Det het – blant atskillig annet – i avisnekrologen da han døde nær 88 år gammel etter noen års sykdom, at «en lang og rik kunstnergjerning er avsluttet med Emil Abrahamsens død. Det er snart 60 år siden han debuterte med en utstilling hos Blomquist i Oslo, og ble mottatt med oppmuntrende ord av kritikken. «Han søger ikke Effekt hverken i Motiver eller Koloritt», het det, «men studerer sine Ting med den ægte Kunstners opmerksomme Blik og skildrer med fin Følelse, hvad han ser».
Forfatteren Olai Aslagsson fortalte meg en gang at «min eldstebror Emil stammet for øvrig fra fars første ekteskap med fru Anna født Hofland. For meg var han imidlertid alltid «min bror». Alfred Emil som han var døpt, hadde i tre år vært gårdsgutt hos en onkel på Ringerike hvor han var kommet i kontakt med maleren Gerhard Munthe som sterkt hadde oppfordret Emil til å utvikle sine maleriske ferdigheter.
Emil var fast bestemt på å bli kunstmaler, ikke fasademaler, som far forunderlig nok hadde oppfattet at Emil hadde ment da han forkynte for familien sitt fremtidige yrkesvalg. Dersom far hadde trodd at tilværelsen på Østlandet, skulle få Emil på andre tanker enn de maleriske, var bror min havnet på feil sted. Alle Emils kunstneriske lyster ble nemlig sterkt stimulert i det kreative Ringeriks-miljøet hvor Gerhard Munthes far, distriktslege Christopher Pavel Munthe, var en drivkraft.
Doktorens ustanselige entusiasme for alt som rørte seg mellom himmel og jord, gjorde at legegården Alfheim tiltrakk seg mange mennesker, både lege og lærde. En av gårdsjentene på Alfheim skulle for øvrig senere bli mor til maleren Edvard Munch».
Emil Abrahamsen ble maler – «Jædermaler»- som han selv en gang sterkt presiserte at han var. Da han for første gang forsøkte å få stille ut i Oslo kunstforening, ble han spurt av foreningens faste sekretær, maleren Hans Ødegård, hva slags bilder han egentlig laget. Emil svarte ikke. Han nøyde seg med å se taust på Ødegård.
«Er det stilleben?» forsøkte Ødegård seg med.
«Nei», svarte Emil
«Men hva er det da», fortsatte Ødegård, «kanskje figurer, portretter eller interiører»?
Fortsatt kom det ikke noe svar fra Emil.
Tausheten gjorde åpenbart Ødegård sur og snurten, for han ropte:
«Men i herrens navn, mann. Hva slags bilder lager De egentlig»?
«Jæderbilder», kom det omsider fra Abrahamsen.
Kunsthistorikere synes nok i dag å være temmelig enige om at Emil Abrahamsen var den siste jærmaler i såkalt tradisjonell forstand. I Store Norske Leksikon er Emil Abrahamsen omtalt på dette viset: «Emil Abrahamsen, født i Stavanger, norsk maler, elev av Sigurd Moe. Sine motiver fant han på Jæren, Ogna og Stavanger: strandbilder med sand og rullestein, gamle kvernhus og gårdstun med værbitte hus. Også motiver fra Gudbrandsdalen og Sørlandet. Malte dessuten enkelte interiører, blomsterbilder og stilleben».
En langt mer forklarende rune om hvor Emil Abrahamsen befant seg i det kunstneriske landskapet, har maleren Georg Backer-Berg risset i en anmeldelse av Emil Abrahamsens siste store utstilling i Stavanger Kunstforening i 1953. Da var Emil Abrahamsen blitt 78 år gammel, men presenterte over 50 bilder – blant dem også noen «friske og umiddelbare skisser» som ble beskrevet som «sikkerligen blant de beste han har malt».
Det het blant annet i Backer-Bergs anmeldelse: «Når Emil Abrahamsen maler landskap – og det gjør han som regel – styrer han gjerne klar av bugnende markers grøde, av bølgende aker og eng. Han er naturalist, men også romantiker, det store velholdte mønsterbruket er ikke han yndlingsmotiv.
Søker han hen til bondens gård, skal husene helst være gamle og ærverdige, og akerlappene ikke så velstelte at de roper for høyt om matnytte. Ved sørveggen står kanskje et epletre som har sett bedre dager, men stammen er hyggelig mosegrodd og knudret, og det hele er foredlet av denne alderens patina som vi byfolk finner så sjarmerende. Bonden selv ser vi ikke noe større til. Kanskje er han en interessant og livsudugelig drømmer som sitter inne på kammerset og spiller fele – midt i den beste arbeidstiden.
Søker han inn til byen, er det heller ikke for å studere folkelivet på gater og torg. Tvert om, finner han en fredelig plett, fortrinnsvis innenfor den gamle bebyggelsen. Han er fremdeles natursvermeren. Det er atmosfæren, stemningen og stoffet i de malingslitte veggene, som interesser han. Farge og linje som egenverdi, kan aldri unngå å spille inn, men hos Emil Abrahamsen får dette bare sekundær betydning.…»
Det er ikke bare i det religiøse liv at det blir avskallinger, og at nye menigheter dermed oppstår. Også Vestlandsutstillingen fikki sin tid en utstillings-avskalling. 19 kunstnere – tyngden var fra Stavanger-området og med Emil Abrahamsen som en av de absolutte frontfigurene – opprettet på 1930-tallet «Vestlandsgruppen» som skulle vise hva Vestlandskunsten virkelig sto for. Denne mønstringen ble mottatt med begeistring i avisen Stavangeren som skrev at: «nå, om ikke før, må vi innrømme at bruddet var berettiget».
«Vestlandsgruppen» førte til at Vestlandsutstillingen gikk i dvale gjennom store deler av 30-årene, men heller ikke gruppen fikk noe langvarig liv. I så måte fikk kanskje Bergens Arbeiderblad rett da den hevdet at etableringen av Vestlandsgruppen, «både var upåkrevd og malplassert» …
Nå var imidlertid ikke alle kritikerordene som falt om Vestlandsgruppens fremtreden, alltid like harde. I forbindelse med utstillingen i 1935 fremholdt for eksempel anmelderen Trygve Tveterås i Stavanger Aftenblad at «Emil Abrahamsens sikre kultiverte smak trer særlig fram i hans motiv fra Brekkestø». Waldemar Eide i Stavangeren skrev om samme bildet – det som ble kalt «Gate i Brækkestø» – «sto utmerket til både fra formens og farvenes side».
Kielland kjøpte Abrahamsens første bilde
Den første som kjøpte et bilde av Emil Abrahamsen, var nemlig Alexander Kielland. Han betalte ikke kontant, men tok bildet på avbetaling. Avbetalingsavtalen bekreftes også i et brev fra Alexander Kielland til Emil Abrahamsen: «Herved fremsendes 20 kr til afdrag på mitt bilde som fremdeles er mig en glæde, og vekker alminnelig beundring».
Å kjøpe et bilde på avbetaling, gjorde også Alexanders datter Else da hun kjøpte et maleri fra Orre av Emil Abrahamsen. Hun skulle nedbetale bildet med 10 kroner måneden i fem måneder. Hun var blitt sterkt oppfordret av sin far til å kjøpe bilder:
«Jeg opfordrer alle til å kjøpe bilder – det er aldri for tidlig at begynne», fastslo Kielland ved mange anledninger og i en rekke ulke sammenhenger.
Emil Abrahamsen fikk i tillegg en kiellandsk invitasjon med på billedkjøpet. Kielland skrev nemlig i adventstiden i 1901 til Emil Abrahamsen: «Dersom De ikke har noe andet sted De vil være, vilde det være min kone og mig en fornøielse om De vilde tilbringe julaften i vor familie. Vi samles til the precis klokken 6 – en liden krets hvor de kan komme som de vil – og hvor de er velkommen».
Ifølge ham selv takket Emil Abrahamsen straks ja til invitasjonen, men uten at han fortalte noen – verken i familien eller i omgangskretsen – hvorledes julefestlighetene hadde forløpt. Han hadde ikke noe behov for å snakke om sine private gjøremål. Juleselskapet hos Kielland definerte han som noe slikt. Det var en privatsak. Som det het i nekrologen: «Han kunne virke tilknappet, men kom man i prat mcd ham, kunne han fortelle med både varme og lun humor».
Kiellands mangeårige tjenestejente Ragna Thorstensen, har senere fortalte i et avisintervju:
«På selve julekvelden gikk Kielland klædd i trikotbukse, rangsette hoser, lakksko med sløyfer, rød snibel med blanke knapper, rød vest med kvite stjerner på og kvite knapper. Klokken seks om kvelden inntok selskapet middagsmåltidet. Hans livrett var mort. Var det råd å få mort, ble den nyttet til julebordet. Ellers var det torsk. Kielland var en matmann. Når kan gikk gjennom kjøkken, kikket han etter og sa «Ikke spar på smøret». Og tok så selv en klatt og slengte i gryten for å spe godt på.