er uvanlig at opphavspersonen til en ballademelodi er kjent, og det spesielle er at denne melodien har tatt over for alle andre.»
Nå er det ikke bare parhestene Bendik og Årolija som har etterlatt seg gatespor. Der finnes også Draumkvædestien – oppkalt etter det gamle visjonsdiktet Draumkvedet som beskrives av fagfolk som «en mektig skildring av kampen mellom det gode og onde. Visjonsdiktet skildrer en visjon av livet etter døden, og er blitt betegnet som et enestående originalt kunstverk. Folkeminneviteren Olav Bø har kallet Draumkvedet Norges svar på «Dantes guddommelige komedie.»
Handlingsgangen i diktverket går i all korthet ut at på den trettende dag jul –- altså den 6. januar – våkner en ung mann som heter Olav Åsteson fra en 13 dager lang «sterk svevn». Han kler seg i fine klær, rir til kirken hvor han avbryter avbryt gudstjenesten for å fortelle om sine drømmer. Han har i drømmen vandret over «Gjallarbrua» til underverdenen, han har sett både skjærsilden og paradis -og dessuten har han opplevd selve dommedagen i kampen mellom djevelen Grutte Gråskjegg og erkeengelen Mikael.
Draumkvedet er Norges mest kjente ballade, og vårt viktigste bidrag til den internasjonale visjonsdiktningen. Det handler om Olav Åstesons transelignende reise til helvete og paradis fra julaften til trettende dag jul. Mange sangere har framført verket. En av dem som har gjort det i over 20 år på ulike arenaer er sangerinne Berit Opheim – og den 6. januar i år gjorde hun det også for første gang i Nidarosdomen – på trettende dagen, den samme dagen som Olav Åsteson etter diktet skal ha våknet.
Noen forståsegpåere mener at Olav Åstenson er den samme som Olav den hellige, men her strides de lærde. Det er mange ubesvarte spørsmål rundt Draumkvedet. Hvor gammelt er det? Hvem var Olav Åsteson? Hvorfor er det bare funnet i et lite område i Telemark. Ifølge Tilman Hartenstein ved Vest-Telemark Museum kom ballade-sjangeren til Norge på 1200-tallet. Lokalhistorikeren Gudleiv Bø har skrevet bok om Draumkvedet. Han mener at Draumkvedet har tilhørt vanlige mennesker, og ikke kirken.
«Draumkvedet er et av de eldste sporene etter kristendommen blant folk på grasrota, og er nok fra 1200-1300-tallet. Diktet forteller at onde gjerninger straffer seg, men at Gud tilgir angrende syndere. Olav Åsteson skal ha fortalt om Draumkvedet på en kirketrapp på trettende dag jul. Det kan ha skjedd her ved inngangen til Eidsborg stavkirke. Noen mener at Olav Åsteson er Olav den hellige. Åste betyr «gud» og «kjærlighet»., har Bø skrevet.
Draumkvedet ble gjenoppdaget og nedskrevet på 1800-tallet. Klokker Nils Sveinungsson fra Vinje var den første som skrev ned noen strofer i 1842. Disse hadde han samlet i flere år blant «Oldinge i Præstegjelde». I dag finnes det rundt 100 variasjoner av Draumkvedet. Den mest kjente utgaven av Draumkvedet ble satt sammen av professor i folkloristikk Moltke Moe på 1890-tallet. Det har 52 vers. Men mange mener at denne versjonen ikke er historisk korrekt, og at Moe tok seg for mange friheter i tolkningen.
Også Trysil-Knut satte spor
Også en annen mannlig sagnfigur – om enn av en annen type enn Bendik og Olav Osteson – er det funnet «gaterom» for på Tjensvoll. Det er figuren «Trysil-Knut» som for første gang sto fram i et for lengst avdødt ukeblad – Illustrert Famillieblad – i dets nyttårsutgave i 1861. Da hadde skribenten Bent Lund satt sammen atskillige vers som beskrev dette vidunder av en skiløper fra Trysil. Nå er det ellers ikke sikkert at Trysil-Knut var en figur – kanskje var han satt sammen av beretninger om ulike tryslinger med ski på begge beina – men uansett har figuren sikret seg n plass i mer enn ski- og bygdehistorien.
Filmen med Alfred Maurstad i hovedrollen, ble en publikumssuksess da den ble presentert i 1942. I løpet av dens fire første dager på kinoene i landet, ble den sett av 40.000 mennesker som den gang var en nasjonal publikumsrekord. En slik rekord satte den også i Stavanger da fikk lokalpremiere i Filmteatret en drøy uke tid etter norgespremieren. Det hadde kanskje sammenheng med at flere navn som var kjent fra datidens lokale teatermiljø deltok, som Oscar og Aud Egede-Nissen, Lydia Opøien-Sigurth og Karl Holter.
Hvem som denne Trysil-Knut egentlig er, forblir ukjent. Men kanskje kan oppsummeringen fra den lokale bygdehistorien sette spesielt interesserte på sporet: «Dersom det var Knut Knutsen Linnes som var modell for Trysil-Knut, overlapper hans og forfatteren Bernt Lunds levetid hverandre». I ettertid kan det vel være nokså likegyldig hvem som er modell for Trysil-Knut. Åpenbart må han ha vært en dyktig skiløper for som det heter i et par av de vel 50 versene som kildrer hans skilek:
Den svære bakke, man så sig ud, var dog for liden for Trysil-Knud; han midt i bakken fik gjort et hop; derunder stilledes tolv mand op.
Og Knud fløi over, mens hurra lød, idet han muntert en salve skjød. Det var et sprang, som var værdt et ord selv inden dette skiløberkor.